Sitat: Et norsk forsvar som i mye større grad er knyttet til å forsvare det sivile samfunn, som opptrer defensivt og som velger FN foran NATO.

- - -

Noen påstår at vi har soldater i Afghanistan for å kjempe for kvinners rettigheter og andre demokratiske idealer.

I Libya var de FNs resolusjon som fikk Norge med i kampanjen mot Gadafi - regimet. Med F 16 jagere.

Noe må kanskje gjøre en jobb på bakken med risiko for eget liv. Selv i FN tjeneste.

Og da velger kvinnene noe annet. Verre er det ikke å forstå hvorfor kvinner ikke velger Forsvaret.

Men kanskje må de kvoteres ut i felten for å dø.

Kort oppsummert mener altså Hedda og Gro at Norge bør legge om sin sikkerhetspolitikk, for å rekruttere flere kvinner til militæret.

Jeg er skjønt enig i at Norge bør holde seg unna kriger i utlandet, men at selve hovedmålet til det norske militæret (altså et mål som settes over andre politiske mål, f.eks. NATO-lojalitet) skal være å få flere kvinner til å velge militær karriere er intet midre enn absurd.

Likestilling slik det forstås i dagens politiske hverdag er en alvorlig og potensielt meget destruktiv samfunnssykdom.

Det er tydelig at det er et overordnet mål at det i absolutt alle sammenhenger må være et likt antall menn og kvinner. Vil man ikke, så skal man. Og jeg får vel være glad så lenge jeg kan få lov å skrive disse linjer. Før likestillingsombudet tar meg.

Likestillingens mål er imidlertid tydeligvis kontroll og makt. Dette antydes både direkte og indirekte i denne artikkel.

Jeg husker tilbake til 1979. Da gikk kvinner - som fikk med seg en del hippier og myke menn med lilla fotformsko, - fredsmarsjer ned gjennom Europa, for å hindre USA og NATO å utplassere og fornye mellomdistanseraketter i Sentral-Europa. En kjent norsk skuespillerinne, (unnskyld kvinnelig skuespiller) kledde også av seg. Navnet kan her være det samme. Bekymringen var stor for sovjetisk aggresjon vestover, og uten det såkalte dobbeltvedtaket ville en krig i Europa tvunget USA til å holde seg utenfor. Det eneste alternativet var en rask opptrapping til en global og fullstendig ødeleggende atomkrig.

Nå vet vel ingen hva som fantes av sovjetiske planer, men uansett ble freden bevart. Og mye tyder på at dette også var med på å avslutte den kalde krigen.

Jeg vil også gjerne minne artikkelforfatteren på at kvinner ikke er noen slags annerledes og høyerestående mennesker. Selv om mange later til å mene det. Både USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver, utenriksminister og FN-ambassadør er kvinner, og det var nettopp disse tre som presset hardest på for at NATO skulle gå inn i Libya. Særlig den førstnevnte skal være en meget hard negl, som også har tatt til orde for at kanskje man burde anvende R2P på Israel også. Obama er svak, og lar seg presse, selv om han visstnok, og etter all sannsynlighet, var i mot noe Libya-oppdrag.

Det er generelt intet som tyder på at kvinner er mer fredelige enn menn. Saken er vel kanskje heller tvert om - om man ser det i forhold til hvor mange kvinner som har innflytelse på dette nivå. Verken på arbeidsplasser eller i hjemmet, og ekteskapet, tyder så mye på at kvinner er mer tålmodige og mindre kranglevorne. Overhodet ikke.

Var det ikke den forrige forsvarsministeren - en kvinne - som lurte på om det ble skutt med skarpt i Afghanistan, og som framholdt at det ikke var noe poeng i å drepe fienden."Vår" nåværende - også hun en kvinne - har forøvrig bestemt at norske soldater ikke kan ta krigsfanger. De kan risikere å bli torturert - av afghanerne eller av USA. Derfor skal de slippes løs igjen umiddelbart. Slik at de kan fortsette å skyte norske soldater. Eller helst amerikanske. Den utilsiktede effekt av en slik tåpelighet, er at soldatene vil måtte drepe i stedet, noe noen også ha vært inne på.

Kviner vil altså ikke i Forsvaret. Men da skal de - okke som. Det får da gjøres ved å omforme forsvaret fra den håpløst patriarkalske mannegreia det alltid har vært.

Så kan vi invitere til dialog og en kopp te i stedet.

Og enda en gang - heia FN !!

Et svært interessant innlegg av Gro Lindestad og Hedda Langmyr. Parallellen mellom nedgangen i antall kvinner i forsvaret, og forsvarets endring i retning av angrepsmakt, er åpenbar. Den bærer preg av en materialistisk tenkning som sentreres om våpenet og ødeleggelsen, fremfor ordet og forbindelsen. Denne løsningen har også en tendens til å mislykkes. Når forsvaret er underkastet våpenets målestokk, har myndighetene som utgangspunkt at ordet ikke kan handle gjennom historien. Nato forsøker å gjøre våpenet til en politisk faktor for å sikre alliansens enhet.

Stilt overfor denne herskende alliansen, blir kvinnens ord om fredsbygging besvart med sarkasme. Hun blir avkledd av herskeren, og etterlatt i skam. Hendelsen i Nord- Norge viser det totale frafallet av menneskelighet, i opposisjon til enhver moral, i likhet med kriger ført av en verdslig makt. Herskerens ynkelige posisjon har vunnet.

Det er ikke slik at en kan ønske seg eller bør oppnå enhver storhet med midler som ikke lar seg unnskylde. Selv om det er sitt land storhet en arbeider for. Én ting er å slåss når en forakter krig, problemet er å unngå å bli som det en kjemper mot.

Men allikevel, - var offiséeren vi tenker på besatt av en total, blind likestillingsidée, som et redskap for vårt forsvar, eller var han en "kjønnsfascist". Menneske eller uhyre ?

Valget er ditt. Hva du selv tror på. Det er det som har skapt deg som menneske.

En fremtidig redningsaksjon i Syria for å unngå ytterligere nedslaktninger av sivile vil vel også bli kalt angrepskrig av ytterste venstre. Men om Norge skulle avstått en slik forespørsel ville vel rekrutteringen av kvinner til forsvaret økt? For ikke snakke om NATO utmeldelse.

Litt komisk at det snakkes om likestilling samtidig som snakket om kvotering av de få kvinnene vi har i forsvaret ytterligere opp i lønn og prestisje går for fullt. Et helvetes paradoks.

Eller, paradokset løses hvis definisjonen av likestilling endres til "styrke kvinnen, straffe mannen".

Kvinnene må gjerne inn i forsvaret, på alle dets plan, men de skal ikke kvoteres forann mer evnelige menn, det er som sagt kjønnsdiskriminering.

Nå som det er sagt, bort med den fordømte verneplikten og erstatt den med et helt proft forsvar, et forsvar hvor det ene kjønnet verken straffes eller belønnes mer enn det andre.

Nå kjenner ikke jeg sikkerhetsrådsresolusjon 1325, men hvis denne går ut på å fordelbehandle kvinner, så krever jeg resolusjonen forkastet.

Det er nettopp dette som skjer når norske myndigheter, i samarbeid med amerikanerne, skal bekjempe "terrorisme" med terroriserende og brutale virkemidler.

Øystein Hansen #3

1. ”(…) Likestilling slik det forstås i dagens politiske hverdag er en alvorlig og potensielt meget destruktiv samfunnssykdom. (…)

2. (…) Likestillingens mål er imidlertid tydeligvis kontroll og makt. Dette antydes både direkte og indirekte i denne artikkel. (…)

Hm, disse to utsagn i ditt innlegg har jeg grunnet en del på.

Først har jeg to spørsmål: A. Hvordan forstår du likestilling i dagens politiske hverdag? B. Og hvorfor er den en alvorlig og potensielt meget destruktiv samfunnssykdom?

Så til sitat 2.: Om likestillingens mål er mer kontroll og makt til kvinnen – hva er galt med det? Har ikke menn hatt absolutt all kontroll og makt i over 3-4 tusen år og kjørt verden til yterkanten av stupet? De kvinner som har klart å komme seg opp til maktens tinder i den patriarkalske verden har muligens ikke alle funnet andre løsninger, enn våpenmakt. Men nei, kvinner ikke er noen slags (annerledes og) høyerestående mennesker. Men kvinner tenker/ resonerer og handler ofte annerledes, enn menn. De må bli mange nok til å kunne endre kurs. Faktisk kunne verden tjene på å få minst 51% kvinner i alle maktposisjoner – og det i mange generasjoner. Kvernen maler langsom, vet du.

Jeg orker ikke noen generell debatt om kjønn og likestilling nå, - men siden du henvender deg så direkte, skal jeg kommentere dine spørsmål.

Pkt. 1 A:

Med likestilling i dagens politiske hverdag mener jeg grovt sett statsfeminismen - den iver SV og Aps kvinnepolitiske venstrefløy legger for dagen for at alt skal være millimeteraktig nøye fordelt mellom menn og kvinner. Og der det å oppfylle slike mål blir viktigere enn nær sagt alt annet.

