Fraværet av parlamentarisk behandling i Stortinget- forut for beslutningen om å sende bombefly til Libya- er å sette det norske demokrati i pant. Det beskriver en struktur som er bygd på enkeltpersonens funksjon, og gir ingen garanti for den demokratiske prosess. Mangelen på behandling i Stortinget åpner for et virkelig paradoks: I realiteten overlater regjeringa styringa til den militære ledelsen i Nato som går langt ut over Fn-mandatet om"beskyttelse av sivile" i krig.

Å foreta hurtige beslutninger om deltakelse i krigsoperasjoner, er i gi etter for "det ondes innskytelse"; bruk av vold som politisk virkemiddel. I en billedverden innebærer det å velge dragen og ilden, ikke lammet, lyset og vernet. (Benedict xvi-"Apostlene og kristi første disipler")

Dragen har fortsatt stor makt i verden. Den spruter ild og forandrer jorden til en helvetesgård, og historien til et mørkt kapittel. Ildens hurtige og ustadige bevegelser gjenkjennes i mangelen på demokratiske tankeprosesser, og i bombeflyenes hurtige operasjoner.

Den voldsbaserte rus truer lammet, som ikke fortjener denne smerten.

General Karl von Clausewitz (1780-1831) var kanskje den forfatter som best har skjønt hva krig dreier seg om. Hans magnum opus, "Vom Kriege" blir fortsatt studert i detalj ved alle krigsskoler over hele verden. De prinsipper forfatteren satte har samme gyldighet for atomkrig som for konvensjonell krigføring eller geriljakrig, inklusive den terrorkrigen som Arafat på helt forbildelig måte førte, og som dels fortsatt føres mot Israel, eller som UCK fører mot Serbia, eller PKK mot Tyrkia.

Clauswitz kan til og med lære oss hvorfor dagens Israel står igjen som den tapende part, og aldri har klart å vinne en eneste krig, utallige seire tiltross! Clausewitz definerer krig som "en voldshandling med det formål å tvinge motstanderen til å bøye seg for vår vilje" (min oversettelse). Vold er middelet; fiendens underkastelse til vår vilje er det endelige objekt, eller mål. Så lenge fienden forblir bevæpnet, vil han avvente et mer gunstig tidspunkt for aksjon. Krigens endelige objekt er av politisk karakter. For at vi skal kunne nå dette mål må fienden avvæpnes. Å avvæpne fienden "blir derfor krigshandlingenes øyeblikkelige mål".

Clausewitz ville således ha blitt fullstendig målløs, ved å se at Israels statsministre i tur og orden har forsynt PLO-Palestinian Authority med våpen. Selvfølgelig ville de samme statsministre benekte at det hersker krigstilstand mellom PLO og Israel. De kalte jo Yassir Arafat hele tiden "Fredspartner", med fredsprisen som et slags garantistempel. Nå ja. NATO var heller "ikke i krig" med Serbia. Ei heller Irak og Afghanistan. Der ville Clausewitz ha slått latterdøra på vidt gap. Uansett, dersom krigens endelige mål er total ødeleggelse av fienden, da er også krigens mål sammenfallende med det politiske mål. Det finnes derfor ingen teoretisk øvre grense for den vold som vil bli benyttet.

Slik Clausewitz forstod, så er uinnskrenket krig vanligvis satt i bevegelse av et uforsonlig og ubøyelig ideologisk hat (slik Islam hater Israel), og som ikke kan bringes til opphør før hele den befolkning som tilhører fienden er slavebundet eller utslettet. Dette er i full overensstemmelse med Islam, uansett hva religionforskere og "antirasister" måtte mene. De førstnevnte har ikke greie på politikk, og de sistnevnte vet ikke hva de snakker om i det hele tatt. Dette betyr ikke nødvendigvis at begrensede kriger -- kriger som har begrensede, politiske mål-- i seg selv innebærer noen som helst begrensning forsåvidt gjelder den eller de typer våpen som benyttes i kamp. For atter en gang; det øyeblikkelige mål er å avvæpne fienden, som igjen betyr å ødelegge hans militære styrker, noe som vil kunne kreve formidable blodbad på begge sider, både militære og sivile. Clausewitz advarer på det sterkeste mot den type krig Israel fører mot sine arabiske fiender, såvel som mot den type krigshandlinger som NATO drev med på Balkan (man må være fullstendig idiot for å kunne argumentere med at dette ikke var krig).

Clausewitz skriver: "Filantroper er uten videre villige til å innbille seg at det finnes sofistikerte metoder for å avvæpne en fiende uten å forårsake store blodbad, og at dette er krigskunstens høyeste potens". Man finner på alle mulige euforismer for å omgå sannheten. Uansett hvor tilforlatelig dette høres, så er det en fatal feilslutning som må rykkes ut med roten, for i slike farlige saker som krig nå en gang er, så er de feil som begås ut fra "humanitære" eller godhjertede og "menneskevennlige" hensyn de aller verste. Fienden kan ikke forventes å begå denslags dumheter, og dette har verken NATO's politiske ledere eller Israels forstått (I Israel skyldes dette helst at udugelige generaler ender opp som statsministre, i beste fall som statsråder). Men I NATO er situasjonen enda verre.

De politiske lederne har ikke engang avtjent verneplikten, og USA's øverstkommanderende, Clinton var militærnekter. Når sånne folk går til krig, så må det ende med katastrofe. Således blir forskjellen mellom militære og sivile et diskutabelt fenomen, fordi det er de sivile som fremskaffer de våpen og øvrige ressurser til de militære styrker! "En Nasjon Under Våpen" betyr i realiteten at hver eneste innbygger er en soldat, en del av krigsmaskinen. Men dette betyr ikke på noen måte at Clausewitz gjør seg til talsmann for masseslakt, uten hensyn. Han advarer derimot at "den som bruker makt uten måtehold, og uten hensyn til blodsutgydelse vil oppnå overtaket, dersom fienden er mindre tilbøyelig til det samme".

Milosevic hadde tydeligvis skjønt dette. Kanskje var det ut fra humanitære og politiske overlegninger at USA begikk den store feil ikke å ta hensyn til dette prinsippet, verken i Korea eller i Vietnam, og i Serbia. Resultatet var en konflikt uten ende (i Korea befant det seg fortsatt 364.000 amerikanske soldater, 50 år etter at krigen brøt ut, og uten at fredsavtale enda er inngått) og med vanvittige tap på begge sider, noe som helt sikkert hadde skjedd dersom USA hadde gått til invasjon i Japan, istedet for å benytte atombomben mot Hiroshima og Nagasaki). Clausewitz sier: "La oss slippe å høre om generaler som erobrer uten blodsutgydelse. Dersom blodig slakt er er forferdelig syn, da er det ytterligere en grunn for å vise litt mer respekt for hva krig er for noe, og ikke for å lage sløvere og sløvere sverd, ut fra grader av humanitære følelser, inntil en eller annen møter opp med et som er skarpt nok til å kutte av oss armen". Clausewitz sin påstand om at "krig er politikk fortsatt med andre midler" er fullstendig misforstått, og revet ut av sammenhengen. Krig er i seg selv en politisk handling, og det politiske mål er det som først og fremst skal iakttas ved enhver krig.

Verken Israels eller NATO's krig har noe som helst politisk mål. Fred har aldri vært noe annet mål enn fiendens totale underkastelse eller utslettelse. Moderasjon som prinsipp for krigføring er en absurditet. Det korrekte militære prinsipp er proporsjonalitet. Således må, for å beseire fienden, midlene være proporsjonale med fiendens forsvarsevne og potensielle motstand. Men over og langt forbi dette ligger statskunsten, for i den avgjørende og siste konsekvensanalyse er ikke krig i seg selv en isolert handling. Statsmannen må ta hensyn til og forstå både sitt eget folk og sine allierte.

Hans første oppgave er å bygge opp tillit og besluttsomhetsvilje i sitt eget folk, som må ha blind tro på rettferdigheten i den sak det kjempes for, og være villige til å dø for den. Men folket må også forstå konsekvensene ved både seier og nederlag. Statsmannen må også forstå hvem og hva han går til angrep mot. Folket må identifisere lederens mål som sine egne, og altså være villig til å dø for dem. Men fremfor alt må lederen ha en klar strategi for det som kommer etter krigen. NATO har ikke engang en strategi for hvordan krigen skal føres. Serberne trengte ingen strategi. De bare forsvarte landet sitt mot fremmede inntrengere, akkurat som sist. Kanskje var Milosevic en psykopat og diktator. men han var valgt av folket. Bill Clinton var bare en ganske vanlig løgnhals, og Blair en middels begavet skrytepave.

