NATOs angrepskriger gjør det forståelig at norske kvinner velger bort en karriere i forsvaret. Problemet for forsvaret er at målet er å rekruttere flere kvinner, blant annet for å realisere FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 som Norge har ratifisert.
Skrevet av daglig leder i FOKUS, Gro Lindstad og daglig leder i Norges Fredsråd, Hedda Langemyr.
Tidligere forsvarsminister Faremo var bekymret over at kvinneandelen i Forsvaret ikke har gått særlig opp til tross for iherdig satsning. Vi forstår bekymringen, men synes ikke det er rart at forsvaret har et rekrutteringsproblem. Faremo har sagt dette godt selv på kvinnekonferansen 25.mai 2011: ” Kravet om at forsvarets personell i økende grad må belage seg på å tjenestegjøre i utenlandsoperasjoner, som i Afghanistan, kan også bidra til at kvinner velger bort Forsvaret.”
FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325, om kvinner, fred og sikkerhet fra år 2000 har fått ny aktualitet gjennom årets fredspris.
Målet med resolusjonen er å øke kvinners deltagelse og innflytelse i arbeidet med å forebygge, håndtere og løse konflikter. I tillegg skal den styrke beskyttelsen av kvinner og ivaretakelse av menneskerettigheter under og etter krig. Resolusjonen forutsetter at kvinner deltar i fredsprosesser og i utformingen av fredsløsninger. Regjeringen har lagt frem en handlingsplan og en oppdatert strategiplan i 2011 med tiltak som skal sikre at resolusjonen blir ivaretatt og implementert i alt det sentrale utenrikspolitiske arbeidet knyttet til militære operasjoner, fredsbevaring og -bygging. Det krever deltakelse av kvinner i forsvaret, men kvinner velger bort det norske forsvaret.
Langtidsplanen for forsvaret, som legges frem neste vår, vil gi rammer for implementering av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325. Det den faktisk må gjøre er å gi en kursendring for forsvaret, slik at resolusjonen virkelig skal bli ivaretatt.
Ser vi tilbake på perioden for den eksisterende langtidsplanen, ser vi en klar dreining fra et noe mer defensivt innretta forsvar til et forsvar som i stor grad bygger på mobilisering mot internasjonale operasjoner, som i Afghanistan. Oppmerksomheten om sivilt beredskap og forsvar av Norges suverenitet er redusert til fordel for profesjonalisering av et forsvar som skal være beredt til angrepskrig i regi av NATO. Det har erstattet en forsvarskultur med en krigerkultur, noe som selvsagt påvirker rekrutteringen.
Kvinner er nå i flertall i høyere utdanning, og er i ferd med å ta over mannsdominerte profesjoner som legeyrket, arkitekt og advokat. Samtidig er et mer angrepsrettet og krigersk forsvar åpenbart noe karrierebevisste kvinner holder seg unna. For oss er dette et tydelig tegn på at Forsvaret er på vei til å bli et lavstatusyrke. Veien ut er å endre kurs, og ta alvorlig det som det nå bare snakkes om. Forsvaret sier at de ønsker å vektlegge 1325 i NATOs styrke- og kommandostruktur. Men det er ikke først og fremst i NATOs styrke- og kommandostruktur at implementeringen av 1325 ligger, det er i det som foregår på bakken og hvem som bestemmer der.
FN og NATO spiller her en nøkkelrolle. Men det er lite som tyder på at NATO er det egnede formatet for implementeringen av de mål som regjeringen har sluttet seg til gjennom FN-resolusjonen.
Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 bør få en sentral plass i Forsvarets langtidsplan for de neste fire årene. Men det vil bety kursendring for forsvaret: Et norsk forsvar som i mye større grad er knyttet til å forsvare det sivile samfunn, som opptrer defensivt og som velger FN foran NATO. Gjøres dette vil også flere enn de som ønsker krig velge forsvaret som arbeidsplass – da vil rekrutteringen av kvinner også bli enklere.