Jeg antar at Støre her forsøker seg på en vag kritikk av Kinas måte å håndtere fredspristildelingen av Liu Xiaobo? Det må nok føles fornærmende på en utenriksminister å få smelt døren igjen på en slik måte. Desto mer usakelig må det føles at Alexander Rybak blir sendt hjem med første fly.

Og hva er teppet norske politikere, Støre inkludert, gjemmer seg bak? Jo: Nobelsfredsprisen er ikke politisk forbundet til staten Norge. Det er en dårlig vits, og kineserne ler ikke.

For det første er det norske politikere som tildeler fredsprisen. Det i seg selv er besynderlig nok. Særlig med tanke på at fredsprisen er en såkalt "uavhengig" pris. Selv om norske politikere neppe oppfatter seg selv som partiske, så har medlemmene i Nobel-komiteen representert politiske partier og dermed ideologer på Stortinget tidligere. Jeg tror neppe Støre eller andre i det politiske venstre ville kalt Carl I. Hagen politisk upartisk? Er Jagland noe bedre bare fordi han er litt surrete og antagelig allerede har glemt at han har representert AP?

Videre er det tilfelle at fjorårets pris som ble tildelt Barack Obama, bar grumsete preg. I alle fall når Støre forsøker å hevde at Kina blander kortene. For det er jo ikke Norges feil at Nobelpriskomitéen tildeler prisen til en person Kina ikke liker?

Mulig det. Men tilfelle er at Obama fikk mer oppmerksomhet av statlige representanter enn noen annen tidligere fredsprisvinner. Presidenten besøkte kongefamilie og statsminister. Samtlige folkevalgte som satt i Rådhussalen og hørte Obama forsvare krigspolitikk, klaget i ettertid over at Stein Erik Hagen og andre millionærer satt foran dem i salen. De ville først. De var jo folkevalgte, og representerte staten.

Å hevde at besøket var et kombinert stats-og fredsprisbesøk nytter heller ikke. Det føltes sikkert slik for norske politikere, men internasjonalt må det ha sett ut som norske folkevalgte slikket Obama bak ørene. Og det er jo ikke langt fra sannheten. Så nei. Det er ikke rart at Kina er irritert.



Jonas Gahr Støre begrunner Norges politiske og militære innblanding i andre lands anliggender i et internasjonalt humanistisk perspektiv. Respekten for de universelle menneskerettigheter berører også krigføring i andre land kan vi si. Påkjenningen etter de fire soldatenes bratte bortgang tidligere i år er en påminnelse om krigens virkninger og fall, og morgenlyset bringer deres sannhet langt lenger enn nasjonens oppdrag.

Gahr Støres aktualisering av menneskerettighetsspørsmålet rammer inn forhistoriens tilbakelagte fase og vekker en begynnende nytenkning i utenrikspolitisk tjeneste. Valget mellom å delta i internasjonal ”toppdivisjon”, eller å tre ut av makteliten og stå på sidelinjen hvor blikket er langt klarere, framskyndes av krigens mange offer som er del av et stort bilde. Å la seg styre av politiske og militære strategier i den internasjonale ”toppdivisjon” forutsetter imidlertid utnyttelse av mennesker, ressurser og miljø ut fra en forestilling om at vi er jordas herskere. Jegeren er en del av vår gamle natur, og ved å observere hvordan fugler og fisk jager i luft og hav, ser vi oss selv som strateger i kamp. Naturen handler imidlertid om et styrkeforhold som ikke kan tillegges moral, for valget mellom det gode og onde er kun forbeholdt mennesket.

Krigen i Afghanistan markerte begynnelsen på en historie som bygger på en misforståelse. Krig er et ekskluderende og avmektig språk som aldri kan begrunnes saklig eller historisk. Den gode intensjon om å bekjempe terrorisme og oppnå rettferdighet, tilslører krigens rå kjensgjerning. Rundt påsketider presenterte Brennpunkt en dokumentar av journalisten Pål Refsdal som trosset farene og gikk inn blant afghanske grupper i fjellene og filmet deres hverdag ganske nært. Filmen viste talibanernes virkelige liv på innsiden, og nyanserte vestens forenklede «turistbilde» av muslimer som ”terrorister”. Refsdal filmet talibanere i samtaler med barn og i bønn, men stillbildet yter motstand: Våpnene, telefoneringen og militære angrep fra de utenlandske styrkene sprer kaos og frykt. Afghanernes hjemmelagde våpen var fattigslig stilt overfor vestens massive våpenmaskineri som jaget afghanerne inn i grottene. Fjellene bar også indre spenninger; et uregjerlig sinne som speilte vestens eget våpenarsenal. Raseriet er først og fremst et springende punkt i vår viten om afghanernes låste situasjon overfor det «siviliserte» vesten. Handlingene føres på et fremmedspråk, og må «oversettes” for å forstå situasjonen med utvidet bevissthet.

