Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Anders Solli Sal
Innlegg: 8
Kommentarer: 8

Syrias skjøre håp

- 870 visninger Innlegg

For hver dag som går blir en diplomatisk løsning I Syria mer nødvendig, men mindre sannsynlig.

FN har sammen med Den arabiske liga utnevnt Kofi Annan som spesialutsending for etmeklingsforsøk mellom partene i Syria, et oppdrag han betegner som den vanskeligste diplomatiske oppgaven han noen gang har stått overfor. Etter både ha pratet med Assad i Damaskus og Det syriske nasjonalråd i Ankara er konkrete resultater uteblitt, og Annan er skuffet over responsen fra Assad. Neste forsøk blir å få Assad med på å plassere utenlandske observatører i landet. Forsatt ber han stormaktene stå samlet og støtte hans fredsforsøk – Russland og Kina med andre ord.

Hvordan ser utsiktene ut? International Crisis Group (ICG) ga nylig ut rapporten Now or Never: A Negotiated Transition for Syria der dette gås grundig igjennom. I denne påpekes nødvendigheten av en internasjonalt forhandlet avtale om overgang og overføring av makten, men samtidig understreker den vanskene ved dette og advarer ellers om dystre utsikter for den fremtidige utviklingen.

ICGs rapport – regimets fall

Det første rapporten påpeker er enden for regimet for en løsning. Ved den massive brutaliteten utført av regimets militære og sikkerhetstyrker, virker enhver gjenopprettelse av en normaltilstand med det sittende regimet umulig. Etter det sivilbefolkningen har vært igjennom, er det lite trolig Assad-regimet bredt vil anses som legitimt igjen. Presidenten har fortsatt en betydelig støtte blant en del av befolkningen. Men etter tydelig å ha vist at han er lederen av kun én side og uten skrupler vil gjøre det han kan for å knuse den andre, har han mistet ethvert krav om en nasjonalt dekkende legitimitet. Assad må sterkere enn før spille på og utnytte frykten til alawittminoriteten, når stadig flere syrere forferdes av hans brutale undertrykking og fremferd. Assad-regimet må skiftes ut, med andre ord.

Den internasjonale situasjonen

Det andre er den internasjonale situasjonen. Syrias nærmeste allierte, Iran og det libanesiske Hizbolla, har i all hovedsak støttet regimet betingelsesløst. De hevder også de samme mytene om at opprøret er en utenlandsk konspirasjon. Videre gir de fortsatt materiell og politisk støtte uten å komme med noen krav om kursforandring hos regimet. Ved andres innblanding forventes de enda mindre å komme med slike krav.

Og på den andre siden av den politiske shia-sunni aksen, de arabiske gulfstatene (hovedsaklig Saudi Arabia og Qatar), pågår nettopp slik innblanding. Disses innblanding anses som den som i størst grad kan føre til polarisering blant syrerne. Deres egne politiske forhold og ikke minst hvordan de reagerte på den demokratiske oppreisningen i Bahrain, viser at de ikke overraskende har andre motiver enn å fremme menneskerettigheter og demokrati.

USA og Europa har kommet med fordømmelser som nok ikke veier tungt i denne delen av verden, og innført sanksjoner regimet ikke ser ut til å bry seg nevneverdig om, og som man derfor frykter vil bidra (ytterligere) til en humanitær krise istedenfor å forårsake politisk og økonomisk kollaps hos regimet.

Russland hevder seg nøytrale, mens de aktivt støtter regimet ved fortsatt å levere våpen til dem. Redde for å skape en presedens der indre uro kan føre til utenlandsk hjulpet regimeendring, har de stått hardt i mot resolusjoner i Sikkerhetsrådet. (Selv fortsetter de å bevæpne et annet regime slik at de kan beholde makten til enhver, menneskelig pris. Det er jo bare ˝indre affærer.˝)

Rapporten hevder at dette i sum har ført til regimets overbevisning om at de ikke trenger å forandre på noe som helst. Vesten har vurdert forskjellige militære strategier, som alle ville medført ytterligere involvering av regimets allierte (uten at rapporten går noe særlig inn på hvordan.) Og videre at bare å felle regimet langt fra fjerner de seriøse problemene; mangel på sikkerhettjenester og utsikter til anarki, fordype og forøke sekteriske splittelser.

Forslagene som idag blir gitt størst oppmerksomhet er å bevæpne opposisjonen. Mye tyder på Saudi Arabia allerede gjør det. Utsiktene ved dette alternativet, hevder rapporten, kan fort bli en blodig borgerkrig, som igjen vil føre til ytterligere innblanding fra regimets allierte. Noe som igjen kan gjøre konflikten reelt regional.

