Vi er i ferd med å få et toblokkssystem som vi ikke har hatt på 100 år.
Åtte av ti velgere støtter Ap, Frp eller Høyre. Småpartiene SV, Sp, KrF og Venstre trues av utryddelse. Ved valget i fjor høst fikk de tre store 75,5 prosent av stemmene. I oktober hadde
oppslutningen økt til 78,6 prosent. Siden valget er Høyre blitt større enn Frp på de fleste målingene.
Valgforsker og professor Bernt Aardal har siden 1997 regnet ut gjennomsnittet av de forskjellige politiske meningsmålingene. Aardals statistikk har aldri tidligere kunnet vise til noe som minner om
det vi ser nå. Det dramatiske nye er at Frp og Høyre er store samtidig. Vanligvis er det slik at Høyre går fram når Frp går tilbake – og omvendt. Men nå går begge høyrepartiene fram. Hadde det vært
valg i morgen, ville Høyre og Frp fått flertall på Stortinget og ikke en makt i verden kunne ha hindret Erna Solberg og Siv Jensen å danne regjering sammen. KrF og Venstre kunne ha håpet på å bli
invitert inn i regjeringen, hvis de hadde representanter på Stortinget. Men Erna og Siv ville ikke trenge Knut Arild Hareide eller Trine Skei Grande. De hadde greid seg godt uten de to.
Målingene viser at Høyre og Frp spiser av mellompartiene og av Arbeiderpartiet, mens Ap forsyner seg av SV. For tida er det Høyre som er i støtet. Men det er ikke nødvendigvis sånn at Høyres framgang
skyldes partiets egen politikk, sier professor Bernt Aardal til NTB. Partiet fanger opp en god del misnøye blant sentrumspartiene og de rødgrønne velgerne.
Visste jeg det ikke. Vi har med andre ord ikke å gjøre med noen høyrebølge i ordets egentlige forstand, en høyrebølge som vi kjenner fra vårt eget land og andre land på 1980-tallet. Det er ikke noe
utbredt ønske om en radikal ny kurs for landet. Det er ikke 80-tallets skrik etter mer privatisering, kommersialisering, marked og lavere skatter som går som et ekko over by og bygd. Folk vil først
og fremst ha mer av det samme, som bedre eldre- og helsetilbud, flere tog som går i rute og bedre veier. Det kan jo være en trøst for regjeringen som sliter voldsomt i disse dager. Hvis regjeringen
får stokket beina og får orden på tankene og politikken, er ikke alt håp ute – selv om det ser mørkt ut.
De rødgrønne vant valget med et skrik etter en imponerende innsats av særlig statsminister Jens Stoltenberg. Fjorårets valg var et spørsmål om tillit eller ikke tillit til statsministeren, en slags
folkeavstemning om Stoltenberg. Valgundersøkelsen viser at velgerne strømmet til Ap på grunn av regjeringens og særlig statsministerens behandling av finanskrisen. Det hjalp også de rødgrønne at den
borgerlige siden ikke kunne stille med et troverdig regjeringsalternativ.
Politisk har det ikke skjedd veldig mye siden stortingsvalget for et år siden. Likevel har det foregått en velgervandring mellom partiene uten sidestykke i norsk politikk. Det skyldes i stor grad at
regjeringen ikke har kommet i gang med en politikk som fenger og begeistrer. Regjeringen har snublet i en rekke dårlige saker. Den siste elendige saken regjeringen har havnet i, overvåkingen av
nordmenn i regi av den amerikanske ambassaden, er ikke regjeringens skyld. Denne ulykken kunne ha rammet en hvilken som helst regjering. Verken Bondevik-regjeringen eller Stoltenberg-regjeringen har
visst om overvåkingen. En annen sak er at regjeringene burde ha visst. Uansett må den sittende regjering ta smellen og kritikken. I politikk er det ikke noe som heter rettferdighet.
Overvåkingen forteller oss at regjeringen og myndighetene ikke har kontroll med politiet og hemmelig overvåking. Saken stjeler oppmerksomheten fra andre og viktigere politiske saker. Forsøket på å
sette dagsorden, som er noe av det viktigste med det å ha regjeringsmakten, drukner. Det nærmer seg jul og regjeringen har ennå ikke kommet på offensiven etter stortingsvalget. Det trengs
alarmklokker når julen skal ringes inn i regjeringskvartalet.
I sentrum står det enda verre til enn på venstresiden. For KrF er det riktig ille. Det er et lyspunkt at partiet klarte å samle seg om en ny leder uten en opprivende maktkamp. Spørsmålet er likevel
om den nye lederen, Knut Arild Hareide, som for noen år siden ble psyket ut av norsk politikk av Harald Eias TV-parodier, i dag er sterk nok til å få partiet opp av grøfta. Men hvis noen skal klare
det, må det være han.
I samme grøfta befinner også Venstre seg. Det blir ikke lett for Venstre å komme seg opp nå som vi er i ferd med å få et toblokkssystem. Det har vi ikke hatt på nærmere 100 år. Småpartiene er i ferd
med å bli knust av de tre store.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.