Drømmen om norsk medlemskap i EU er ikke slukket, men det må medgis at flammen synes svakere nå enn på lenge.

Vi er fremdeles mange som ser verdien og viktigheten av forpliktende internasjonalt samarbeid i Europa. Vi er mange som anerkjenner at Europas land står sterkere sammen enn vi gjør hver for oss;at felles utfordringer møtes best med felles svar, enten det er økonomiske kriser, klima- og miljøutfordringer eller kamp for demokrati og menneskerettigheter i Europas periferi. Interessant nok er oppslutningen om EU som prosjekt fremdeles høy i Norge, det er Norges deltakelse som er utfordringen.

Vi som deler drømmen om Norge i Europa, deler også tanken om at Norge hører hjemme i det viktigste politiske fellesskapet i vår del av verden. Økonomisk har vi vært medlemmer siden 1994, og aldri har det gått bedre i Norges økonomi enn i denne perioden. Men det som har vært så vellykket for oss økonomisk har enda til gode å finne sin politiske følgesvenn. Vi mangler det vesentlige: Innflytelse. Medbestemmelse. Sjølråderett.

EU er noe mer og annet enn en regional politisk organisasjon. Det er et forvaltningsnivå der Norge ikke deltar. Et forvaltningsnivå som legger premissene for vår energipolitikk, miljøpolitikk, forbrukerpolitikk, anskaffelsespolitikk og konkurransepolitikk – for å nevne noen få eksempler. Og i dette viktige arbeidet er det ikke Norges rolle å medvirke. Vår rolle er å akseptere det andre har bestemt på våre vegne.

Kontrasten kunne ikke ha vært større til Norges selvbilde. I resten av verden søker vi lederrollen. Vi vil ”gjøre en forskjell” for å bruke utenriksministerens ord; vi ønsker ”å bokse over vår vektklasse” for å sitere statsministeren – enten det er i forhandlinger om klima, nedrustning eller fred i Midtøsten. Men i Europa søker vi ikke lederrollen. Der dyrker vi utenforskapet og annerledesheten, tilfreds med klagerett fremfor stemmerett. Illusjonen av sjølråderett sperrer for den helt vesentlige innsikten det er å erkjenne at sjølråderett må utøves hvis den skal være relevant. Og en av arenaene der den utøves er i Brussel og Strasbourg. Der mangler Norges stemme.

Vi deltar riktignok der vi kan, så mye vi kan, så ofte vi kan – fordi det er i Norges interesse. Selv de fleste nei-folk aksepterer at deltakelse er viktig for Norge. Men Norge legger ingen premisser, former ingen standpunkt, tar ikke vår del av ansvaret for utviklingen av det kontinentet vi er en del av. Vi er blindpassasjerer på den europeiske reisen.

Vi som deler drømmen om Europa ser at det europeiske fellesskapet er nettopp et fellesskap – at det er noe annet enn norsk egeninteresse; noe større enn verdier som kan måles i kroner og øre; noe mer enn markedstilgang for norske varer og tjenester; noe viktigere enn retten til å reise, studere og jobbe fritt i EØS-området. Med andre ord: Det handler ikke bare om hva som er best for Norge, men like mye om hva som er bra for Europa.

I Strasbourg står det en statue som bedre enn noe annet illustrerer det historiske bakteppet for samlingen av Europa. Den heter Mor Alsace, og viser en kvinne med sine to døde sønner i fanget. De holder hverandre i hendene, men de ser hver sin vei. Én mot Frankrike, én mot Tyskland. Strasbourg har vært vekselvis tysk og fransk tre ganger siden 1870. Robert Schuman, som 9. mai 1950 holdt den historiske talen der han tok til orde for at Tyskland og Frankrike måtte samle kull og stål under felles kontroll, var selv fra Strasbourg. I 1950 var han fransk utenriksminister. I 1914 var han tysk soldat. Han forsto bedre enn de fleste at tettere samarbeid ikke var et mål i seg selv, men et virkemiddel for å oppnå fred, stabilitet og fellesskap på tvers av gamle allianser og fiendskap.

På den annen side: Et Hellas i økonomisk ruin; et Irland som påtvinges finansielle pakker landet ikke vil ha; en felles valuta i krise; et Spania med over 20 prosent arbeidsledighet. Hva skal vi nå der å gjøre?

Dette er nei-sidens favorittresonnement for tiden, som om Norge plutselig ville ha fått 20 prosent arbeidsledighet hvis vi meldte oss inn i EU. Presisjonsnivået i debatten er faretruende lavt. Norge har en finansiell styrke som ingen andre land i Europa har, og det vil ikke endre seg med EU-medlemskap. Vi vil fortsatt være i en økonomisk særstilling. Vi vil fortsatt ha full råderett over våre naturressurser. Ingen vil tvinge oss til å innføre euro om ikke vi selv vil, noe våre naboland i Norden er gode eksempler på. De økonomiske konsekvenser av finanskrisen ville ha vært de samme for oss som EU-medlemmer som det de har vært som EØS-medlemmer. Vi er allerede fullt ut integrert i det indre markedet i Europa, med unntak for fisk og landbruk. Kina og India reiser seg som globale stormakter, men EU-landene er likevel våre viktigste handelspartnere, våre beste venner og våre nærmeste allierte.

La oss heller ikke glemme at mange EU-land klarer seg utmerket. Mange euroland klarer seg utmerket. Enkelte land sliter betydelig fordi de har levd over evne, lånt over evne og unnlatt å gjennomføre helt nødvendige økonomiske reformer. Men det er nasjonalstatenes politikk, ikke EUs politikk. EU er nærmere et svar enn et problem.

Drømmen om Norge i Europa kan aldri finne sin begrunnelse i en fintelling av fordeler og ulemper med norsk medlemskap. Det må handle om det viktigste prinsippet vi har i en liberal rettsstat: Demokrati; å ta skjebnen i egne hender. Skal vi realisere denne drømmen må politikere fra mange partier lede an, fri seg fra regjeringserklæringers klamme hånd og snakke åpent og fritt om EØS-avtalens utilstrekkelighet og regjeringens og stortingets marginalisering i viktige saker. Utenforskapet har en pris, selv om den ikke så godt kan beregnes i gangbar valuta. Det må formidles.

Et land med Norges selvbilde må ha større ambisjoner enn å være Europas leilendinger.