Utviklingsministeren vil «ta utviklingspolitikken hjem» og gi den folkelig forankring. Det er klokt. Men hva mener Heikki Holmås med folkelig engasjement? Nordmenn flest kan bidra med mer enn å slutte opp om regjeringens bistandspolitikk. Mye mer.
De deltar ikke på toppmøter, de sitter ikke på regjeringsposter og deler ikke ut millioner til fattige land. Men de finnes over hele Norge og gjør en enorm innsats. Vanlige nordmenn deltar i en myriade av samarbeidsprosjekter med land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. De er engasjerte i utveksling, vennskapssamarbeid, misjonsarbeid og bistand. Til sammen står de for en viktig, men ofte oversett, del av Norges innsats for utvikling.
Jeg håper Holmås hadde disse menneskene, og alle de vi i framtida kan engasjere på denne måten, i tankene onsdag forrige uke. På Norads 50-årsjubileum erklærte han nemlig at utviklingspolitikken trenger folkelig forankring og engasjement. Da bør han satse på grasrotengasjementet. Disse menneskene venter ikke på at Utenriksdepartementet eller FN skal forandre verden. De samarbeider med partnere i sør, setter opp solcellepaneler, driver undervisning, jobber med matsikkerhet, resirkulering, likestilling, inkludering og helse.
Samtidig skiller slikt engasjement seg fra mye av den offisielle utviklingspolitikken: Dette er samarbeid, ikke tradisjonell bistand. Norske lokalsamfunn, skoler, menigheter og foreninger lærer av sine partnere i sør, og sammen finner de nye løsninger på felles problemer. Ved å gi vennskapssamarbeidet bedre betingelser kan Holmås nettopp «ta utviklingspolitikken hjem». For ønsket om folkelig engasjement betyr vel ikke bare at regjeringen vil ha støtte til egen politikk? Her er derfor tre utfordringer til Holmås: Bruk kompetansen til alle dem som driver grasrotsamarbeid med land i sør - og involver dem i politiske prosesser. Styrk de eksisterende støtteordningene til utvekslings- og vennskapssamarbeid. Og sett som politisk mål at alle norske byer skal ha en vennskapsby i sør.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.