Så får vi se, da, hva som vil skje i Syria..

Etter min mening er Øystein Norengs poenger høyst relevante og aktuelle. Det bør reises en debatt om Staten Norges beslutningsprosedyrer for deltakelse i krig og krigslignende operasjoner, gjerne inklusive såkalte fredsskapende militæroperasjoner. Og hvordan kan det demokratiske aspektet bli styrket? Hvorfor skal ikke Stortinget ha innflytelse i denne sammenheng? Det er folket som må blø og betale.

Vår utenriks- og forsvarspolitikk på dette feltet, utvikler seg for tiden i retninger mange nordmenn stiller seg uforstående til, eller tar avstand fra.

Det Norske Forsvaret er som det ligger i navnet, et forsvar av Norge. Det er ikke en våpenmakt som skal drive angrepskrig. Det skal heller ikke overlates i fremmede makters tjeneste. Alt dette blir naturligvis definisjonsspørsmål. Og dermed blir det viktig hvem som skal forestå definisjonen.

I følge den norske Grunnloven er det Regjeringen som har myndigheten til å begynne krig:

§25.

Kongen har høieste Befaling over Rigets Land- og Sømagt. Den maa ikke forøges eller formindskes, uden Storthingets Samtykke. Den maa ikke overlades i fremmede Magters Tjeneste, og ingen fremmede Magters Krigsfolk, undtagen Hjælpetropper imod fiendtligt Overfald, maa inddrages i Riget uden Storthingets Samtykke.

Landeværnet og de øvrige Tropper, som ikke til Linjetropper kunne henregnes, maa aldrig, uden Storthingets Samtykke, bruges udenfor Rigets Grænser.

Beslutn. 18 nov 1905, grlbest. 14 mars 1908 og 29 okt 1917 kunngjort 9 nov 1917.

§ 26.

Kongen har Ret til at sammenkalde Tropper, begynde Krig til Landets Forsvar og slutte Fred, indgaa og ophæve Forbund, sende og modtage Gesandter.

Traktater angaaende Sager af særlig Vigtighed og i alle Tilfælde Traktater hvis Iværksættelse efter Konstitutionen nødvendiggjør en ny Lov eller Storthingsbeslutning, blive først bindende, naar Storthinget har givet sit Samtykke dertil.

Beslutn. 18 nov 1905, grlbest. 29 okt 1917 kunngjort 9 nov 1917, 26 mars mars 1931 kunngjort 10 apr 1931, 2 feb 2006 kunngjort ved res. 3 mars 2006 nr. 270.

(Kongen er naturligvis Kongen i Statsråd. Min tilføyelse.)

De tilslutninger til overnasjonale avtaler og vedtak (som eks. i FN og EØS), og som Staten Norge har ratifisert, samt de internasjonale militær- og sikkerhetspolitiske traktater vårt land har inngått (eks. i NATO), forplikter.

Men er dette demokratisk nok når det kommer til stykket? I følge parlamentarismen er det partiet, eller en koalisjonen, som har Stortingsmakten, som danner regjering. Regjeringens medlemmer må ikke nødvendigvis være demokratisk valgt av folket.

Er det slik Heidi Stakset beskriver (sitat), "at I realiteten overlater regjeringa styringa til den militære ledelsen i Nato - som går langt ut over Fn-mandatet om"beskyttelse av sivile" i krig?" Da er dette mer alvorlig enn noen kunne tro.

Vi har erfart at Demokratiet i Norge nærmest har vært uten innvirkning i spørsmål om Norsk krigsdeltakelse i kriger. Og -nb - der Norges land og folk IKKE (!) har vært angrepet eller truet. Den norske deltakelsen i USA/ NATOs krig i Afghanistan, i Irak og i Libya-bombingen, er i så måte typisk. Et eksempel:

Den 5. desember 2001 hadde Det norske Storting en "debatt" om Norges eventuelle deltakelse i Afghanistan.

