Å gi fredsprisen til Liu Xiaobo markerer et vestlig, europeisk ståsted. Men det bygger neppe forståelse for ytringsfrihet og rettssikkerhet i Kina.

Qin Gang, talsmann for det kinesiske utenriksdepartementet, uttalte følgende da dissidenten Hu Jia ble nominert til Nobels fredspris i 2008: «Utallige kinesere fortjener å bli vurdert som prisvinnere, men det gjelder ikke Hu Jia.» Fra den kinesiske ledelsen i Beijings ståsted er det antagelig vanskelig å forstå at ikke en eneste en av dem som jobber for et bedre Kina innenfor Kommunistpartiets struktur er funnet verdig, mens de som av partiet anses som motstandere av stabilitet og dermed også fred, år etter år nomineres.

I 2010 ble Liu Xiaobo nominert, og da var en annen representant for det kinesiske utenriksdepartementet, Ma Zhaoxu, kjapt ute: «Hvis Nobels fredspris gis til en slik person, er det åpenbart at det vil være fullstendig galt.» Det er ikke ofte Norge er i posisjon til virkelig å kunne rokke ved følelsene til Kinas ledere, men det skjer faktisk en gang i året, når nominasjonene til Nobels fredspris begynner å komme. I de siste 30 årene har mer enn 250 millioner kinesere blitt løftet ut av ytterste fattigdom, og det er grunnlag for å si at de fleste kinesere har fått det bedre som følge av landets økonomiske vekst – ikke kun materielt, men også når vi snakker om bevegelsesfrihet generelt i samfunnet.

Er det likevel umulig i Vesten å nominere noen av de kinesiske lederskikkelsene som har stått bak dette, til Nobels fredspris? Alt tyder på at svaret er ja. Fremtidige nomineringer av kinesere til fredsprisen vil sannsynligvis også gå til dissidenter og opposisjonelle, og dermed fortsette å provosere Kommunistpartiet. De kinesiske reaksjonene til nominasjoner av kinesiske opposisjonelle illustrerer hvordan synet på demokrati skiller lag i Vesten og store deler av Kina.

Dissidenten Liu Xiaobo har viet store deler av sitt liv til å arbeide for demokrati i Kina og var med i studentopprøret på Den himmelske freds plass i 1989. Han var en av forfatterne av «Charter ’08» – dokumentet som krever demokratiske rettigheter i Kina, skrevet i det Olympiske året 2008. Over 300 intellektuelle sto bak «Charter ’08», og flere av disse sitter nå fengslet og soner lange dommer for sine meninger. Liu Xiaobo, som ikke har markert sin opposisjon til partiet på annet enn fredelig vis, soner en 11 års dom for å ha trukket ytringsfriheten for langt.

Mens vestlige opinionsledere ønsker å premiere det sivile mot som Liu og andre demokratiforkjempere viser, er det viktig å se hva en slik fredsprisnominasjon betyr, for ikke å si hva en tildeling ville komme til å bety, for kinesere. Som flere har pekt på, er kinesiske dissidenter mer kjent i Vesten enn i Kina. Mens Kinas sentrale partiledelse generelt nyter høy respekt og anerkjennelse i det brede lag av befolkningen, er det få kinesere som kjenner til navnet eller bragdene til dissidenter, blant annet takket være et effektivt statsmonopol på mediene. Mens folk flest kjenner til og er stolte av Kommunistpartiets innsats for å sikre stabilitet, vekst og velstand til kinesere flest, har de færreste kjennskap til eller forståelse for at dissidenter jobber konstruktivt for sitt land. Kinesere flest vil oppfatte det som uhørt og fornedrende at en dissident som motarbeider Kommunistpartiet, blir hedret av Vesten for sin innsats for fred. Dette må også forstås ut fra kinesisk fokus på hva som gagner folk flest – en grunnleggende holdning som kolliderer med Vestens forståelse av individet og minoriteten som ukrenkelig.

Hva vil så skje dersom Liu Xiaobo eller en annen kinesisk dissident blir tildelt Nobels fredspris? Det er all grunn til å tro at det ligger alvor i truslene om at det vil gå utover Norges forhold til Kina, i alle fall på kort sikt. Et nærliggende eksempel er Danmark som i 2009 opplevde full diplomatisk krise i forholdet til Kina. Årsaken var at den danske statsministeren, Lars Røkke Rasmussen, trosset Kinas protester og tok imot Tibets åndelig leder og fredsprisvinner fra 1989, Dalai Lama, på offisielt besøk. Etter dette måtte flere danske statsrådsbesøk til Kina avlyses, og hendelsen skal også ha skapt vansker for dansk næringsliv. Slike trusler bekymrer imidlertid ikke Nobel-komiteen, som har som mandat å ta sine beslutninger uavhengig av norske interesser. Geir Lundestad, Nobel-komiteens sekretær og direktør ved Nobel-instituttet, var like klar som de kinesiske representantene i sitt motsvar: «Dette er ikke noe nytt. Kina har kommet med advarsler før, men de har ingen innflytelse på komiteens arbeid.»

Spørsmålet er om den enkle oppskriften – å peke på de modige dissidentene som de fremste kandidatene til fredsprisen – er en vei som bærer frukter. Direktøren for Norsk senter for menneskerettigheter, Nils A. Butenschøn, anbefalte i 2008 ikke å gi prisen til Hu Jia med begrunnelsen at en slik prisutdeling ville kunne få motsatt effekt av det man ønsker i Kina. Det er lite som tyder på at det kinesiske Kommunistpartiet vil myke opp sin politikk som følge av at Vesten markerer sitt ståsted i demokratispørsmål. Kommunistpartiet vil snarere gå motsatt vei for å vise overfor Vesten at de nå er grundig lei av slike markeringer om hvordan Kina, etter Vestens mening, bør styres. Ved å avvise Vesten i slike spørsmål vil de faktisk også styrke sin posisjon i det brede lag av befolkningen – dette blant annet fordi nasjonalismen lenge har stått sterkt i Kina, og siden åttitallet har vært en ideologisk bærebjelke for partiet.

Fra partiets ståsted er ikke problemet at kinesere er uinformert om Vestens holdning, det er snarere at Vesten ikke overskuer at Kommunistpartiet i Kina har legitimitet i folket, til tross for at det ikke er et demokratisk valgt styre. Faren er at en slik tildeling, i forhold til store deler av den kinesiske befolkningen, vil forstås som en underkjenning av hva Kina og Kommunistpartiet har oppnådd, og som et forsøk på å ydmyke Kina. Slike reaksjoner må blant annet leses i konteksten av kinesisk historie – der de siste 150 årene før Kommunistpartiet tok makten i 1949 ses som en sammenhengende periode med ydmykelser fra utlandet og fra Vesten. Kinas gjenvunne posisjon blant stormaktene i verden har vært med på å gi den sentrale ledelsen i partiet en høy grad av tillit i befolkningen. Dermed har brede lag av befolkningen og partiet det til felles at de har liten tålmodighet med forsøk på å ydmyke moderlandet i full offentlighet.

Det er sannsynlig at motreaksjonene fra partiet på en eventuell tildeling til en kinesisk dissident vil inkludere å vanskeliggjøre, eller til og med stoppe, gjennomføringen av samarbeidsprosjekter om menneskerettigheter som norske og nordiske institusjoner har med kinesiske partnere i Kina. Eksempler her er prosjekter som Kina-programmet ved Norsk senter for menneskerettigheter har med akademiske institusjoner og forskere i Kina om temaer som fri rettshjelp, kvinners rettigheter, ikke-diskriminering i arbeidslivet, religionsfrihet og utdanning i internasjonale menneskerettigheter.

I forhold til Nobels fredspris tyder mye på at dilemmaet er som følger: Å velge mellom behovet for klart å markere et vestlig, europeisk ståsted, gjennom å gi prisen til en dissident, og å fortsette å bygge forståelse gjennom lokale prosjekter og initiativ som forhåpentligvis over tid vil øke respekten for individet, for ytringsfriheten og rettssikkerheten i Kina. Lite tyder på at det er mulig å få til begge deler.

For å forstå partiets rasjonale i forhold til demokrati, er stabilitet og pragmatisme nøkkelbegreper. Kommunistpartiet er villig til å ta i bruk nær sagt alle midler for å sørge for sosial stabilitet – inkludert demokrati. I Vesten har demokrati en overordnet verdi som all annen politikk må underordne seg. For Kommunistpartiet er demokrati ett blant mange verktøy som kan anvendes politisk ved behov, som da partiet avviklet folkekommunene og det kollektive jordbruket i begynnelsen på åttitallet. Lokaldemokrati ble ansett som hensiktsmessig å bruke i denne gitte situasjonen i visse deler av samfunnet, men blir ikke sett på som løsningen for å sikre stabilitet i dagens Kina. For å si det på en annen måte: Kinas Kommunistparti er ikke av prinsipp imot demokrati, mens Vesten, derimot – av prinsipp – er for demokrati.

 

Teksten er et utdrag fra andre utgave av boka "Det nye Kina", som nylig er utgitt av Universitetsforlaget. Den er skrevet før tildelingen ble kjent, og gjengis med tillatelse fra forlaget.