For rettssamfunnet har god tid.
Mohammed Merah er drept. Den ettersøkte terroristen som drepte jødiske barn og franske militære ble drept i Toulouse. Franske sikkerhets-styrker sprengte hull i veggen til leiligheten hans, og i skuddvekslingen som fulgte ble Mohammed drept. Nå hevder innenriksministeren at han begikk selvmord ved å hoppe ut av vinduet. Uansett endte dramaet med en død Mohammed.
Og dette til tross for at franske myndigheter hevdet de ville ta han levende for å stille han til ansvar for sine handlinger i en rettsak. 300 politifolk hadde omringet huset der han var. De hadde full kontroll over Mohammed. Myndighetene kunne bare tatt tiden til hjelp, samt god gammeldags dialog, så ville han tilslutt ende i håndjern – levende. Terrorister trenger også mat og drikke, og etter noen måneder ville nok hans forråd ta slutt.
For rettssamfunnet har god tid. Håndheving av lovens lange arm tar tid, ofte måneder og år. Det siste landet i Vest-Europa som nytta dødsstraff var Frankrike, der giljotinen ble brukt siste gang i 1977, for så å bli avskaffet fire år senere. Da ble også Frankrike et mer sivilisert land. Fram til 22. mars 2012.
Aksjonen mot Mohammed Merah viser med all tydelighet at dødsstraff fortsatt blir brukt i Frankrike.
Hvorfor har sikkerhets-styrker så dårlig tid? Stoler de ikke på rettssamfunnet? Eller er de ikke enige i avskaffelsen av dødsstraff? Sannsynligvis respekterer de ikke avskaffelsen av dødsstraffen. Bak sikkerhetsstyrkene står regjeringen og presidenten. Det er disse handlingens menn som ikke har tid til å la retten skje fyllest. I dette tilfellet virket skyldspørsmålet opplagt – mannen innrømmet sine handlinger. Men er en tilståelse grunn nok til å ta livet av mannen? Skal ikke samfunnet vise sin barmhjertighet ved å la mannen leve? Og vise sin ubarmhjertighet ved å sperre han inne – kanskje på livstid?
Mohammed ga en klar begrunnelse for sine handlinger: han drepte militære fordi Frankrike drepte folk i en krig i Afganistan. Og han drepte jødiske barn som hevn over Israels drap på palestinske barn. Krigens logikk er klar. Bare det at Mohammed flyttet slagmarken over på Frankrikes jord. Nå tjener det til ære at det palestinske lederskap straks tok avstand fra denne hevnens logikk. I hvert fall når krigens grusomhet utspant seg i Frankrike.
All krig skaper hevnlyst. Og Mohammed Merah er slett ikke alene. Hans motpart – de overlegne franske sikkerhetsstyrker – gikk inn på hans premisser og grep til krigens våpen. Det var et fritt valg. De kunne valgt fredens langsomme taktikk, og kanskje stoppet hevnens logikk. Frankrike fikk sjansen, men besto ikke prøven.
Hva om den neste Mohammed eller Anders får tak i et atomvåpen – i lettvint koffertstørrelse? Bruksanvisningen ligger klar på internett - - -