Om ikke mange dagene blir Nobels fredspris utdelt, men uten vinneren selv. Liu Xiaobo sitter i fengsel, og kinesiske myndigheter varsler konsekvenser mot staten Norge. Dette får nobelkomiteen og norske myndigheter til å riste på hodet. Man hevder at kineserne må forstå den norske stat og Nobelkomiteen ikke er det samme. Eller?

Nobelkomiteen hevder å være politisk nøytral. Likevel består den av ekspolitikere, der én har vært både statsminister og stortingspresident. Som om det ikke er suspekt nok, er komiteen attpåtil utpekt av stortinget. Det politisk nøytrale er det altså ikke mye igjen av. Istedenfor å innse dette paradokset, avfeier man kinesisk kritikk ved arrogant påstå at kineserne ikke forstår seg på norske frihetsbegreper.

Dette synes for øvrig å være kjernen i norsk UDs kritikk av Kinas reaksjon. På et knapt år har man glemt at norske myndigheter maktet å flette inn et lite statsbesøk i Nobelprogrammet da president Obama vant prisen i fjor. Når var det sist gang en vinner av fredsprisen fikk besøke Slottet? Eller sitte ved statsministerens kontor? Eller bli møtt av en samlet regjering?

Beleilig eller ikke: det støtter ikke akkurat Nobelkomiteens renommé. En komité som for øvrig viste seg sykelig begeistret for presidenten. Fredskomiteen med Geir Lundestad i spissen, klappet som seler da presidenten brukte sin fredstale til å forsvare bruk av krig og vold. I komiteens vurdering synes det de facto viktigere å få ryste presidentens hånd, enn å vurdere om mannen fortjente prisen.

Nobelkomiteen viser tydelig å være en parodi. Hvis man ønsker å redde nobelprisens prestisje, må politikerne kastes ut av komiteen. Der har de ingenting å gjøre.

Christoffer Jacob Øimoen