Under Rio+20-møtet har Stoltenberg sagt de riktige tingene. Han snakker om å utrydde fattigdom og om rettighetene kvinner har til selv å bestemme over egen helse og kropp. Det ble applaus i plenumssalen og jeg stemte i.
Jeg er enig med Stoltenberg om at forhandlingene i Rio speiler en verden som ikke lenger finnes, og at dette gjør forhandlingene vanskelige. Jeg er også enig med Stoltenberg om at vi burde hatt sterkere, klarere og mer forpliktende formuleringer om miljø i slutterklæringen fra Rio+20. Videre har han rett i at et lite land som Norge har mer innflytelse i forhandlingene enn størrelsen skulle tilsi.
Men til forskjell fra statsministeren, mener jeg Norge må gjøre mer med nasjonal politikk for å kunne rettferdiggjøre den 1.plassen han gir Norge på Rio+20. Her er litt om hvorfor:
Norsk oljepolitikk følger ikke klimahensyn
I internasjonale klimaforhandlinger har Norge en fremtidsrettet posisjon. På papiret har vi en klimapolitikk som opprettholder målet om at den globale middeltemperaturen ikke skal øke med mer enn to grader. Her i Rio forfekter Norge retten til utvikling i fattige land og viktigheten av tilgang på energi.
Men det gjøres alt for lite for å få ned norske klimagassutslipp. Oljepolitikken har gitt oss en sektor som sto for rundt en fjerdedel av de norske klimagassutslippene i 2011. Oljesektoren har økt sine utslipp de siste tjue årene, og vil fortsette å gjøre det, fordi det legger opp til fortsatt økt letevirksomhet på norsk sokkel.
Samtidig sier klimaforskningen oss at dersom vi skal nå togradersmålet, kan vi ikke utvinne store deler av de olje-, gass- og kullreservene vi allerede har oppdaget. Framtidas energisatsing må komme på fornybar og ikke på fossil energi. Da kan vi ikke ha en næringspolitikk som baserer seg på fortsatt vekst i petroleumsvirksomheten.
Uten at land som Norge reduserer sine klimagassutslipp vil det for det første ikke være rom for at utviklingsland øker sine utslipp – noe som vil skje dersom vi anerkjenner retten til energitilgang for alle. For det andre vil det gå tregere i å drive frem og iverksette de nødvendige klimaløsningene som må til for å unngå ikke-reversible klimaendringer.
Oljeinvesteringene bør bli ”grønnere”
Den norske stat er en av verdens største finansielle aktører gjennom Statens Pensjonsfond Utland (SPU), og fondets etiske retningslinjer høster internasjonal oppmerksomhet. Dette gir store muligheter.
Utviklingen og konkretiseringen av en miljøvennlig, «grønn» økonomi er et sentralt tema på Rio-toppmøtet. I Rio har norske myndigheter snakket varmt om overgangen til en grønn økonomi. Mandatet og retningslinjene for Oljefondets investeringer går rett til kjernen av dette spørsmålet.
Her er det ulike forhold som bør forbedres. Det er prisverdig at Norge gir viktige bidrag for å bevare regnskog. Det er ingen tvil om at det er avgjørende viktig i et globalt klimaperspektiv. Samtidig investerer SPU tungt i selskaper som er involvert i å bygge ned og redusere regnskog. Jeg mener det er problematisk å hevde at dette henger på greip med ønsket om å bidra til utviklingen av en grønnere økonomi.
Videre mener jeg at en mer fremtidsrettet investeringsstrategi burde gjøre det mulig å bruke SPUs betydelige finansielle muskler mot positiv filtrering på fornybar energi og relevant klimateknologi. På denne måten kan fondet bidra til en raskere utvikling innen bærekraftig og klimavennlig teknologi.
Flere sider ved norsk politikk påvirker nå rammebetingelser og utviklingsmuligheter i fattige – og mellominntektsland. Norge bør ikke framstå som et land som gir med den ene hånden og tar med den andre.
Den positive veksten i mange fattige land gir flere kontaktflater til rike land.