Når Pål Refsdal senere drar opp i fjellene, er det som fange. Penger kommer inn i bildet som gjør filmen mer «skitten» som krig i realiteten er, og vi får se afghanernes kamp for tilværelsen. Journalisten har ikke lenger regien, og kjenner ikke slutten på sin egen historie. Løsepenger styrer spillet, både som kidnapperens mulighet og som taktisk strategi blant myndighetene. Kidnapperen prøver å redde seg selv på uortodoks vis i en håpløs krigssituasjon. Han er først og fremst en fattig afghaner som formidler sannheten om smertens desperasjon blant mennesker i kamp for hjemlandet sitt, stilt overfor vestlige makthavere som kriger mindre «klønete» og med tyngre skyts i Afghanistan.

Å bekjempe krig med krig er en del av vår forhistoriske og utdaterte arv; øye for øye, tann for tann. Med kristendommen ble hevnen avløst av tilgivelsen som ikke handler om å godta eller overse det onde, men om å vise en annen vei. Det innebærer å prøve å forstå talibanernes situasjon, og deres tradisjonsbundne fortid. Når de opplever at landet deres blir okkupert av militære stormakter, er det en provokasjon som fører til ”inflammasjon” som vekker deres ”immunforsvar”. Å slokke en brann med ild er imidlertid en lite egnet metode.

Området i Afghanistan er sårbart og oppbyggingen av samfunnet må behandles med forsiktighet og mot. Folket som skjuler seg i fjellene må føres tilbake til samfunnet av et menneske, ikke vestlig dominans som skaper frykt blant befolkningen. Når vesten stiller betingelser for sin støtte, og bygger fengsel (!) og kvinnelige bad i et forsøk på å reise samfunnet etter vestlige prinsipper, vitner det om manglende religiøs og kulturell innsikt. Bakeri og hus til hjem hadde vært betydelig mer av det gode som ville lette presset og åpne kanalen til Afghanernes hjerter. Dialog gir grunnlag for politisk stødighet og kunnskap om Afghanernes sjel. Det går ikke an å bygge nytt uten å ta historien og kulturen på alvor. Hva har de å fortelle oss?

Vandringen er et særtrekk ved menneskets historie som viser at vi er en del av en stor menneskefamilie. Mange av oss som i dag lever innenfor skillende grenser, har samme forfedre. Landskapet bærer spor av menneskets bosetninger, historie og vandringer. Dersom vesten vekker interessen for dette folk, denne kultur og samfunn, vil vi kunne utvikle et spesielt naboskap. Om vi ikke kjenner landet og menneskene som bor der, vil anonymiseringen gjøre det lett å ty til krigsløsninger. Dessuten vil krigens teknologi låse situasjonen og fange krigerne i egne barrikader. Er det mulig å nærme seg den afghanske virkelighet med et mer menneskelig utgangspunkt? Fra tidenes morgen har mennesker dratt ut på store, langvarige sjøreiser til ukjente land med egenbygde flåter. Selv om det var risikofullt med utsikter til storm og urolig hav, drog de like fullt ut med optimisme. Denne grunnleggende kunnskapen kunne lære vestsamfunnet å forstå og navigere i ukjente farvann.

Det hadde vært hyggelig om vestlige land virkelig var opptatt av å fremme menneskerettighetene. Det er de imidlertid ikke.

Jeg underviser i russisk kulturkunnskap ved Universitetet i Oslo og følger rimelig godt med når det gjelder vestlige lands og såkalte menneskerettighetsorganisasjoners forhold til Russland og andre tidligere sovjetrepublikker. Kortversjonen er som følger: På 1990-tallet ble Russland styrt av en bajas (Jeltsin) som gjorde omtrent alt Vesten ville ha ham til å gjøre. At bajasen brukte tanks mot folkevalgte politikere, solgte offentlig eiendom for å finansiere sin egen valgkamp, sendte utrente 18-åringer for å bekjempe islamistiske banditter han selv hadde latt opprette et skrekkvelde i Tsjetsjenia, var det ingen som brydde seg om. Ei heller at landet gikk fullstendig i oppløsning, og at levealderen for menn gikk ned med syv år. Nå da Russland er i ferd med å komme seg opp av grøfta igjen, et konstitusjonelt styre holder på å gå seg til, og ro og orden har blitt gjenopprettet i Tsjetsjenia, har derimot en veritabel "godhetsindustri" kastet seg over landet. Det er knapt noen grenser for hvor opptatte vestlige angivelige menneskerettighetsforkjempere er av påstått undergraving av demokratiet, ytringsfriheten og menneskerettighetene i dagens Russland. Er det fordi vi er opptatt av demokrati og menneskerettigheter, eller skyldes det av vi frykter Russlands økende makt og derfor bruker menneskerettighetene som et våpen i håp om å svekke landet?