Utenrikskomiteens formann Thorbjørn Jagland la "debatten" død med en gang: (sitat) «Det er ikke bare slik at det er unødvendig å fatte noe vedtak i denne saken. Vi mener at det ville gjøre ansvarsforholdet mellom storting og regjering uklart hvis vi skulle gjøre det.»

Hos Regjeringen var, i følge utenriksminister Jan Petersen, troen på USA stor: (sitat)«De amerikanskledede militære operasjonene er helt avgjørende for å kunne lykkes i kampen mot internasjonal terrorisme».

Og statsråd Hilde Frafjord Johnsen tok likegodt seieren på forskudd: «USA og de allierte er i ferd med å vinne krigen i Afghanistan. Nå må vi sørge for ikke å tape freden.»

Så lett var det den 5. desember 2001. Stortinget toet sine hender og skjøv hele ansvaret opp til "Kongen i Statsråd". Men var det godt nok, selv om medhold i Grunnloven kan hevdes.

Et større norsk engasjement i Irak ble heldigvis avverget, mest pga. den massive internasjonale (også norske) grasrot-fordømmelsen av USA og Englands angrep der. 40-50% av den norske befolkningen mente, og mener, at Norges deltakelse i krigen i Afghanistan er feil. Men på Stortinget har dette store mindretallet mot krigen, ingen partirepresentasjon. Elleve år med blodig krig senere skulle man tro lærdommen hadde sunket inn. Men så kom Libya.

I Libya trodde vi våre lederes forsikring om at Norges deltakelse skulle være i følge FNs mandat: Å beskytte sivilbefolkningen (i Benghazi). Sammen med andre NATO-land gikk Norge antakelig utover FN-mandatet. Man hjalp i stedet til med å velte landets internasjonalt anerkjente regime. Få i NATO likte vel Gadaffi. Men åpenbare drap og snikmord er ikke akseptert internasjonalt, selv om noen stater tar seg rett til å bryte folkeretten.

Ingen NATO-land var, etter min og manges mening, virkelig angrepet hverken av Afghanistan eller Libya. Derfor kan ingen av disse militære operasjonene oppfattes som forsvar av Norge eller NATO-pakten, selv om vår forsvarsledelse har forsøkt seg med mange formildende betegnelser på disse krigene.

Øystein Noreng mener det er risiko for at Norge kan bli trukket inn i nye kriger utenfor NATOs kjerneområde, drevet av politikere som kan ha egeninteresse av å danse etter USAs pipe. Dette er en frykt vi er mange som kjenner.

Øystein Noreng mener derfor at "Fremgangsmåten for å bringe Norge inn i krig bør endres, slik at vedtak i Stortinget blir påkrevet, etter en omfattende saksbehandling og en grundig analyse av konsekvenser og risiko."

Jeg slutter meg til dette, og mener en slik fremgangsmåte også må gjelde norsk deltakelse i krigslignende og fredsbevarende militæroperasjoner i andre land.

Norge må for enhver pris ikke komme i samme situasjon som hva skjedde i Frankrike på grunn av "saksbehandlingen".l

Altså ved et væpnet angrep på Norge er det sludder å innkalle Stortinget for å avgjøre hvovidt landet skal fosvares.

Dernest: Norge nør kun delta i krigshandlinmger som følge av artikkel 5.Altså i felles forsvar en for alle og alle for en.

Dog hadde det vært bedre med en nordisk forsvarsunion, men den saken er vel torpedert for all framtid, eller....

Ikke noe mer "Det brukne gevær", takk!!!

Jeg husker 9. april 1940 aøltfopr godt!!!

Dette (sitatet) er jeg enig i. Enhver stat har rett til å forsvare seg straks, mot væpnet angrep fra fremmed(e) makt(er). Vårt forsvar skal nettopp forsvare Norges jord, hav og folk. Derfor legges det forsvarsplaner for mange angrepsscenarier i fredstid. Saksbehandlingen blir således gjort, for alle tilfelles skyld, på forskudd. Naive trenger vi ikke være. (Likevel ble Stortinget innkalt til møte i 1940, som vi vet. Det skulle bare mangle, det norske demokratiet stod på spill. Møtet ble gunstig for norsk forsvarsevne og -vilje de 5 år krigen varte - og også for tiden senere.)

