Har ikke Myhre og FrP fått med seg at utviklingspolitikk er mer enn u-hjelp og at det nå er «samstemt politikk for utvikling» som settes i fokus?
- Jo mer selvstendige organisasjonene er politisk, jo mer interessante vil de være som korrektiv til u-hjelpen som drives, sier FrPs Peter N. Myhre og legger til at det ikke er bra hvis organisasjonene blir statens forlengede arm .
Jeg er hjertens enig. Vi trenger et aktivt, kritisk sivilsamfunn med et demokratisk engasjement. Problemet med Myhres utsagn er at han legger opp til at organisasjonenes internasjonale engasjement skal begrenses til u-hjelp og rollen som bistandsaktør og -leverandør. Jeg mener tvert imot.
Det er behov for organisasjonene som kritisk korrektiv, vaktbikkjer og lederhunder på hele det utviklingspolitiske feltet, herunder klimapolitikken, mat- og landbrukspolitikken, handels- og
næringspolitikken, så vel som våpeneksporten, oppfølging av menneskerettigheter, likestilling og forvaltningen av oljefondet for å nevne noen av de mange politikkområdene som har betydning for
utvikling og fattigdomsbekjempelse i Sør.
Å se dette i sammenheng og å vurdere Norges og norske aktørers og gruppers interesser opp mot fattige menneskers og lands interesser er kjernen i «samstemt politikk for utvikling». Her har statlig
støtte til frivillige organisasjoner stor betydning, forutsatt at den forvaltes på en god måte i tråd med de føringer Stortinget har lagt i «tilskudd til frivillige organisasjoners opplysningsarbeid». Disse føringene understreker blant annet «de frivillige
organisasjonenes rolle som pådrivere og vaktbikkjer». Dette er støtte som skal brukes til folkeopplysning om «sentrale og aktuelle Nord/Sør- og utviklingsspørsmål» i Norge.
Noe annet er støtten til de frivillige organisasjonenes bistandsarbeid, der bevilgningene fra staten er vesentlig større og der bl.a. posten «sivilt samfunn» i følge UDs budsjett utgjør «den viktigste finansieringskilden for det langsiktige utviklingssamarbeidet mellom norske aktører innen det sivile samfunn og deres partnere i Sør». Uheldigvis blir hele statsbudsjettets økonomiske støtte til utviklingsrelaterte saker slått sammen for å få høyest mulig «bistandsprosent» og får den uformelle samlebetegnelsen «bistandsbudsjettet». Innen dette beløpet er det en rekke støtteordninger som ikke primært er knyttet til bistand, men heller andre utviklingspolitiske saker. Eksempelvis ble i sin tid det norske sivilsamfunns arbeid for landminekonvensjonen og klasevåpenkonvensjonen støttet med beløp fra bistandsbudsjettet – men dette var åpenbart best å forstå som global utviklingspolitikk mer enn bistand til fattige land. En rekke andre eksempler både fra tidligere og nåværende utviklingspolitisk arbeid er støttet over det som kalles bistandsbudsjettet, ofte viktig felt for det sivile samfunn å delta i, men som er svært vanskelig å finansiere over private midler. Når organisasjoner vil fokusere på mindre fengende, men desto viktigere tema faller folkelig innsamling til kort, mens embetsverkets faglige vurderinger kommer til sin rett. For å sette det på spissen; det er enklere å få privatpersoner til å gi penger til minerydding, men vanskelig å få givere til det politiske arbeidet med seminarer og rapporter som i sin tur produserte landminekonvensjonen. Det er foreløpig uklart hvilke støtteordninger Myhre og FrP sikter til når de nå foreslår å sette en maksgrense for statsstøtte på 50% for å hindre at organisasjonene blir «statens forlengede arm», og om de i det hele tatt er våkne på problemstillingen.
Et annet, mer interessant poeng fremheves av Kristian Meisingset i Minerva. Han hevder FrP tar fullstendig feil:
Dersom Meisingset i likhet med Myhre begrenser fokuset til organisasjonenes rolle som bistandsaktører og –leverandører har han åpenbart langt på vei rett. Samtidig har selvsagt Myhre og FrP rett i at det vil være svært uheldig om statsstøtten skulle hindre bistandsorganisasjonene i å delta i kritisk debatt om innrettingen av bistanden. Hvis regjeringen har bestemt at bistanden til f.eks. klimatilpasning i Afrika skal økes, må naturlig nok de organisasjonene som ønsker å gjennomføre slik bistand rette seg etter de føringer regjeringen legger, uten at det skal frata dem retten til å delta i kritisk debatt om hvordan slik bistand best kan ytes, eller f.eks. mene at økte bistandsmidler i stedet burde gå til utdanningssektoren eller likestillingstiltak. I dag er det lite som tyder på at statlig støtte hindrer bistandsorganisasjonene i å delta i slik kritisk debatt.
Hovedproblemet er at verken Myhre eller Meisingset har fått øye på den mest presserende utfordringen; organisasjonenes kritiske engasjement og korrektiv på andre deler av utviklingspolitikken enn bistanden. Myhres og FrPs kuttforslag vil neppe bidra til dette.
Flere bistandsorganisasjoner på tiggerferd hos norske givere vil trolig føre til et ensrettet bistandsfokus med økende veldedighetspreg. Dette vil heller føre til en svekkelse av organisasjonenes utviklingspolitiske relevans, så vel som kapasitet og evne til å utgjøre et utviklingspolitisk korrektiv til staten. En slik utvikling vil åpenbart svekke både regjeringens og opposisjonens ambisjoner om en bedre samstemt politikk for utvikling. FrP og andre som er opptatt av statlig støtte til frivillige organisasjoner og som ønsker frivillige organisasjoner som vaktbikkjer og kritisk korrektiv i utviklingspolitikken burde derfor fokusere mer på innrettingen av støtten enn andelen statlig støtte – særlig på andre utviklingspolitiske felt enn bistand.