Og hvem er opptatt av menneskerettighetsbrudd i natolandene Estland og Latvia der mange etniske russere fremdeles har status som "ikke-borgere", det vil si at de ikke har stemmerett eller kan utøve diverse yrker. Har norsk UD, Helsingforskomiteen eller andre påståtte menneskerettighetsforkjempere tatt opp disse forholdene? Jeg har i hvert fall ikke registrert det. Burde ikke grove menneskerettighetsbrudd, ja faktisk aparteid, i nordiske naboland vært noe å ta opp om man virkelig var opptatt av menneskerettigheter? Eller hva med Ukraina etter at den angivelige demokraten Viktor Jusjtsjenko kom til makten ved hjelp av "Oransjerevolusjonen" og innledet en knallhard ukrainifiseringspolitikk som gikk så langt at skoleelever ikke engang fikk snakke russisk i friminuttene? Hvor var UD og Helsingforskomiteen? At Hvite-Russland er styrt av "Europas siste diktator" er alle i Vesten derimot enige i. Er det fordi det nødvendigvis er så mye verre i Hvite-Russland enn i diverse andre tidligere sovjetrepublikker, eller fordi landet (i hvert fall inntil nylig) har knyttet seg til Russland?

Og så til fredsprisen: Hvem var opptatt av menneskerettigheter i Kina under Det store spranget fremover og Kulturrevolusjonen på 1960- og 1970-tallet da millioner av kinesere ble drept av sine egne myndigheter, eller da det på 1970- og 1980-tallet var viktig å alliere seg med landet mot Sovjetunionen? Nå da Kina er i ferd med å bli en økonomisk stormakt, millioner av menneskere har blitt løftet ut av fattigdommen, og vanlige kinesere nyter godt av en frihet deres forfedre ikke en gang kunne drømme om, er det derimot knapt noen grense for hvor opptatt vestlige regjeringer og angivelige menneskerettighetsforkjempere er av forholdene i landet. Skyldes dette at vi oppriktig er opptatt av menneskerettigheter i Kina, eller at vi frykter Kinas økende makt?

Hykleri, hykleri, hykleri. Les eventuelt mer i min kommentar til fredspristildelingen her i dagsavisens debattforum

For øvrig synes jeg Støre i første omgang kunne nøye seg med å forsvare menneskerettighetene her hjemme, for eksempel ved å slutte å sende delegasjoner til midt-Østen for å beklage at vi har ytringsfrihet. Jevnfør hans ynkelige holdning under striden om Muhammed-karikaturene.

Jeg viser til Jonas Gahr Støres kronikk i VG den 13. mai 2009 ”Kamp for menneskerettighetene” hvor han i forbindelsen med Norges oppnevnelsen som medlem i FNs menneskerettighetsråd skriver:

”Vi vil fokusere spesielt på mennesker på flukt i eget land og særlig utsatte gruppers rettigheter. Vi vil vektlegge bedrifters samfunnsansvar. Vi vil arbeide for at spesiell oppmerksomhet blir viet ytringsfrihet, frie medier, og kvinners og barn rettigheter. Vi vil også bruke vår stemme i rådet til å påtale grove brudd på menneskerettighetene i undertrykkende regimer som ikke viser vilje til samarbeid eller forbedring.”

I Afrika, Irak og Afganistan er det mange internt fordrevne flyktninger, og en god del av disse søker asyl i Europa. I Afrika kan årsakene være vestlig aktivitet som for eksempel trålfiske og oljevirksomhet eller abnorme værforhold forårsaket av globale forurensninger. I Irak og Afganistan kan menneskers flukt skyldes usikkerhet og frykt for eget liv, som til dels skyldes Vestens ønske om endring til en demokratisk styreform.

Jonas Gahr Støre skriver i sitt innlegg i dag at det er uholdbart at ”man vektlegger noen rettigheter og sjalter ut andre”. Men for et barn som sulter og tørster, blir det vanskelig å lære noe på skolen. Og før man kan lese og skrive godt nok til å tilegne seg kunnskap, vil den reelle ytringsfriheten få nokså begrenset betydning.