Jeg har, slik det nok fremgår av kommentaren, og av innlegget jeg er enig i, bekymret meg for at norske militære styrker skal bli misbrukt: NB i krig mot annen Stat, uten at Norge er angrepet eller truet med krig, av fremmed makt. Grunnloven sier klart at Regjeringen beslutter. Men Norge kan komme i skvis pga. sine allianser. Regjeringer skal i en perfekt verden rette seg etter hele folket i vårt demokrati. Slik vet vi at det ikke alltid er. Etter min mening er krigen i Afghanistan resultatet av en slik skvis. Vår tillit til USA er f.eks. forståelig, men den bør ikke få overskygge at USA oftest har sine egne agendaer, der Norges interesser neppe er sentrale.

Det er forunderlig at i 2001, da Norge som NATO-medlem gikk inn i krigen i Afghanistan, ønsket ikke Stortinget å engasjere seg i noen vurdering - f.eks av musketeerregelens relevans i den aktuelle situasjon. Pga. de politiske konstellasjoner vi hadde i Norge da, ble derfor den meget betydelige opposisjonen i folket (nær 50% på VGs meningsmålinger), mot krigen, uten politisk representasjon i Regjering og Storting. På en måte virket det som partiene var mer opptatt av å plassere ansvaret for krigsdeltakelsen, enn å vurdere berettigelsen av den. Etterhvert ser stadig flere at krigen i Afghanistan var/er både uvettig, feilrettet og utilgivelig kostbar (i alle henseende).

For å parafrasere etter Forrest Gump: Demokrati er som en eske med konfekt, man vet ikke hva man får. Men uansett holder jeg en knapp på et folkestyre så nær folket som mulig. Stortinget bør derfor gis grunnlovsmakt til å råde Regjeringen i alle tilfelle der Det Norske Forsvaret kan bli deltaker i væpnede konflikter utenlands.

Hvis man leser Ivar Garbergs innlegg så er det en flott bekreftelse på at Internett har gjort historiske hendelser tilgjengelig for alle. Dernest kan man saktens spørre seg hvorfor i all verden opprettelsen av Tyskland for nesten 150 år siden på noen som helst måte dokumenterer at alle som ikke er enige med Garbergs svært så forenklede syn på krigerklæring og krigføring, er idioter og/inkompetente. For, skreller man bort alt utenomsnakk, koker jo innlegget hans ned til at bare høyre-ekstremister og "islamkritikere" skal bestemme hvor lite som skal til før man erklærer krig mot noen. Ivar Garberg har i følge ham selv opplevd krigen og har følgelig levd en stund og opplevd mangt. For min egen del som må basere meg på erfaringer fra folk som ved selvsyn har opplevd krigens redsler, mener jeg å merke en ganske stor og ulik 'konklusjon' på 9 april 1940 mellom Garberg og hans jevnaldrende. De fleste sier "Aldri mer 9 April", men i motsetning til Garberg tolket jeg det ikke dithen at man med det heretter skulle hoppe bukk over parlamentariske "hindringer" for å komme raskest mulig ut i krig. Men så er jo jeg en "anti-rasist" og vet av den grunn ikke hva jeg snakker om. Da er det jaggu godt vi har nok av rasister i dette landet

Sitat:

"Hvis man leser Ivar Garbergs innlegg så er det en flott bekreftelse på at Internett har gjort historiske hendelser tilgjengelig for alle. Dernest kan man saktens spørre seg hvorfor i all verden opprettelsen av Tyskland for nesten 150 år siden på noen som helst måte dokumenterer at alle som ikke er enige med Garbergs svært så forenklede syn på krigerklæring og krigføring, er idioter og/inkompetente. "

Dette er jo det rene rabiate sludder, og har inbgenting å gjøre med mine synspunkterpå noe som helst.

Clausewitz døde i 1831. Tyslland ble opprettet i 1871.

Alle vet at samlingen av Tyskland ble gjennomført januar 1871 og det er ikke langt unna 150 år siden. Uansett, om det er 140 eller 150, det bør alikevel ikke ha noen innvirkning på det moderne Norges måte å avgjøre om de vil delta i krig eller ikke. Lenge etter samlingen av Tyskland fikk vi første verdenskrig, bl.a. takket være alt for mange allianser. Noe som ville vært et langt mer relevant faktum å dra med seg fra fortiden, enn samlingen av Tyskland og 150-200 år gamle doktriner.

