Stor uenighet mellom rike og fattige land på en rekke punkter har preget forhandlingene på Rio+20-konferansen og prosessen har gått tregt. Nå er det på tide å løfte blikket og snakke om hva dette egentlig handler om: å få den framtiden vi vil ha.
Etter flere dager med forforhandlinger begynner toppnivådelen av FNs konferanse om bærekraftig utvikling i Rio de Janeiro på onsdag. Det forventes at over et hundre presidenter og statsministre
vil delta på det tredagers lange møtet i anledning 20 års-jubileum til den aller første Rio-konferansen i 1992. Den første konferansen – som fikk navnet Earth Summit - satte varige spor. Begrepet
bærekraftig utvikling, som samlet de tre søylene økonomisk utvikling, sosial rettferdighet og bevaring av miljøet, ble kjent for alvor. 92-konferansen resulterte i to banebrytende konvensjoner:
klimakonvensjonen og konvensjonen om biologisk mangfold, – og Agenda 21, et handlingsplan for verden.
Denne gangen er det en annen situasjon. Som en av forhandlerne fra gruppen av utviklingsland (G77) sa tidligere denne uken: verden har endret seg, men virkeligheten er det samme. Det er stor enighet
om at verden ikke har kommet langt nok siden 1992. Til tross for viktige framskritt i enkelte land, med flere hundre millioner mennesker som har kommet ut av fattigdom, er verdens ressursoverforbruk
på et historisk høyt nivå og inntektsforskjeller har økt i de fleste land.
Det at verden har kommet altfor kort på bærekraftig utvikling gjenspeiles i det lave ambisjonsnivået som har preget forhandlinger. At et av hovedformålene til konferansen har vært å fornye
engasjement for bærekraftig utvikling sier det meste. Blant tiltak som har vært på bordet er å utarbeide såkalte bærekraftsmål (Sustainability Development Goals – SDGs) og et nytt FN-organ for
bærekraftig utvikling. Men ingen av disse tiltakene skaper begeistring eller fornyet tro på at en annerledes framtid er rett rundt hjørnet.
Til tross for det urovekkende lave ambisjonsnivået i dokumentet det nå forhandles om, har det vært en svært krevende prosess å få enighet om innholdet i dokumentet. Utviklingslandenes iboende skepsis
til grønn økonomi – et annet hovedtema på konferansen – har vært en av flere konflikter som har preget forhandlingene fram til det aller siste øyeblikket. En annen utfordring har vært prinsippet om
felles, men ulikt ansvar (common, but differentiated responsibilities) som var et av hovedprinsippene fra Rio-erklæringen i 1992. Utviklingslandene har i løpet av forhandlingene understreket dette
som særs viktig også når det gjelder sosial og økonomisk utvikling.
Med kun to dager igjen før statsledernes inntreden, har vertslandet Brasil nærmest måtte true forhandlerne til å bli ferdig. Som en av Brasils styreformenn sa, vi skal bli ferdig i kveld, selv om
begrepet kveld er nok elastisk. Til tross for dette havnet diskusjonen om bærekraftsmål i uføre, selv om dette tidligere ble ansett som et relativt sikkert resultat fra konferansen. Forhandlingene
ble fastlåst sent på mandag kveld der landene hadde ulike syn på prosessen for utvikling av målene, og om teksten skulle inneholde eksempler på mulige temaer for mål.
Norsk forhandlere har lagt ned en imponerende innsats i en krevende prosess, men nå er det på tide å bli ferdig. Når politikerne kommer, må de løfte blikket. Selv om resultatene kanskje ikke blir de
helt store denne gangen, må de brukes som en plattform for framtida. I sitt hovedinnlegg kan statsminister Stoltenberg fortelle verden hva Norge har tenkt å gjøre for å realisere målet om en
bærekraftig utvikling, også på hjemmebane.