Det blir viktigere å "sette i verk tiltak" for å få flere menn til å interessere seg for å pleie syke, og å søke sykepleieryrket enn å bygge ut utdanningsinstitusjoner slik at alle som vil studere sykepleie får anledning til det. Det blir viktigere å sørge for at det er like mange menn som arbeider i barnehagene som kvinner, - mye viktigere enn å søke etter egnede mennesker med interesse. Det er viktigere å skaffe like mange kvinner som menn i aksjeselskapenes styrer, enn å legge til rette for at småbedrifter kan fortsette å bestå, og at styrerepresentantene har greie på det de skal drive med. Og det er viktigere å skaffe kvinner til forsvaret enn å sørge for et forsvar som kan forsvare fedrelandet, (eh unnskyld fedre og moderlandet). Det blir viktigere å ha like mange kvinner som menn i en regjering enn å finne kvalifiserte folk. Det siste er jo nå blitt et rent grotesk eksempel på likestillingens og anti-diskrimineringens tyranni som legger en klam hånd over nær sagt en hver virksomhet

Her tenker jeg ikke kun på likestilling mellom kjønn, men i en videre sammenheng. Osv, osv, osv.

Svaret på B følger av det jeg skriver under pkt. A

Pkt 2:

Når du skriver som du gjør her, oppfatter jeg deg faktisk som å mene at kvinner er mer egnede mennesker til å styre verden, så og si en høyerestående og mindre konfliktfylt mennesketype. Men at de bare ikke har fått vist det ennå. Alvorlig talt - jeg finner overhodet ingen som helst grunn til å anta noe sånt. Det er vel ikke noe bedre med matriarkat enn patriarkat, (tåpelige ord forresten)

At verden alltid har vært en jammerdal, full av krig og galskap, har ikke med mannen å gjøre, men mennesket.

Og med menneskets skrøpelige natur. Her stiller vi nok likt, menn og kvinner.

Takk for at du svarte utførlig. Det setter jeg veldig pris på. Du sier at du ikke orker noen generell debatt om kjønn og likestilling nå, men når du går til frontalangrep på kvinnen - at kvinnens deltakelse og likestilling er samfunnsnedbrytende, så må jeg kunne etterspørre et slik utsagn?

Jeg kan gå med på at kvotering kan ses fra to sider. Greit. Nå er ikke jeg så inn i slike begreper som "statsfeminisme" - det har ikke et reelt innhold i mitt hode. Men ut fra svaret kan jeg danne meg et bilde hva du mener med det. Jeg hopper nå over både statsfeminismen og kvoteringen.

Men en sak må jeg ta opp. Du sier til meg:

'Når du skriver som du gjør her, oppfatter jeg deg faktisk som å mene at kvinner er mer egnede mennesker til å styre verden, så og si en høyerestående og mindre konfliktfylt mennesketype. Men at de bare ikke har fått vist det ennå. Alvorlig talt - jeg finner overhodet ingen som helst grunn til å anta noe sånt. Det er vel ikke noe bedre med matriarkat enn patriarkat, (tåpelige ord forresten) At verden alltid har vært en jammerdal, full av krig og galskap, har ikke med mannen å gjøre, men mennesket. Og med menneskets skrøpelige natur. Her stiller vi nok likt, menn og kvinner.'

Jeg sa utrykkelig at kvinner ikke er en høyerestående mennesketype, og de er jo slettes ikke konfliktløse. Det jeg sa og mener, er at kvinner tenker/ resonerer, handler annerledes og finner ofte andre løsninger, enn menn. Jeg snakker ikke om et matriarkat for fremtiden, men et partnerskap mellom kjønnene, der vi kan utfylle hverandre i det politiske, religiøse, økonomiske og sosiale liv.

Slik jeg oppfatter deg nå, så høres det ut at mannen i dine øyne er et mer egnet menneske til å styre verden og at alle krigene ikke har noe med mannen å gjøre, men med det å være menneske? Jeg selv er ikke så sikker på at mennesket (mann og kvinne) er skrøpelige av natur.

'Det blir viktigere å ha like mange kvinner som menn i en regjering enn å finne kvalifiserte folk. Det siste er jo nå blitt et rent grotesk eksempel på likestillingens og anti-diskrimineringens tyranni som legger en klam hånd over nær sagt en hver virksomhet

Her tenker jeg ikke kun på likestilling mellom kjønn, men i en videre sammenheng. Osv, osv, osv.'

Nå er jeg ikke sikker på hva du mener med den klamme hånden som kvinner i regjeringen legger over nær sagt en hver virksomhet. Det jeg gjetter meg til, er at dette egentlig gjelder den rød-grønne regjering generelt som du er uenig i, og ikke spesielt kvinnelige statsråder som sådanne???

