Det rødgrønne serumet var en vidundermedisin for Jens Stoltenberg. For Mona Sahiln var det ren gift.
Uttrykket «rødgrønt» fikk i sin tid det store gjennombruddet da daværende Moderaterna-leder Carl Bildt på klingende skånsk kalte opposisjonen for «den rödgröna röran». Etter hvert ble begrepet eksportert til Norge da Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Odd Roger Enoksen skulle finne et passende navn til det som senere skulle bli den rødgrønne regjeringen. De forsøkte først, ganske hardnakket, faktisk, å kalle seg «solidaritetsregjeringen». Av høyst forståelige grunner slo navnet med 14 konsonanter og ni vokaler aldri an.
Selv om uttrykket rødgrønn sånn sett kommer fra Sverige, har de aldri hatt en rødgrønn regjering der borte. Bare en røre. Men foran årets valg syntes venstresiden at det var en jättekul idé. Det hadde jo gått så fint i Norge. De var blitt gjenvalgt og gode greier. Som tenkt, så gjort.
Ved stortingsvalget i fjor høst endte Ap på meget respektable 35,4 prosent. SV og Senterpartiet har ikke fått noen velgergevinst av samboerskapet med Jens Stoltenberg. De gikk tilbake. I Sverige ble Socialdemokraterna slaktet av velgerne da de stilte til valg sammen med Vänsterpartiet og Miljöpartiet. Det gikk ikke spesielt bra med Vänsterpartiet heller, men Miljöpartiet ble en valgvinner. De svenske velgerne på venstresiden av blokkgrensen oppførte seg omtrent som bilister. De kjørte på grønt og stoppet på rødt.
Akkurat som Jens Stoltenbergs triumf i fjor blant annet ble forklart med at han ledet en flertallskoalisjon, blir Mona Sahlins nederlag i år forklart med det rødgrønne samarbeidet. Det er flere grunner til at den norske suksessen gikk tapt i oversettelsen og ble en fiasko på svensk. For eksempel den avgjørende forskjellen på de to søsterpartiene SV og Vänsterpartiet.
SV er et ungt parti. Det ble dannet av utbrytere fra Ap under den kalde krigen på grunn av NATO-motstand. Selv om SV er godt ute på venstrefløyen har det aldri vært grunnleggende kommunistisk. Og viktigere: det har alltid vært demokratisk. Den «rødbrune pesten», som Haakon Lie kalte det, har hatt AKP(ml) som sin fremste smittebærer i Norge. Svært få, om noen, Ap-velgere blir spesielt skremt av Kristin Halvorsen. Selv Høyre-folk syntes hun var en helt fremragende finansminister.
Vänsterpartiet var tidligere kjent under navnet VPK, Vänsterpartiet Kommunisterna. Selv om siste halvdel av partinavnet er borte, oppfatter mange dem fortsatt som udemokratiske. Vänsterpartiet oppnådde stor popularitet under Gudrun Schymanns ledelse på 90- og tidlig 2000-tall. Hennes sjarmerende og karismatiske lederstil minnet lite om det tidligere VPKs gammelkommunistiske historie som strekker seg helt tilbake till partistiftelsen i 1917. Partiets riksdagsgruppe fordoblet seg. I 1998 fikk de 12 prosent av stemmene. Schymanns store alkoholproblemer førte til flere pinlige episoder, men de rokket ikke ved hennes stilling som partileder. Først da hun ble tatt i skattejuks var det slutt. Etterfølgeren Lars Ohly har aldri klart å nå Schymanns høyder. Han blir stadig konfrontert med sine kommunistiske ungdomssynder.
Flere analytikere har pekt på at sosialdemokratiske velgere forlot Mona Sahlin på grunn av samarbeidet med Vänsterpartiet. Hun ville heller ikke ha dem med i sin rødgrønne allianse i utgangspunktet. Det fikk nøye seg med Miljöpartiet. Men hun bli presset til å ta med Lars Ohly også.
Etter katastrofevalget spekuleres det nå i om Mona Sahlin bør gå av som partileder. Det er ingenting som tyder på at hun har noe ønske om det selv. Hun kan reddes av en skrikende mangel på aktuelle etterfølgere.
Om Sahlin går av eller ikke før neste valg, er fortsatt usikkert. Men et lederskifte løser ikke Socialdemokraternas problemer. Bakgrunnstallene fra valgdagen viser at partiet står sterkt i den såkalte «gläsbygden». Moderaterna har bitt seg fast i vekstområdene. Satt på spissen: Jo færre folk som bor et sted, jo mer populære er Socialdemokraterna. Det er et langt større problem.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.