Ellers så regner jeg jo med at du i stor eller liten grad håper på i bli tatt på alvor, jeg tar deg i alle fall på alvor når du indirekte sier at bare rasister, vet hva de snakker om når det gjelder krig. Eller som du direkte sier, "antirasister vet ikke hva de snakker om".

Derimot blir det blir fryktelige mye vanskeligere å ta deg på alvor når du gjør deg selv til talsmann for ca 1 milliard mennesker og forteller at "Islam hater israel". Det er jo det rene vanvidd og kan ikke betegnes som noe annet sprøyt og stormannsgalskap

Du skriver så mye vrøvl at det går ikke an å ta deg på alvor.

Du avsporer hele debatten, som for denne delen vitterlig dreier seg om hvordan Norge skal forholde seg sersom landet eller noen av våre allierte i NATO blir angrepet av en annen stat.

I 1940 hadde venstresiden sørget for at landets forsvar i realiteten var ikke-eksisterende. Forøvrig unnlot utenriksminister Koht å varsle regjering og storting om at han var fullt orientert om de tyske angrepsplaner.

Forøvrig har jeg ikke annet enn forakt til overs for venstresosialister.

Det er like tragisk hver gang å se et godt voksent menneske miste besinnelsen på denne måten, derfor avstrår jeg fra å kommentere synsingen din om hva som er vrøvl eller ikke.

Det eneste jeg kan se du er inne på noe som kan kalles vettugt, bortsett fra å trekke frem lett tilgjengelige fakta som alle uansett vet, er at denne tråden i og for seg handler om Norges prosedyrer og fremgangsmåte når det gjelder spørsmålet om krig.

Ellers så består jo innleggene dine av billige poenger og svak debattskikk. Trekke inn noen historiske hendelser her og der som ingen verken vil eller trenger å stille spørsmålstegn rundt, som fordekning av din egentlige foraktelige agenda. Hatet mot muslimer og mennesker som politisk sett befinner seg i sentrum-venstresiden. Det koker ned til at ingen andre enn deg og likesinnede høyre-ekstremister vet hva de snakker om. Du må gjerne trekke inn Clausewitz og andre fra det historiske persongalleriet, men du må på ingen måte tro at noen av de underbygger den foraktelige agendaen din. Glem ikke at dette er vanlig pensum på ungdomsskolen/tidlig vidergående.

Jeg oppfordrer deg selv til å se på det første innlegget ditt, for så og se om det på noen som helst måte har med norges parlamentariske fremgangsmåte i forhold til å gå i krig eller ikke. Man skal ha ganske merkelige briller for å finne noe relevant der, i så måte.

I sterk motsetning til de fleste andre debattantene er det umulig å se at du har en mening om dette spørsmålet, hva er bra, hva er ikke bra og hvordan burde det vært. Alt som er å finne er en blind og ufin raljering over en type mennesker du har bestemt deg for å mislike. Dette er jo tross alt ikke et speakers corner for folk med Tourettes.

Om du synes jeg avsporer debatten har det kun sammenheng med at jeg kommenterte innlegget ditt. Derfor leder synsingen din dithen at du må ha avsporet først.

Omfattende saksbehandling og grundig analyse er jeg tilhenger av, i den grad jeg er motstander av krig. Med en slik ordning får vi neppe noe væpnet framstøt fra Norge noensinne.

Men vi må nesten ta hensyn til den militante delen av befolkningen. I de minste de som er ærlige nok til å stå for sin hang til blod og død. Nettopp uærligheten på dette punktet er det jo som gang på gang fører Norge ut i krigen. Altså, ikke egentlig krig, men "begrenset humanitær intervensjon", eller hvordan det nå var: Irak, Afganistan, Libya...

Her er en formel som burde væreenkel å svelge for en ærlig mann, inkludert ærlige stortingspolitikere, i den grad de fremdeles finnes:

Norske militære kan ikke sendes til et fremmed territorium med mindre ett av to er oppfylt:

1. Den regjering som er anerkjent av FN for dette territorium eksplisitt har invitert det norske militæret.

2. Stortinget erklærer krig mot samme regjering.

Så kan vi i ettertid spørre om Stortinget ville ha erklært krig mot Irak, Afganistan, Libya...