Hovedgrunnen til at jeg ikke orker å delta i noen debatt om likestilling, er vel at jeg nesten vet at om man ytrer seg bare lite grann kritisk og politisk ukorrekt om dette temaet, så kommer skyllebøttene om at vi vil ha kvinnene tilbake til kjøkkenbenken, (og da kanskje i en kort løpestreng mellom kjøleskap og bord). Blut und Boden og alt annet nazisnakk. Dette har det lenge vært dønn og komplett umulig å diskutere seriøst, og derfor vil jeg ikke ut på der heller.

Du misforstår nok en del av det jeg skriver.

Først et par oppklarende ord, håper jeg, om statsfeminismen. Det er her SV er i sitt ess, med sine marxistinspirerte ideer om nedbryting av "den borgerlige familie", uthulingen av ekteskapet, og overtakelsen av barna. Heldags - og heldøgnsbarnehager kommer. Og det at fortvilte kvinner som står fram med prioritert ønske om å oppdra sine barn selv framfor en yrkeskarriere blir sett ned på og motarbeidet. Det er ikke alle som ser det som den største lykke å være lønnslave hele livet. At staten skal ta fra dem denne friheten, enten via lovregler eller ved å strukturere samfunnet sånn, er et utrykk for denne statsfeminismen.

Når du skriver at jeg går til frontalangrep på kvinnen, må jeg si jeg overhodet ikke skjønner hvordan du det kan si. Jeg er veldig for likeverd, og visst er vi forskjellige - tildels veldig forskjellige. Og kvinner, i betydningen det feminine, har mange positive sider, - som det er verdt å ta vare på, og "dyrke" fram. Det er nettopp derfor jeg helst ikke vil at de skal bli like. For det blir de mer og mer med denne type samfunnsutvikling. Kvinnen etterstreber, og blir, mer lik mannen. Samtidig som menn mer feminiseres. Det er ikke bare jeg som sier det. Også forskere sier noe av det samme.

Måten vi best utfyller hverandre, og deltar i samfunnet på, behøver ikke være ved at det alltid må være 50 % av hvert kjønn som til enhver tid er sykepleiere, asfaltarbeidere, kommunestyrerepresentanter eller søppeltømmere. Og at et offentlig og ikke-produktivt byråkrati på statlig eller lokalt nivå skal være sysselsatt med å passe på det. Det er vel kvotering i ulike former vi snakker om her.

"Det blir viktigere å ha like mange kvinner som menn i en regjering enn å finne kvalifiserte folk. Det siste er jo nå blitt et rent grotesk eksempel på likestillingens og anti-diskrimineringens tyranni som legger en klam hånd over nær sagt en hver virksomhet

Her tenker jeg ikke kun på likestilling mellom kjønn, men i en videre sammenheng. Osv, osv, osv"

Også her misforstår du meg. Den klamme hånden har ikke noe spesielt med kvinner å gjøre, men summen av alle mulige antidiskrimineringshensyn, og den tvangstrøye den er. Vel, den kvoteringen som ligger i at fiskeriministeren kommer fra Nord-Norge er kanskje grei, men jeg pekte på alle de andre hensyn som må tas - ikke fordi at slike hensyn ikke skal tas, men fordi det er blitt en tvangstrøye at de liksom må tas.

Det har heller ikke i og for seg med den rødgrønne regjeringen å gjøre, fordi nærmest uansett politisk farge er det nå blitt politisk umulig å ikke ha antidiskrimineringshensyn som det overordnede. Nå kommer enda et slikt hensyn sigende, - mange vil at det skal kvoteres på grunnlag av etnisitet. F.eks. politiet har i lengre tid slitt med at mange nye rekrutter ikke forstår tilstrekkelig norsk, - fordi det kvoteres inn innvandrere.

Og slik vil også forsvaret bli endret, - nå nettopp fordi vi er så forskjellige. Kanskje ikke kvinner egner seg like godt til krig? Kanskje de egner seg bedre til å ta vare på livet?

Men problemet er at for å ta vare på liv, (og livet i frihet), må man også ha med krigen som en mulighet.

Takk for nok et utførlig svar, og for din redegjørelse hva du anser som statsfeminisme. Da la jeg den biten ligge.

Før vi gir oss har jeg bare et spørsmål til. Du sier ” Jeg er veldig for likeverd, og visst er vi forskjellige - tildels veldig forskjellige. Og kvinner, i betydningen det feminine, har mange positive sider, - som det er verdt å ta vare på, og "dyrke" fram.

Igjen oppfatter jeg deg dit hen at i dine øyne er mannen et mer egnet menneske til å styre verden, enn kvinnen. Er dette riktig oppfattet?