Kina ga Liu Xiaobo mange advarsler mot hans måte å agitere for Charter 08 på før han ble fengslet. Han fikk sågar muligheten til å forlate landet. Han soner ikke under noe kinesisk gulag, men under rimelig greie forhold. Jeg synes ikke Kina er noe kroneksempel på ”undertrykkende regimer som ikke viser vilje til samarbeid eller forbedring”. Derimot synes det som Vesten savner evnen/viljen til fullt ut å forstå hvilke menneskerettigheter andre stater anser som de mest primære; for det vil alltid vil være snakk om prioriteringer. På den annen side kan det selvsagt ikke forsvares at noen stater, verken i nær er fjern framtid, ikke har til hensikt å foreta seg noe for å forbedre ytringsfriheten, kampen mot tortur, barns og kvinners rettigheter og etniske minoriteters situasjon.

Den monolittiske innfallsvinkelen som Støre kommer med her kan virke noe lettvint, men intensjonen er god. Selv om det er flott at Støre kjemper for menneskerettigheter rundt om i Verden, må han også ta innover seg at ikke alle tenker slik som han, eller oss. Det er ikke så enkelt som å si at noe "er universelt".

Når det gjelder menneskerettigheter, er jo det blitt en stor advokatbusiness her i Europa. De krangler om hvordan en tolker det ene og det andre i denne universelle erklæringen. Det diskuteres heftig. Er det en menneskerettighet at alle mennesker skal ha unger? Blir det gjort brudd på menneskerettighetene i psykiatrien her i Norge? Det er mye som foregår, men jeg skal la det være nå.

Kina er veldig annerledes enn Europa. Filosofisk sett ganske unikt. Det har ikke bare med kommunismen å gjøre, men hele kulturen. Når Utenrikstjenestemenn og kvinner skal snakke med dette folket i øst, kan jeg tenke meg at det ikke akkurat er den enkleste jobben. Muligens krever det mer enn "universell" forståelse.

Et litt spesiellt eksempel var innenfor cyberspace, noe som i vår tid også forskes på av samfunnsforskere. I en virtuell verden kalt Second Life er det fullstendig liberalisme. Det var noen kinesere som prøvde seg i spillet men de fikk vanskeligheter. Det var ingen ledere der til å guide de gjennom denne virtuelle verden. De klarte seg ikke alene i det miljøet. Sosiale kontakter med andre ble vanskelig fordi kineserne har sine spesielle skikker for sosial kontakt. Dette gjelder ikke aller kinesere da, fordi enkelte har evne til tilpasning, men det var det som skjedde med de fleste. Hele spillet ble en fiasko i deres øyne, som ellers for europeere og amerikanere er en flukt fra virkeligheten til en verden der de kan utfolde seg helt fritt.

Dette var jo simulert, men det kan kanskje gi en pekepinn på hvor vanskelig globalisering er når en går så langt utover vår egen kultursfære. Fordi menneskerettigheter er også globalisering, i det en forsøker å påføre det på andre siden av kloden. Jeg er ikke fullstendig kulturrelativist, fordi jeg tror at noen ting er universelle. Følelser f.eks. som det å være glad i noen, eller glad i nasjonen sin, eller bli sint og forarget når noen stopper kjeften ens, og smerte når en blir torturert. Det er universelt.

Jeg vil takke Heidi Stakset glimrende kommentar. Det er ufattelig at ikke våre ledende politikere klarer å kalle en spade for en spade lenger. Gahr Støre skriver om fremganger i FN. Vel og bra det, men straks han kommer inn på saker vi unilateralt kunne løse, blir det litt vagt. Det er bra at Heidi Stakset minner ministeren på vår krig, som hittil har vært en midgardsorm av menneskerettighetsbrudd og brudd på folkeretten, fra dag 1.

Støre skriver bl.a. om hvordan man bør forlange at muslimene ikke bygger moskeer for penger fra land som selv forbyr kirker og kristne trossamfunn. Det er tvilsom juss, selv om dette nok mottas med janikk i flere andre religiøse samfunn i Norge. Men det er også et etisk spørsmål. Menneskerettigheter kan ikke være en handelsvare. (f. eks. slik klimatiltak er blitt). Hvis menneskerettigheter blir spørsmål om "tit for tat", er det lett å komme på ville veier.

Virkelig troende kristne blir det færre av her tillands. Statskirkeordningen er på glid mot total oppløsning. Alt mens muslimenes religiøse tilbedelse og praksa får mer offentlighet. Det er jo ikke merkelig at det da oppstår et religionspolitisk misforhold. Men kan man påberope seg menneskerettigheter for å få kontroll?

Jeg mener jo også at misbruket av religionene må bremses kraftig. Kirken, den Norske, har f. eks. store formuer og enorme rikdommer. Hvordan brukes de og hvem forvalter dem? Det samme gjelder frikirkesamfunnene og andre trossamfunn i Norge.

Mens den religiøse hunger tydeligvis trenger prakttempler, som koster milliarder å bygge og vedlikeholde, øker avstanden mellom rike og fattige her tillands stygt. Når vil vi gå inn for å gi de sistnevnte sine udelelige rettigheter?