Holder det å sende penger, eller trengs også politiske endringer for å bekjempe sult og fattigdom i verden?

Katastrofen i Øst-Afrika har aktualisert spørsmålet på ny. Da jeg tidligere i sommer forsøkte å få til en diskusjon om dette, skrev Norads kommunikasjonsdirektør Kjell Terje Ringdal i Dagsavisen (5/7) at han ønsket å avslutte debatten der og da. Det kan virke som om Ringdal har glemt at Norad – Direktoratet for utviklingssamarbeid – har et særegent ansvar for å hilse debatt om egen kommunikasjon velkommen.

Men Ringdal ville visst fortsette debatten om Norads kommunikasjon likevel. I Aftenposten 18. juli skrev han om frykten for å miste bistandsstøtten i den norske befolkningen. Nok en gang gjorde han det som om veldedighet alene kan løse fattigdomsproblemene.

Men så: «Godhetsregimet, som kjennetegnes av frykten for å miste bistandsstøtten i den norske befolkningen, har gitt den offentlige utviklingsdebatten dårlige kår ... Det er urealistisk å tro at norsk bistand alene kan utrydde fattigdommen i verden. Vår egen landbruks-, handels-, miljø-, olje- og industripolitikk er bare noen områder som er langt viktigere for utviklingen i de fattige landene», kunne vi lese (Dagbladet, 22/7). Interessant nok er innlegget signert av Norad. Ikke Ringdal, men Marte Lia Torskenæs og Sigurd Kihl i avdelingen for sivilt samfunn. Det er med andre ord intern uenighet i Norad. Som jeg viste 30. juni, er Ringdal på kollisjonskurs med Norads retningslinjer for hvordan utviklingsdebatten bør være.

Ringdal mener han har svart på kritikken når han skriver at i tillegg til å sikre givergleden «må vi gjøre folk oppmerksomme på at det finnes håp – og at eksempelvis Afrika vel så mye er mulighetenes kontinent». Ringdal sier altså at han vil ha to tanker i hodet samtidig. Flott!

Men dette blir bare tom retorikk fra Ringdal. Problemet er at Ringdal, akkurat som de aller fleste ideelle organisasjonene, ikke gjør noe for å løfte fram debatter om hva som skal til for å ta disse mulighetene i bruk – debatter om blant annet handel og politisk endring.

Slike debatter kan være ubehagelige for en del av disse organisasjonene. Afrikanske intellektuelle sier at deler av organisasjonenes kommunikasjon er unyansert svartmaling som hindrer endring – hindrer oss i å se at Afrika kan tjene penger gjennom eksport. «Følelsestunge framstillinger av barn i slummen kan virke positivt for bistandsorganisasjonenes kortsiktige mål, men er på lang sikt farlige for ofrene spesielt og Afrika generelt», sier for eksempel Martin Nkosi Ndlela, forsker ved Høgskolen i Hedmark.

«Handel er viktigere for oss enn bistand», sier de 53 afrikanske statslederne som ønsker at rike land skal legge om sine landbrukssubsidier, slik at fattige bønder skal få muligheten til å tjene egne penger. I Norge har vi mange organisasjoner som jobber med utvikling. De snakker mye om bistand, og forsvinnende lite om handelspolitikk. Her har Norad og godhetsregimet sviktet.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.