En liten lakmustest på forslaget:

Ad punkt 1. I Afghanistan var det ingen afghansk regjering godkjent av FN, da USA gikk inn i 2001. For å oppfylle ditt krav, skulle vel Norge da ha ventet med tropper dit, til i 2004, da Karzai på et vis var valgt til president, hadde utnevnt en form for regjeing - og vel fått den godkjent av FN. (Karzai ba selvsagt om militær hjelp fra både USA og NATO straks han var innsatt.)

Rett nok ville det norske Stortinget og "det norske militæret", etter ditt punkt 1, da hatt mer tid til å områ seg, men kunne vi/kan vi unngå FN og NATOforpliktelsene våre?

(Jeg mener vi kunne unngått krigen i Afghanistan, om Stortinget ikke hadde akseptert grunnlaget for intervensjon, dvs. anvendelsen av NATOs musketeerregel: Det var nemlig ikke Afghanistan som hadde angrepet USA, men en terrorgruppe, saudi-arabere mest, som hadde bodd i USA et par år. Men vi er feige her tillands. Og G.W. Bush' trussel om at "enten er dere med, eller så er dere imot oss", fikk våre bolde lederne på løvebakken helt på tuppa. Stortinget sendte bare saken til Regjeringen uten reell behandling.)

Ad punkt 2

Taliban-regjeringen var drevet ut av Kabul ( av Nordalliansens klaner og USAs bomber ), da Norge fikk NATO-anmodningen om militærhjelp. Der var ingen regjering som Stortinget kunne erklære krig mot. (Dvs. Regjeringen da, i henhold til någjeldende Grunnlovsparagrafer. )

I hvilket tidsperspektiv bør vi forøvrig se forslaget ditt?

Jeg forstår ikke spørsmålet om tidsperspektiv.

I eksempelet Afganistan måtte Stortinget ha erklært krig, med eller uten FN-anerkjennelse av Talibanregjeringen.

Det ryddigste ville antakelig være å erklære krig mot et territorium, vanligvis et land, heller enn mot en regjering. Dette kan kanskje virke litt absurd, men jeg synes det er langt ærligere. De som oppholder seg på territoriet må jo ta konsekvensen av krigen uansett, helt uavhengig av deres tilknytning til regjeringen i territoriet.

Enda ryddigere ville det vært om krigserklæingen inneholdt veldefinerte betingelser for tilbaketrekking av norske militære, men de er kanskje for mye forlangt av politikere som knapt tør uttale ordet "krig".

Det Regjeringen gjorde da Norge militært gikk inn i Afghanistani 2002, var vel i praksis det du foreslår, uten at de viste frem noen krigserklæring, eller kalte krigen for krig...Det vil vel både Barth-Eide og Gahr Støre hevde. Konsekvensene måtte sivilbefolkningen bære, mest i de første år av krigen.

Bortsett fra at Stortinget ikke sto for beslutningen om å delta.

Jeg tror faktisk at det ville betydd en forskjell, hvis Stortinget hadde behandlet saken på en grundig måte i 2001/2002.

Det er jo et langt lerret å bleke om Grunnloven skal endres. Derfor spurte jeg om tidsperspektiv.

I dagens norske samfunn er vi langt fra den fredslinjen vi som folk burde følge. Det kan vel raskt hende at vi får se nye konflikter, der presset kommer på for at Norge skal delta som NATO-land.

Jeg håper at det kan reises en opinion - for en seriøs Stortingsbehandling av NATO-krav om norsk krigsdeltakelse. Stortinget vil kunne finne hjemmel i Grl. for selvstendig vurdering av norsk deltakelse i slike operasjoner.

Det har lenge vært hørt ymt fra USA og andre NATO-hold, at NATO-styrker bør kunne settes inn i konflikter som ikke nødvendigvis aktiverer musketeerregelen ("alle for en og en for alle"), - som jo bare skal gjelde angrep fra en stat mot et NATO-land. Jeg for min del er blant dem som mener det var nettopp dette som skjedde i Afghanistan, Irak og Libya. Denne utviklingen bør Norge sette ned foten mot. Flere andre NATO-land har jo en langt mer selvstendig holdning til dette enn Norge har.