I dag er det 67 år siden Hiroshima ble utsatt for verdens første atomvåpenangrep. Mennesker ble til støv på sekunder. Noen overlevde i en desperat situasjon. Hvis vi skal hindre at dette skjer igjen, trenger verden et bedre avtaleverk på atomvåpen.

Å skille mellom sivile og militære i krig er av de viktigste prinsippene det internasjonale samfunnet har blitt enige om de siste 150 årene. Den første Genève-konvensjonen ble vedtatt i 1864 etter en svært brutal krig mellom Frankrike, Sardinia og Østerrike. Denne ble fulgt opp av tre ytterligere konvensjoner i perioden 1864 til 1949. Prinsippet om å ikke drive krigføring mot sivile mål har blitt stående som en av de viktigste enighetene fra Genève-konvensjonene.

Prinsipper er viktige ledestjerner, men har ingen verdi om de ikke følges opp i praksis. Ja, det har blitt gjort mye for å skille mellom sivile og militære den siste tiden, forbudet mot klasevåpen er et eksempel på det. Men vi er langt fra i mål. I dag finnes det til sammen 20 000 atomvåpen i USA, Storbritannia, Frankrike, Russland, Kina, India, Pakistan, Israel og Nord-Korea. Det er umulig å bruke atomvåpen uten å skape en humanitær katastrofe.

Mennesker har en egen evne til å vite og ikke vite samtidig. Vi glemmer lett alt som ikke er en nær og synlig fare. En rotte i kjelleren virker som en større trussel enn USAs og Russlands atomvåpen som kan skytes ut i løpet av få minutter. Skal vi klare å fortsette å leve i en teknologisk verden som stadig endrer seg, må vi klare å være rasjonelle i forhold til dagens og fremtidens reelle trusler.

I 1995 ble en ufarlig forskningsrakett skutt ut fra Andøya. Russland trodde det var USA som hadde sendt ut en atombombe. Dagen etter uttalte Boris Jeltsin ”I går brukte jeg for første gang den svarte kofferten jeg alltid har med meg”. General Kalasjnikov hadde sagt at Jeltsin burde trykke på knappen, men Russlands daværende president valgte å vente. I følge CIA-veteranen Peter Vincent Pry kan en slik ulykke skje igjen. 26. februar i år uttalte han til Dagsrevyen: ”Miscalculations, misunderstandings, a technical accident, a human error – this could end the world”.

Fortsetter vi som før og tillater at ni stater til sammen sitter på 20 000 atomvåpen, er faren for atomvåpen vil spre seg stor. I dag mistenkes Iran for å forsøke å utvikle atomvåpen. Jan Egeland har uttalt at dersom Iran skaffer seg atomvåpen, vil sannsynligvis Egypt og Saudi-Arabia også forsøke å bli atomvåpenstater. Poenget er enkelt: Så lenge noen stater har atomvåpen, finnes det en fare for at andre stater vil forsøke å skaffe seg slike våpen. Den potensielle utviklingen kan bli farlig.

ICAN Norge er en del av International Campaign to Abolish Nuclear Weapons. Vi jobber for å få på plass en avtale som forbyr bruk, utplassering, produksjon og lagring av atomvåpen. Avtalene som forbyr biologiske og kjemiske våpen, landminer og klasevåpen viser at det er mulig å få på plass forbud mot inhumane våpen. Forbudet mot klasevåpen av 2008 ble ikke undertegnet av de store klasevåpenstatene USA og Russland. Men klasevåpenforbudet har hatt enorm betydning i måten verdenssamfunnet oppfatter klasevåpen på. Klasevåpen har blitt skammens våpen som stadig blir mindre interessant. Som Jonas Gahr Støre klokt har sagt: ”Noen må gå foran og sette normer”. Nå er det på tide å sette normer når det gjelder atomvåpen, utenriksminister.

Anne Marte Skaland, daglig leder i ICAN Norge - Kampanjen for et forbud mot atomvåpen