Annonse
Annonse
Monica Sydgård
Innlegg: 1
Kommentarer:

Mer enn veldedighet

- 1288 visninger Innlegg

Bistand må selvsagt kobles med arbeid for å endre politiske årsaker til at sult og fattigdom oppstår og opprettholdes.

I Dagsavisen (23/6) stiller Kaare M. Bilden spørsmålet om pengeoverføringer er nok, eller om det også trengs politiske endringer for å bekjempe fattigdom og sult.

For en rettighetsorganisasjon som Redd Barna er svaret åpenbart: økte pengeoverføringer og fordeling av midler mellom rike og fattige land er viktig og riktig. Men bistanden må selvsagt kobles med arbeid for å endre politiske årsaker til at sult og fattigdom oppstår og opprettholdes. Det krever at rike land som Norge fører en samstemt politikk for utvikling, gjennom blant annet sin handels-, nærings-, miljø- og klimapolitikk.

Men bistanden er ikke kun veldedighet, slik Bilden framstiller det. Den er et virkemiddel som kan skape politiske og sosiale endringer for å redusere fattigdom. Bistanden benyttes for eksempel til å styrke folkelige organisasjoners kamp for politisk endringer og innfrielse av befolkningens rettigheter.

Bilden har rett i at sultkatastrofen på Afrikas horn viser viktigheten av å kombinere pengeoverføringer med arbeid for politiske endringer. Tørke i seg selv tar ikke nødvendigvis liv. Sultkatastrofen har oppstått på grunn av kronisk dårlig matsikkerhet i Øst-Afrika, forverret av fattigdom, manglende investeringer i helse og utdanning for sårbare grupper, klimaendringer, konflikt og stigende matpriser. Krisen må møtes med politisk lederskap, både fra AU-landene og det internasjonale samfunnet. 

Norge må også feie for egen dør. Vi må kutte kraftig i egne klimagassutslipp som bidrar til at fattige land og mennesker rammes av stadig mer ekstremt vær. I tillegg må regjeringen øremerke middelet til forebygging av naturkatastrofer, slik at utviklingsland kan tilpasse seg klimaendringene.

Norske bistandsaktører må fortsette å formidle urettferdighet og utsatte menneskers behov og rettigheter i akutte og langvarige kriser i utviklingsland. Bistandsoverføringer og enkeltpersoners pengebidrag er avgjørende for å redde liv og bidra til langsiktig utvikling. Men vi kan også bli flinkere til å formidle hvilke politiske endringer som må til for å hindre at kriser som sultkatastrofen på Afrikas horn oppstår igjen og igjen.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.

Terje Marøy
Innlegg: 41
Kommentarer: 527

Godt sagt, men hvordan?

Kommentar #1
Monica Sydgård – gå til den siterte teksten.

Men bistanden er ikke kun veldedighet, slik Bilden framstiller det. Den er et virkemiddel som kan skape politiske og sosiale endringer for å redusere fattigdom. Bistanden benyttes for eksempel til å styrke folkelige organisasjoners kamp for politisk endringer og innfrielse av befolkningens rettigheter.

Svar til Monica Sydgård

For å oppnå slike høytravende mål, må også bistandsorganisasjonene gå foran som eksempel, og vise i praksis at de selv tar budskapene sine på alvor.

Liten opplysningsvilje

Jeg har i flere artikler påpekt regelbrudd fra bistandsorganisasjonenes side når det gjelder å inkludere  funksjonshindra i bistand. Disse er ofte blant de fattigste før de dør en tidlig død, uten noen gang å ha hatt muligheten til å prøve seg selv og sine evner.

Hvordan inkluderer Redd Barna funksjonshindra i sine prosjekter?

Har dere sjøl ansatt funksjonshindra, ute i felt og ved egen administrasjon?

Jeg konstaterer at svært mange bistandsorganisasjoner er velvilligheten sjøl når de skal uttale seg til journalister for positivt ladede reportasjer. Derimot er det svært så vanskelig å få svar når man vil ha opplysning om temaer og verdispørsmål litt utenfor allfarvei.

Jft tekstboks Undersøkelser på stigmavakta.no, hvor heller ikke Redd Barna har villet svare.

Arbeidsvilkår

I svært mange bistandsland har arbeidere kummerlige kår. Norske bistandsorganisasjonene betaler bra i forhold til lokal standard. Men hva med arbeidsvilkårene ellers?

I korrupte land forventes det av den i storfamilien som får en posisjon skal la det dryppe litt på slekta. Slikt skal ikke tåles, og man har strenge kontrollrutiner for å holde lokalarbeiderne i øra. Men disiplin skal håndteres innenfor anerkjente prinsipper, nedfelt blant annet i ILO-konvensjonene.

- Vi følger lokal lovgivning, sa en norsk bistandsorganisasjon som praktiserte kollektiv avstraffelse. Hvis svinn ble avdekket, stod den/de ansatte økonomisk ansvarlig, også for tyveri begått av andre. Den type kollektiv avstraffelse ble for gruvearbeideres del avskaffet allerede på 1700-tallet her til lands, men ble fortsatt praktisert av en norsk bistandsorganisasjon så seint som i 2005. Siden dette i følge dem selv var normal praksis, driver de trolig slik fortsatt.

Reale arbeidsvilkår hører også inn under eksemplets makt, og er dessuten en avgjørende faktor i kamp for fattigdom.

Hvordan er dette i Redd Barna? Legger dere ILO-konvensjonene til grunn i land med svak lovgivning?

Bortkommen etikk

Alt for ofte ser man at ideelle organisasjoner går seg vill i sin egen fortreffelighet. Jeg håper at Redd Barna på alle måter opptrer forbilledlig. For arbeidet deres er viktig.

Men jeg skulle ønske dere var litt mer åpne om egen virksomhet, eller transparente som det vistnok heter nå for tiden.

Lykke til!

Terje Marøy

Stigmavakta

Del dette innlegget: