Om engasjement for verdens fattigste og teknologioptimisme ikke lar seg forene, har bistandsbransjen og utviklingsdebatten et stort problem.
Nylig overrasket jeg en bekjent ved å si at jeg ikke er så opptatt av å kjøpe økologiske produkter: «Men du jobber jo med bistand og sånt!» var responsen. Siden jeg jobber med utviklingshjelp må jeg altså ville «redde verden» på alle andre måter. Saken er at jeg er teknologioptimist i så stor grad at jeg er positiv til kjernekraft - og selvfølgelig kunstgjødsel. Om engasjement for verdens fattigste og teknologioptimisme ikke lar seg forene, har bistandsbransjen og utviklingsdebatten et stort problem.
Verdens største utfordringer står nå på agendaen med Rio + 20. Miljø og fattigdom henger åpenbart sammen. Blant annet må verdens fattigste i langt større grad enn oss i den rike delen av verden få elektrisitet fra fornybare kilder. Personlig er jeg overbevist om at faren for store menneskeskapte klimaendringer er reell, samtidig som jeg mener at alle i verden bør ha tilgang på strøm.
Debattens problem blir tydelig om man for eksempel følger kommentarer om Rio + 20 på Twitter. Svært mange gjør nettopp det samme som min bekjente: Pakker utvikling, økologisk jordbruk, urfolks og kvinners rettigheter, skatteflukt og så videre sammen i en stor «vi vil redde verden»-pakke. Alt dette er viktig og relevant for en bedre verden. Men om man som jeg tror vi må prioritere for å oppnå resultater, og at mennesket som så mange ganger før vil løse utfordringer med ny teknologi, kan man risikere å bli møtt med mistro. Enten er du for denne pakken, eller mot en bedre verden.
For to uker siden arrangerte RORG-samarbeidet en debatt om borgerlig utviklingspolitikk - eller rettere sagt fraværet av borgerlige stemmer i debatten. Jeg tror holdningene jeg beskriver her kan bidra til at teknologioptimister og personer med ulikt politisk syn enn flertallet i bistandsindustrien vegrer seg for å engasjere seg i utviklingsspørsmål.
«Pakken» kan også være skremmende i sitt omfang: Før jeg begynte i jobben jeg har nå, hvor jeg kan fokusere på en del av problemstillingen, tok jeg avstand - det ble altfor mye å sette seg inn i før jeg kunne ta stilling til noe som helst.
Dette er helt sikkert ikke intensjonen til organisasjoner som jobber for utvikling - eller miljø. Men jeg er redd det er skapt en gruppetenkning som fremmedgjør slike som meg. For å få til de nødvendige grepene i nasjonal og internasjonal politikk er bred støtte nødvendig, også fra dem som ikke kjøper hele «pakken». Dersom man ønsker et bredere engasjement må man slippe til andre stemmer og synspunkter.
Utviklingsminister Heikki Holmås snakker om å ta utviklingspolitikken «hjem» - jeg håper han, og alle andre som jobber med dette viktige temaet, husker at her hjemme bor det både sosialister og borgerlige, teknologipessimister og -optimister.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.