Solidaritet: Det er på høy tid vi kaster ut utviklingspolitikkens mål om fattigdomsreduksjon. I stedet må vi ta mål av oss om å bidra til demokrati og rettferdig fordeling.
«Vi opplever en demokratisering av stemmer og uttrykk», sa Jonas Gahr Støre i sin utenrikspolitiske redegjørelse nylig. Etter å ha brukt to setninger til på dette, gikk han over til å snakke om den internasjonale økonomiske krisens betydning for Norge. Han burde konsentrert seg mer om hvilken betydning den internasjonale politiske krisen vil ha for norsk utenrikspolitikk og sørge for at utviklingspolitikken forholder seg til denne. For det er på høy tid med paradigmeskifte i norsk utviklingspolitikk.
Det siste året har vi sett protestbølger skylle over Nord-Afrika og Midtøsten. Mer er i vente med befolkningsvekst, migrasjon og økt press på knappe ressurser. Krav om deltakelse, medbestemmelse og en rettferdig fordeling runger fra sultne, arbeidsledige, sinte og utålmodige mennesker. De ber om vår solidaritet, ikke veldedighet. De ber om støtte og allianser til sin mobilisering og organisering. De krever retten til å organisere seg og ytre seg fritt. Og de forlanger at ressursene skal fordeles rettferdig. De vil selv bestemme om det er skole, mat, klima eller vaksiner de vil prioritere. Få vil at det skal sitte noen her i nord og foreta valgene for dem.
Norsk utviklingspolitikk er basert på overordnede mål om fattigdomsreduksjon. Under Solheims periode som utviklingsminister ble det bestemt at klima, konflikt og kapital var de viktigste faktorene for utvikling og dermed skulle ha topprioritet i norsk bistand. Men hvem spurte folk i de landene om hva de syntes var viktigst? Utvikling dreier seg i siste instans om folkelig deltakelse, demokrati, makt og styring. For hvis folk er godt organisert, har evne til å mobilisere og legge press på sine regjeringer, er det mer sannsynlig at de også utvikler gode institusjoner som fremmer utvikling. Det er på høy tid vi kaster ut utviklingspolitikkens mål om fattigdomsreduksjon. I stedet må vi ta mål av oss om å bidra til demokrati og rettferdig fordeling.
Det er flere grunner til at vi trenger et paradigmeskifte i bistandspolitikken. For det første fordi det er i mangel på demokrati kjernen til fattigdom ligger. Land med sterke demokratier gjør det bra i forhold til sosial og økonomisk utvikling. Demokrati betyr ikke nødvendigvis bare valg. Det er avgjørende er lokale institusjoners evne til å håndtere egne utfordringer. Det trengs med andre ord et godt styresett, og med det aktive, årvåkne borgere og organisasjoner som stiller krav til sine myndigheter. Sosiale bevegelser og organisasjoner er ofte de eneste målbærerne for de fattige og undertryktes interesser. Samtidig opplever slike folkelige bevegelser og organisasjoner økende undertrykkelse i en rekke land. The Economist måler årlig demokratiets tilstand i 165 land. I fjor var konklusjonen at demokratiet er under press i alle verdensdeler. Mange land avholder valg, men kontroll av media, trakassering av opposisjon og sivilsamfunnet, samt manipulering av valgprosessene florerer. Varianter av slike «semidemokratier» er blitt stadig mer vanlige, i Sentral-Asia, Afrika og nå i Europa med Ungarn. Noen av disse landene har klart å skape vekst, men ulikheten øker.
Den bringer oss til den andre grunnen til at vi må endre målene i utviklingspolitikken: Få land er faktisk fattige. Mange av landene som scorer dårligst når det gjelder «velferd» og «velstand» er stinne av naturressurser og rikdommer.
Problemet deres er at inntektene er svært skjevt fordelt, noe som igjen ofte er knyttet til manglende demokrati eller undertrykking av demokratiske folkelige bevegelser. De mangler i korte trekk de institusjonene som kan sikre at ressurser omstilles til utvikling. Når mange i dag med fattigdomsfokus på bistanden ønsker å prioritere støtte til lavinntektslandene, skal vi huske at 72 prosent av de fattige i verden i dag faktisk bor i mellominntektsland. Fattigdom er ikke i samme grad som tidligere et spørsmål om fordeling mellom land som fordeling internt i land.
Den tredje grunnen til endring, er at Regjeringen ønsker fokus på områder der Norge er spesielt godt egnet til å bidra til forandring og i tillegg har egeninteresse av å delta. I praksis har vi langt å gå. Brasil har endt opp som den største mottakeren av norsk bistand, men er det fordi vi er spesielt gode på tropisk regnskog? Fokus på demokrati og fordeling, ville vært mer i samsvar med et «rødgrønt» politisk budskap. Sosialdemokratiets velferdspolitikk har da aldri fokusert på fattigdomsreduksjon og utdeling av almisser, men tvert imot å styrke demokrati, organisasjonsbygging og en rettferdig fordeling.
Den fjerde grunnen til at fokus nå må settes på demokrati og fordeling, er fordi dette faktisk adresserer de relevante problemstillingene i dagens internasjonale politiske krise. Kravene fra Tahrir-plassen vil runge også fra andre byer i årene framover. Alvorlige inntektsforskjeller er i ferd med å bli den største globale krisen både her i nord og i sør. Det store spørsmålet da er hvilke krefter som skal plukke opp de demonstrerende ungdommene? Anarkister, fundamentalister eller sterke demokratiske organisasjoner? En demokratiseringsbølge er i emning. Spørsmålet er ikke om vi ønsker å støtte den, men hvordan vi skal gjøre det.
Den vestlige verden ga i fjor 133,5 milliarder dollar i bistand. Til sammenligning handlet verden varer for omtrent 18 000 milliarder dollar i fjor. Bistand utgjør med andre ord kun en liten del av verdens kapitalstrømmer. Vi må bruke disse begrensede midlene på en effektiv og solidarisk måte. Vi kan støtte demokratiske krefter gjennom direkte støtte, men ikke minst alliansebygging og bidrag til organisasjons- og institusjonsbygging. Menneskerettigheter, som retten til å ytre seg og organisere seg, må integreres i økonomiske samhandling og utviklingssamarbeid. Hvis vi virkelig ønsker en ny agenda for utviklingspolitikken finnes det et stort knippe med muligheter. Det finnes mange gode grunner for å skifte agenda og ikke så mange for å beholde den gamle.