Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Geir Hønneland
Innlegg: 3
Kommentarer:

Look to Finland!

- 2160 visninger Innlegg

«Look to Finland!» Det har man gjort i Forskningsrådet og Utenriksdepartementet når man nå for første gang lyser ut midler av et visst omfang til forskning på russisk politikk og samfunn.

I utlandet regnes norsk russlandsforskning som solid. I den generelle russlandsforskningen har vi en plass i det gode internasjonale selskap, og på enkeltsektorer ligger vi helt fremme. Det er særlig tilfellet på sektorer som er av stor politisk betydning for Norge.

Finansieringen av norsk russlandsforskning har imidlertid vært begrenset, fragmentert og adhocpreget. På midten av 1990-tallet etablerte Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) et Senter for russlandsforskning med startmidler fraUtenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet. Midlene ble gradvis trappet ned, og miljøet er i dag prosjektfinansiert som en ordinær avdeling ved NUPI. Fridtjof Nansens Institutt (FNI) begynte sin sovjetforskning flere år tidligere – her var prosjektmidler fra Statoil og Olje- og energidepartementet viktige finansieringskilder i oppstartsfasen. Mens NUPI i hovedsak har rettet oppmerksomheten mot overordnet politisk system og føderal politikk, har FNI bygd opp kompetanse på enkeltsektorer, regionalpolitikk, identitet og samfunnsforhold i Russland. NUPI og FNI er i dag de største samfunnsfaglige russlandsforskningsmiljøene i landet, hver med en solid kjernegruppe av seniorforskere som har dybdekunnskap i russisk språk og kultur i tillegg til samfunnsfaglig kompetanse på doktorgradsnivå.

Andre miljøer har etter hvert kommet til, men på myndighetsnivå har man erkjent at norsk russlandsforskning er sårbar og personavhengig. For å konsolidere og utvide kompetansen har Utenriksdepartementet nylig bevilget 105 friske millioner til forskning på russisk politikk og samfunn samt Russlands rolle i internasjonale relasjoner i nordområdene. Midlene er kanalisert inn i Forskningsrådets program NORRUSS. Den første utlysningen kom i forrige uke.

Innad i Skandinavia ligger nok Norge i dag hakket foran både Sverige og Danmark, i alle fall når det gjelder omfanget på russlandsforskningen. Men ser vi på Norden som helhet, har vi en storebror i øst. I motsetning til større europeiske land som Storbritannia og Tyskland, samt USA, reduserte ikke Finland bevilgningene til russlandsforskning etter at den kalde krigen tok slutt. Isteden gikk man skarpt i motsatt retning. Særlig i EU-sammenheng har Finland bevisst søkt og brukt sin status som forvalter av russlandskunnskap. Men det har krevd investeringer: I følge offisiell informasjon ble det i perioden fra 2000 til 2007 avlagt mer enn 100 doktorgrader innenfor russlandsstudier i Finland. Det er så man nesten ikke tror det man leser. Til sammenlikning kan det neppe være snakk om mer enn en håndfull hos oss.

Den finske russlandsforskningen dekker spekteret fra tradisjonelle og «harde» samfunnsfag som geografi og økonomi, via mainstreamdisipliner som sosiologi og statsvitenskap, til de «mykere» og nyere tilkomne studiene av medier og populærkunst. En sentral føring har vært at skolering i den enkelte samfunnsfagdisiplin må være supplert av russisk språk- og kulturkunnskap. De involverte forskerne skal håndtere russiske primærkilder, enten det dreier seg om observasjon, intervjuer eller trykket tekst. Det holder ikke å hyre inn noen russere til å ta den jobben – også dette et eksempel til etterfølgelse for andre land.

Erfaringene fra det finske forskningsprogrammet Russia in Flux, som løp fra 2004 til 2007, er samlet i boken Witnessing Change in Contemporary Russia, som ble gitt ut for et drøyt år siden. Boken imponerer særlig med kapitler som kombinerer «harde» og «myke» tilnærminger, og som gir innsikt i russiske samfunnsforhold utover det konkrete saksområdet. Flere av kapitlene presenterer for eksempel materiale som gir uttrykk for en oppfatning av spontanitet og skjebnetro som noe typisk russisk. Dette står som motsats til (den russiske) oppfatningen av vestlige samfunn som planlagte og gjennomregulerte – og kjedelige, kan man legge til. Kunnskap om økonomi, politikk, styringssystemer, velferd og helse i Russland kombineres med innsikt i det som er «særskilt russisk» i det hele – hva som er resultat av russisk selvoppfatning og Russlands spesifikke historiske arv. Dette er et godt utgangspunkt for å forså hvorfor Russland ikke alltid fungerer slik vi forventer ut fra vestlige forventningsrammer, men også hvordan enkelte kulturbarrierer er i ferd med å brytes ned. Ikke minst er slik innsikt viktig for Norge for å få en god forståelse av russisk utenrikspolitikk i våre nordlige nærområder. Russisk politikk kan ikke forstås gjennom budsjettall, organisasjonskart og lovtekster alene (selv om de også er en del av bildet) – historie, kultur og identitet må med.

Også det norske forskningsprogrammet har ambisjoner om å komme under overflaten på russisk politikk og samfunnsforhold. Det lover godt for utsiktene til økt innsikt om vår største nabo i øst. I mellomtiden kan vi skjele til finnene.

Del dette innlegget: