GLOBAL ØKONOMI: Kinesiske firmaer er stadig oftere i stand til å utkonkurrere vestlige i Afrika.

«Det er veldig … behagelig for makthaverne at Kina kommer og betaler, uten krav om miljø, menneskerettigheter og styresett.»

Kinas enorme økonomiske vekst gir landet økende råvarebehov for å opprettholde framgangen. Sammenlignet med mange andre land er tilgangen på en råvare som olje innad i Kina lav per innbygger, det må derfor skaffes globalt. Lettest og billigst tilgang er der vestlige aktører ikke finnes, for eksempel i afrikanske land med dårlig renommé – men kinesiske firmaer er også stadig oftere i stand til å utkonkurrere vestlige.

Den sterke økonomiske veksten som råvarene skal smøre, blir sett på som avgjørende for sosial stabilitet, og dermed for å legitimere kommunistpartiets maktmonopol. Konsekvensene av en avtakende vekst er ukjente, men økt intern uro er et nærliggende scenario. Kina importerer råvarer fra Afrika (man står overfor fallgruver idet man forsøker å si noe allment om et helt kontinent, men ofte er det bedre å våge enn å forbli i trygg og virkeløs taushet), og har allerede skviset ut mange vestlige aktører med ord og penger.

Ordene fra kinesiske statsansatte har næret under afrikanske lederes mistenksomhet overfor vestlige aktører, og samtidig ufarliggjort kinesisk nærvær ved å fokusere på at Afrika og Kina har en felles historisk opplevelse: kolonitid under Europa. Med denne forståelsen kan forhandlingene starte. Sett utenfra merker man seg at trusselen Kina utgjør for en økende afrikansk industrialisering avfeies, og fordelene med kinesisk-afrikanske relasjoner overdrives.

Det legges særlig vekt på den store handlingsforskjellen mellom Kina og vestlige aktører – nåtid vs. fortid. Men forskjellen er ikke så tydelig som forsøkt framstilt. For å illustrere: Britiske kolonier i Afrika ble styrt indirekte, det vil si forsøkt styrt gjennom eksisterende, lokale institusjoner. Lokalbefolkningen sto fremdeles overfor sine tradisjonelle styringsorganer. Hva har så det med Kinas Afrika-politikk å gjøre?

Ser man på vår tid og Kinas relasjoner med for eksempel Angola, drar man kjensel på fortida. Kina gir de angolanske styresmaktene lån, blant annet til å restaurere og utvikle infrastrukturen. Lånene kommer med en avtale om at kontrakter om konstruksjon i all hovedsak skal gis kinesiske selskaper. Idet angolanske styresmakter bestemmer seg for et konstruksjonsprosjekt, igangsetter kinesiske myndigheter en anbudsrunde blant kinesiske selskaper. Ved oppstart er byggefirmaer, materialer og arbeidere kinesiske.

Olje får Kina til å investere i Angola. Oljeindustrien har få forgreininger til andre sektorer i opphavslandet, og gir i tillegg lite behov for lokal arbeidskraft. Slik lar Kina den angolanske eliten beholde makten, men skaffer seg samtidig et godt grep om oljen og skaper kinesiske arbeidsplasser.

Kinas rolle i Angola minner altså om britenes kolonistyre. Og det er flere tangeringspunkter mellom dagens kappløp om råvarer og kappløpet om Afrika på 1800-tallet. Også den gangen var drivkraften (blant annet) å skaffe råvarer til industrialisering i håp om å holde veksten oppe. Men nå taper vestlige aktører, særlig fordi hjemlig opinion hindrer handel med flere råvarerike afrikanske land – dessuten fordi Kinas tilbud er bedre og ikke demokratisk betinget. Når det gjelder den europeiske opinionen, er den preget av en kulturell skyldfølelse for ugjerninger våre forfedre utførte i afrikanske land og konsekvenser av dem. I denne kollektive skyldfølelsen ligger mye grums, for eksempel: Det finnes en «riktig» utviklingsretning, og kun én: den vesteuropeiske. Og: det er vår skyld at «de» ikke er som «oss». Denne kombinasjonen av overlegenhet og selvforakt resulterer i en passivitet som i økende grad frarøver den vestlige kultur en framtredende posisjon.

Som britene hevder kineserne å gjøre afrikanerne i stand til å beholde egen identitet og eget utviklingstempo, kort sagt: ingen innblanding i råvarelandenes interne forhold (for øvrig en sannhet med en rekke modifikasjoner). Kinas involvering står i veien for de (ofte naive) vestlige forsøkene på å fostre demokrati, men verre: Det Kina tilbyr, gjør diktatoriske ledere langt over middagshøyden i stand til å beholde makten, noe de ikke ville ha gjort uten ekstern støtte. Og lederen i et vilkårlig, råvarerikt afrikansk land tjener dermed nok på naturressursene. Han ser ikke behovet for en bred økonomisk utvikling og påfølgende skattepenger – råvaretilgangen er eneste prioritet. Ensidigheten stenger for utviklingen av en velfungerende stat. Råvaren skal opp av jorda og ut til havnen. Resten er en konto i Sveits.

Tross påvirkningen utenfra må de afrikanske lederne ta hovedskylden for tilstanden i sine respektive land. Forholdene bedres ikke av Kinas «pakke» – beskrevet i tilfellet Angola – som er en beleilig motvekt mot vestlige krav om godt styre og mot synkende popularitet hos egen befolkning. Sannsynligvis vil disse lederne i framtida bli omtalt med like stor forakt som det de som samarbeidet med kolonimakten nå blir. Fremdeles er landene råvareleverandører – med implikasjoner av den forbannelsen. Og man kan saktens spørre: Vil det være råvarer igjen til en fullstendig afrikansk industrialisering?

«Kolonitiden brøt tross alt ned tradisjonelle samfunn, mens dette, derimot, bryter ned et moderne.» De nysmidde båndene mellom Afrika og Kina vil ikke bedre førstnevntes framtidsutsikter – heller vil råvareavhengigheten i økonomien forsterkes i møte med Kinas tilsynelatende umettelige behov. Et spørsmål som dagens leser ikke vil oppleve svaret på, er om Kina hundre år fram i tid vil preges av samvittighetsgnagende handlingslammelse, som følge av det hinder for utvikling i Afrika landet i dag er ansvarlig for? Hvilken aktør vil da fylle tomrommet som oppstår? Lik dagens utvikling, der vesteuropeiske land venter på at de hundre år som gjør at alt blir glemt, skal passere.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. [...] Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.