Alt dette taler sterkt for nødvendigheten av en forhandlet og rolig maktovergang.

Annans livsviktige dog tynne håp

Det er all grunn til å tro at regimet ikke vil gå med på forhandlinger og ettergivelser. Ifølge rapporten vil det bare skje ved en av to måter. Den første er at den militære situasjonen går i regimets disfavør. Dette vil igjen kreve utenlandsk intervensjon med de følger det har, som nevnt ovenfor, og vil uansett ta lang tid. Over tid vil også mulighetene for et kompromiss mellom kjempende parter minske. Det fryktes også at dette vil minske muligheten for at regimesupportere vil bytte side, hvis støtte er kritisk viktig for en genuin overgang. Dette er den mest realistiske, men minst ønskede måten, forteller rapporten.

Den andre, foretrukne (men mindre sannsynlige) måten dette kan skje på, er å få til en slik nevnt overgang gjennom diplomati. Men det forutsetter at Russland skifter sin politikk. For regimet er Russlands støtte essensielt. Mister de Russlands støtte, vil en faktor viktig for regimets sammenhold forsvinne. Nemlig det dyptliggende inntrykket om at det internasjonale samfunn forholder seg ambivalent overfor regimet, siden de har store og viktige Russlands politiske støtte. Snur Russland, forandres dette grundig.

Å få Russland til å snu ser vanskelig ut, men er ikke umulig. De er mer avhengig av en viss kontinuitet i statsapparatet, og det som kan bli reddet av hæren, enn å støtte det syriske regimer per se. Rapporten anbefaler følgende overfor Russland: en overgang som beholder den nevnte statskontinuiteten og gir Russland en viktig rolle i å garantere for dette; i tillegg til å overbevise dem om at veien de nå er på, maksimerer sjansen for dårlig utfall, selv for dem.

Men tar man regimets bestemthet på å knuse opprøret og dets syn på enhver ettergivelse som et tegn på dets fall, ser Annans sjanser uhyggelig lave ut.

Skrittene som må tas

Uansett hvordan diplomatiets jobb skulle utarte seg, må visse ting gjøres umiddelbart. Syria må åpne opp for humanitær hjelp på bakken. De må få tilgang til de verst utsatte områdene. Avlutningsvis i rapporten står det å lese at utover dette, kan det eneste initiativet som kan lede til suksess ha en bred internasjonal konsensus, spesielt representert både av land som støtter regimet (Russland) og som støtter opposisjonen (Tyrkia og Araberstatene). Et slikt initiativ burde foreslå bindene prinsipper, med tidsfrister og detaljer som kan forhandles frem av partiene, (gitt noe mer utførlig i rapporten):

  • reformer av sikkerhetssektorene. Restrukturere hæren og politiet; Grundig, men gradvis, overhaling av sikkerhetstjenestene; demobilisere regimets sivile, men voldelige elementer (shabia) og de væpnede opposisjonsgruppene.

  • Tidlig holdte valg for ny president og en ny grunnlovsforsamling. Der eksisterende sikkerhetstjenster brukt under og mot opprøret ikke skal ha noen rolle, men heller bli gitt andre deler politi og hær som ikke har vært involvert.

  • Danne en overgangsregjering, med rettferdig representasjon som speiler opposisjonens interne og eksterne komponenter.

  • Beskytte nabolag under fare for hevnaksjoner.

  • Etablere nasjonale gjenforeningsmekanismer, såvel som legge til rette for en gjenforeningsprosess på lokalt plan mellom nabolag fanget i gjensidig voldsutøvelse.

Konklusjon

Rapporten konkluderer kort med at arbeidet med å finne en internasjonal politisk løsning er presserende. Med tiden vil alt bare bli verre.

Denne rapporten er alt noe foreldet, den ble utgitt 5 mars. Og som vi har sett har ikke diplomatiarbeidet hittil gitt noen håpefulle avtaler. Men mens forsøkene på en diplomatisk løsning går for fullt, og selv om man håper på at dette skal lykkes, bør man fremdeles utforske de andre alternativene. Siden Russland, Iran og Hizbollah allerede støtter regimet materielt og politisk, og araberstatene sannsynligvis allerede har begynt bevæpningen av opposisjonen, er det muligens fordelaktig om vesten her melder seg som tredjepart for slik å sikre seg innflytelse over utviklingen. Og ved å gi en motvekt til dem, sørge for at den går i riktig retning. For eksempel ved tett samarbeid med Den frie syriske hær. For grundigere å vurdere det, må vi se nærmere på den væpnede syriske opposisjonen. Dit går neste innlegg.

Innlegget er tidligere publisert på sentrum/venstre tenketanken Progressiv.no

Del dette innlegget: