Erik Solheim planter skog han. Skal binde CO2 han. Flink gutt.

Flink gutt? Neida, langt derifra. Erik Solheim kunne gjort det geniale og forlangt at alle trærne han planter også produserer mat. Han kunne plantet frukttrær. På den måten kunne han gjort to ting på en gang. Men i dag er det dessverre slik at matproduksjon må vike for Erik Solheims statssubsidierte skog og buskas. Solheims ubrukelige og hungerskapende og statssubsidierte skog.

Oxfam forteller at mennesker i titusentalls jages fra sine hjem for å rydde plass for statssubsidiert CO2-skog på det afrikanske kontinentet. De blir klimaflyktninger. Men de er ikke slike klimaflyktninger Erik Solheim engster seg for om femti til hundre år. Er det derfor det ikke er så farlig?

Samtidig er biofuelproduksjon på fremmarsj i en grad som allerede nå har skapt matopprør globalt. I en verden hvor en milliard mennesker fremdeles går sultne til sengs produserer Erik Solheims åkere bensin for full maskin.

Flink gutt Erik. Not. Politikken din dreper.

Det er bare slik at gleden ved å gi og betjene kan overskride gagnet for de som er mottakere av all kjærlig omsorg og at for mye av "det gode" kan være svært skadelig.

Gi meg ikkje havet for min torste, gi meg ikkje himmelen når eg ber om litt ljos, heter det i et av  O.H. Hauges dikt

-  - -

Det er ofte slik at medynk kan være intolerant, nestekjærlighet fornærmende og dyden kan være hyklersk.

Og det kan være tungt å legge av seg alt man har av herlig skjørhet og sjenerøsitet. Det er lettere å slippe seg løs, å motta ros og si til seg selv at man gjør det gode. Det smigrer og setter en i en oppløftet stemning.

Når en er klar over slike ting og har kastet av seg all falsk storhet, selvtilfredshet, hovmot og alt det en trodde var godt i seg selv, men allikevel bare var smålighet, kan en kanskje gå inn for oppgaven. Og gjøre det en gjør uten illusjoner og bitterhet.

Dersom vi legger ned det norske jordbruket og importerer maten vår fra Namibia, hva gjør vi den dagen det ikke blir mulig å kjøpe mat fra Namibia, f.eks. hvis namibierne blir så mange at de vil ha maten sjøl, at det har blitt så mange i resten av verden at namibierne heller vil selge til andre som kan betale mer, at drivstoffprisene har blitt så høye at ingen har råd til å kjøpe mat som har reist rundt halve jorda, at klimaendringer har tørrlagt Namibia og gjort det umulig å drive jordbruk der, at Norge er blitt for fattig til å importere mat etter å ha solgt all olja og satt alle pengene i fond som har blitt verdiløse etter ei global finanskrise, eller at kriger i Namibia eller langs fraktvegen gjør det umulig å få maten hit – også om noe av dette skulle holde på i bare noen måneder?

Hans-Christian Holm:

Takk for en noe pessimistisk tilbakemelding. I innlegget mitt bruker jeg Namibia som et eksempel på land vi kan importere kjøtt fra -det finnes flere eksempler enn Namibia, og det finnes andre eksempler enn kjøtt.

Ved å åpne opp for handel på varer som idag er underlagt tollbarrierer (samtidig med en subsidiering av norske varer) gjør vi landbruket mer effektivt og konkurransedyktig, fordi man får inn andre aktører som kan konkurrere på pris og kvalitet. Det er positivt for oss som forbrukere og for produsentene i land som i dag er underlagt disse barrierene.

Fortsetter vi politikken vi fører i dag er jeg redd for at konsekvensene når oljen tar slutt vil være større og mer ødeleggende for den norske økonomien enn om vi i dag hadde åpnet opp for handel uten barrierer.

Hadde vært interessant om du hadde kommet med et løsningsforslag på hvordan vi kan gjøre bistanden bedre, og til sist overflødig? Siden du så bestemt mener at handel overhodet ikke er løsningen.

Andre Rohde Garder og Bjørn Blokhus:

Takk for tilbakemeldinger!

Hilsen Maria

Hans-Christian Holm har gode poeng. Og Maria Østerhus Lobo har gode poeng. Så hvorfor ikke forene disse?

Det er dessverre en sannhet at vi og andre vestlige land bidrar for lite til utvikling, selv om vi pøser på med penger. Pengene blir borte i korrupsjon før de når den de er tiltenkt. Dette skjer over en lav sko. Men samtidig er også mange av våre prosjekter direkte bakstreverske og bidrar ikke egentlig til reell utvikling. Det gir bare et "skinn" av utvikling. Og noen ganger gir de ikke en gang et "skinn" av å utvikling, men er tvert imot direkte skadelige for utvikling. Som Erik Solheims fanatiske produksjon av "Juletre" verden over. For hvem pokker kan spise seg mett på Juletre?

Namibia og andre U-land er i en helt annen klasse enn Norge rent økonomisk. Og dette er grunnen til at det vil være feil å starte storstilt handel med kjøtt fra Namibia. Noe kan vi importere, men det viktigste er allikevel å opprette en matbalanse slik at vi i et "trengt" tilfelle fremdeles produserer nok selv til å være selvforsynt.

Om vi produserer fisk - som vi faktisk gjør - så må det være slik at dersom biffene fra Namibia ikke lenger kommer over grensen så kan vi stoppe eksporten av fisk. For å være selvforsynt. For ingen liker å gå sulten. Ikke over tid.

Men dette var likevel kun ment som et eksempel. For det vi burde hjelpe land som Namibia med, og som de også kunne leve med i det lange løp, er å utvikle nettopp slik handel med andre land. Land som selv er i Namibias økonomiske klasse. Tollbarrierer ville da ikke vært noe problem. Og Namibia og landet det handlet med ville ha et mer variert kosthold. Fisk ene dagen, biff den neste. Og de ville hatt matbalanse seg imellom. Og dermed trygghet. Og de ville hatt handel, en forutsetning for utvikling.

Og vi kan fremdeles handle det vi kaller "luksusgoder" fra Namibia, uten å tenke på hvor nødvendig kaffe er for overlevelse i en eventuell krisesituasjon. Og kaffe behøver vi heller ikke tollmurer mot. For vi produserer det ikke selv og har dermed heller ingenting å "forsvare".

Problemet vårt - som vi snart blir nødt til å ta innover oss - er at Erik Solheim planter juletrær og "bensinstasjoner" i en grad verden aldri før har sett. Og dette skjer på bekostning av matproduksjon. I en verden hvor en milliard mennesker går sultne til sengs. Det sier seg dermed selv at før eller siden vil dette bryte sammen og skape matmangel.

Dumt da om det kommer som den berømte julekvelden på kjerringa. Som det sikkert vil gjøre siden vi av våre medier blir fortalt at den arabiske våren var et opprør for demokrati. Når det i realiteten var et regelrett matopprør. Så noen skjønner faktisk at det er julekvelden. Ja ikke Erik Solheim da. Eller vi. Vi planter juletre for "fremtiden".

http://necsi.edu/research/social/food_crises.pdf

Maria østerhus Lobo har noen gode poeng. Likevel blir fokuset på handel, reduksjon av tollmurer og subsidier for snevert.

En hovedutfordring i mange afrikanske land i dag er internasjonale selskaper som utnytter landets naturressurser og arbeidskraft, samtidig som de unndrar seg skatt. På papiret har landene økonomisk vekst, og noen grupper av befolkningen drar nytte av dette, men for de aller fleste er fattigdommen den samme, eller værre, enn før.

Vi ser det i afrikanske land som oppdager olje. Uganda er ett eksempel. Store, mektige selskaper sloss som gribber for å få oljekonsesjoner. Og går til sak mot staten når det kreves at de betaler skatt. Hvordan oppfører norske selskaper seg på ressursjakt i utviklingsland?

Jeg vet at Norge i enkelte land jobber for å styrke statens evne til å forhandle frem avtaler med for eksempel oljeselskap som vil medføre at en større andel av gevinsten kommer landet til gode. Det er en del av norsk bistand som bør fortsette, og styrkes!

En annen hovedutfordring er ledelse. Som den nigerianske forfatteren Chinua Achebe har sagt:

The trouble with Nigeria is simply and squarely a failure of leadership. There is nothing basically wrong with the Nigerian character. There is nothing wrong with the Nigerian land or climate or water or air or anything else. The Nigerian problem is the unwillingness or inability of its leaders to rise to the responsibility, to the challenge of personal example which are the hallmarks of true leadership. (I 'The trouble with Nigeria', 1984).

Jeg tror dette gjelder for mange utviklingsland, også i dag. Mye bra har skjedd, men det er en lang vei å gå. I så måte bør kanskje Norges vikigste bidrag (hvis man ønsker å bidra til en positiv utvikling i ulike land) være å støtte opp om det sivile samfunn. Dette er likevel en støtte som er svært problematisk, da store pengesummer fra utlandet gjerne ødelegger sivlt samfunnsbevegelser, enn styrker dem. Et visst samarbeid kan likevel være positivt.

Jeg kunne fortsette. Men slik som jeg ser det, er det først og fremst globale selskapers utnytting av naturressurser og menneskelige ressurser, samt 'a failure of leadership', som er hovedhindringene for en positiv utvikling i de fattigste landene i dag. Handel er vel og bra, men å importere biff eller andre råvarer fra f.eks. Namibia til Norge har flere problematiske aspekter ved seg, blant annet klimautslipp og at matjord brukes til produksjon for eksport mens matprisene innenlands øker.

Vi burde heller bidra til at Nigeria, Uganda, Angola, Ghana og andre oljeland i Afrika (og andre steder!), kan raffinere oljen sin selv, heller enn å eksportere den ut av landet for siden å importere dyr bensin og diesel...

Ingeborg Oluka:

Jeg skriver i mitt innlegg at handel er ett sted å starte. Det betyr ikke at jeg utelukker andre momenter som må inn i dette puslespillet. Det er ingen tvil om at den økonomiske og politiske makten store multinasjonale selskaper har er uheldig, både i forhold til oss som forbrukere, men også i forhold til stater som trenger trygge og stabile ben å stå på. Problematikken rundt store multinasjonale selskaper er jo heller ikke bare knyttet til de fattigere landene -det er utfordringer også i land som USA, Storbrittania og andre.

Det er ikke de fattige landene som arbeider for å opprettholde tollmurene i WTO, det er land som USA og EU som har sterke bedrifter i ryggen og som ønsker å beskytte seg og sitt. Kutt i tollbarrierene, kombinert med en nedskalering i bistanden vil bidra til at vi går et lite steg i riktig retning. Det betyr ikke at arbeidet er over.

I U.S.A blir kornproduksjonen subsidiert ved at staten kjøper opp overskudd for å gi det bort som bistand til sultende folk i Afrika. I melsekker påført amerikanske flagg som propaganda. Mange steder har det i perioder vært enklere å få bistand enn å dyrke egen mat. Er dtte bistand ?

Først må en definere hva "utvikling" er og hva mottaker ønsker og hvilke motiveringer giveren har.

Når giver har som målsetting at ingen skal dø, livet skal være uendelig langt, et liv uten sykdom,smerte og bekymring for seg selv eller etterkommerene, vil de fleste mottaker også være fullstendig enig i det. M.a.o en appell til menneskenes mest basale instinkter, ikke et bidrag til fornuft og bærekraftig utvikling.

Norsk utviklingshjelp har alltid hatt som målsetting at alle skal bli rike,  mette og lykkelige som oss selv, uansett hvor de har valgt å bosette seg eller hva de har av mentale og fysiske forutsetninger. På Grønlands innlandsis eller i Kalahariørkenens tørreste og varmeste strøk. Ingenting er umulig bare de får hjelp.

Og giverene som aldri gir opp, høster stor applaus og kan sole seg i felleskapets ros.

Hva med befolkningskontroll, ressursfordeling, bærekraftig forbruk ?

Dessverre er dette temaer som aldri vil komme på politkerenes agenda og aldri vil bli  forsøkt gjennomført fordi det strider imot menneskenes basale instinkter. Så la oss holde oss til julenisse - rollen.