Det er problematisk at Jens Stoltenberg forsterker et forenklet bistandssyn som hans egen regjering ikke lenger står for.



Mens statsminister Jens Stoltenbergs krav til utviklingslandene har fått mye oppmerksomhet den siste tida, har hans uttalelser om innretting av norsk bistand blitt forbigått i stillhet. Norge vil ha «mer av det som kalles resultatbasert finansiering» i bistanden, sa Stoltenberg i et intervju med NRK nyhetsmorgen 21.9. Alle vil vi ha resultater, men det er på sin plass å være skeptisk til Stoltenbergs enkle tellekanter.

Statsministeren forklarer resultatbasert finansiering som det å betale per vaksinerte barn og per kvinne som føder på klinikk. «Da er vi trygge på at pengene faktisk hjelper og virker», sier Stoltenberg. Utsagnet er problematisk av to grunner; Gjennom å fokusere på stykkprisfinansiering, tar han oppmerksomheten bort fra de strukturelle forholdene som er årsakene til barne- og mødredødelighet. Og gjennom å snakke om penger som hjelper og virker, bidrar han til å forsterke det enkle bistandssynet som hans egen utviklingsminister har forkastet.

For det første: Betaling per vaksinerte barn eller klinikkfødende kvinne kan gi gode resultater på kort sikt. Dessverre løser det ikke det grunnleggende problemet, som er mangel på kvalifisert helsepersonell og tilgjengelige helsetjenester for alle. Stykkprisfinansiering er en kortsiktig investering. Investering i infrastruktur er langsiktig og krever tålmodighet. Resultatene kommer ikke nødvendigvis i denne regjeringsperioden, men er mer varige enn kampanjeinnsats.

For det andre: Bildet av norske bistandspenger som «hjelper og virker» er et populært velgerbudskap. Det svarer på en generell kritikk om at bistand ikke nytter. Men mens utviklingsminister Solheim har brukt sine år i ministerstolen til å slå fast at pengebistand bare er ett av mange virkemidler i utviklingspolitikken, velger Stoltenberg det forenklede bistandsbudskapet som et av sine hovedpoenger fra FN-toppmøtet. Det er enklere å snakke til velgerne om antall og bistand som virker, enn om hvordan norsk næringspolitikk henger sammen med rammevilkår for helseutbygging i utviklingsland.

Utviklingsfeltet engasjerer få mennesker i Norge. Kunnskapsnivået er som en konsekvens lavere. I et intervju med Arr idéhistorisk tidsskrift sier Solheim at «jeg tror det er forskjell mellom den utenrikspolitiske elitens tiltakende forståelse av (utviklings)feltet, og hvordan det har satt seg i folkedjupet». Den «tiltakende forståelsen» er forståelsen for at komplekse globale politiske spørsmål knyttet til kapital, klima og konflikt, spiller en større rolle for utvikling enn tradisjonell bistand.

Det innebærer at utviklingspolitikk ikke lenger bare handler om hvor mye penger Norge gir i bistand. Det handler like mye om hvilken klimapolitikk som føres, hvordan Oljefondet opererer internasjonalt eller hvordan våpeneksportlovgivning kan hindre at norske våpen brukes i konflikter som skaper fattigdom. Det er et demokratisk problem at det er så stor avstand mellom forståelsen hos «folkedjupet» eller velgerne på den ene siden, og regjeringen på den andre. Og det er problematisk at Stoltenberg framfor å forsøke å bøte på dette, forsterker et forenklet bistandssyn som hans egen regjering ikke lenger står for.

Stoltenberg er oppriktig i sin kamp mot barne- og mødredødelighet, og han er med rette utålmodig etter å se resultater. Men som i alle andre politiske prosjekter trenger han en levende og kvalifisert debatt om hvilke politiske virkemidler som gir gode og varige resultater.

Line Hegna, rådgiver for Transit.