Det er mulig å redde de mange hundre kvinnene som dør hver dag på grunn av graviditet og fødsel.
Innlegget er skrevet sammen med Babatunde Osotimehin, direktør for FNs befolkningsfond.
Et av de åtte tusenårsmålene som verdenssamfunnet ble enige om i år 2000 var en 75 prosent nedgang i antall kvinner som dør på grunn av graviditet og fødsel. Nå gjenstår bare tre år til fristen for å nå målet. Selv om framgangen har vært langsom sammenlignet med de andre tusenårsmålene for utvikling, er det fremdeles håp om å nå målsettingen innen 2015. Men det vil bare kunne skje gjennom en rask og betydelig opptrapping av finansiering til området, samt politisk vilje til å gjøre noe med problemet. Slik Norge allerede har vist.
Ferske tall fra FN viser at mødredødeligheten har gått ned i alle utviklingsregioner de siste årene. Mens det i 1990 døde gjennomsnittlig 400 kvinner per 100.000 fødsler, er tallet i dag nesten halvert til 210 dødsfall per 100.000 fødsler. Flere utviklingsland har allerede innfridd tusenårsmålet - blant annet Nepal, Vietnam, Iran og Maldivene. Dette er resultater av målrettet innsats for å redde kvinners liv.
Men ennå har 25 land i verden sett liten eller ingen framgang i kampen mot mødredødelighet. Fremdeles dør en kvinne annethvert minutt i utviklingsland som resultat av komplikasjoner under graviditet og fødsel. Det tilsvarer 287.000 kvinner hvert år. De fleste av disse kvinnene kunne vært reddet dersom de hadde hatt adgang til jordmødre, akutt nødhjelp som keisersnitt og til de riktige medisinene. Et viktig initiativ for å sikre at mødredødelighetstallene går raskere ned, er opprettelsen av en ny FN-kommisjon i mars i år.
FNs kommisjon for livsviktige medisiner til kvinner og barn ledes av Jens Stoltenberg, Nigerias president Jonathan Goodluck, UNICEF og UNFPA, og skal identifisere de største barrierene mot levering av viktige helseprodukter i utviklingslandene. Kommisjonen samler inn kunnskap om utvalgte legemidler, og vil senere i år utstede konkrete anbefalinger om hvordan vi kan sikre at alle mennesker får adgang til disse.
Tusenvis av liv ville også vært spart hvert år dersom alle kvinner hadde hatt adgang til prevensjon. I dag mangler 215 millioner kvinner som ønsker å unngå graviditet, adgang til moderne familieplanlegging.
Dette problemet blir det nå økt fokus på. I juli er Storbritannias regjering og Gates Foundation vertskap for et internasjonalt toppmøte i London med mål om å møte behovet for prevensjonsmidler i utviklingsland. Som en del av dette initiativet vil Norge og UNFPA bidra til å sikre at alle kvinner har adgang til moderne prevensjon innen 2020. I mange utviklingsland er kvinner i dag nødt til å reise lange avstander for å få adgang til prevensjonsmidler eller fødselshjelp. Og selv når de når fram til en klinikk, vil de ikke alltid kunne få produktene de behøver.
For eksempel viste en nyere studie at svært mange helsestasjoner og distriktssykehus ikke har den anbefalte medisinen oksytocin mot blødning etter fødselen på lager. Sammen med forlenget fødsel, utrygge aborter og svangerskapsforgiftning, er blodtap den største årsaken til at unge kvinner dør. Oksytocin koster mindre enn 4 kroner per behandling. Når kvinner gang på gang møter tomme lagre i stedet for medisiner eller prevensjonsmidler, gir mange etter hvert opp å oppsøke klinikkene for hjelp, og helsesystemenes integritet undergraves.
De fleste utviklingsland ønsker å redusere dødsfall knyttet til graviditet og fødsel, men budsjettbegrensninger og svake helsesystemer gjør det vanskelig for dem å handle. Nasjonale og lokale helsemyndigheter har ofte ikke gode nok metoder og verktøy til å forutse sine behov for prevensjon og medisiner. Bedre planlegging er avgjørende, fordi det noen ganger kan ta opptil to år fra produktene bestilles til varene er klare for levering.
Logistiske problemer og dårlig infrastruktur hindrer samtidig transporten av varene fra byene og ut til landsbygda. Det er ikke uvanlig at land har rikelig med medisiner på sentrale lagre, mens de aldri når fram til sin planlagte endestasjon på grunn av ødelagte veier og kjøretøy eller manglende drivstoff. Som et resultat går produktene etter hvert ut på dato og må kastes - uten at noen har kunnet nyte godt av dem.
Mangel på elektrisitet på landsbygda gjør også at medisiner må kastes fordi de ikke har blitt oppbevart kjølig nok. Det er derfor viktig å sikre adgang til elektrisitet og nedkjølingsfasiliteter fra det stedet medisinen produseres og hele veien fram til den lokale klinikken.
Selv om det er utfordrende å frakte medisinene ut til distriktene, er det ikke umulig. Løsninger dukker opp dersom vi tenker utenfor de vanligste rammene. For eksempel benytter den frivillige organisasjonen Colalife seg av Coca-Colas omfattende transportsystem ved å pakke viktige medisiner mellom flaskene i colakassene. Ideen til ordningen kom da organisasjonens grunnlegger la merke til at selv i de mest avsidesliggende landsbyer i Afrika var det alltid mulig å kjøpe Coca-Cola.
En annen viktig faktor for barrierene mot medisiner i utviklingsland er pris. Forsyninger med medisiner kan nå helt fram til landsbyene, men være for dyre til at de fattigste kvinnene og familiene kan ta dem i bruk. Den nye FN-kommisjonen vil finne måter å gjøre medisiner og prevensjon billige nok for alle, samtidig som man opprettholder fabrikkenes insentiv til å produsere varen.
Øyeblikk der verden kan ta store og raske skritt mot en forbedring av kvinners liv, og oppnå framgang i tusenårsmålet om redusert mødredødelighet, er sjeldne. Men med de nye internasjonale initiativene for økt levering av prevensjonsmidler og medisiner, har vi plutselig to slike muligheter foran oss.
Norge og UNFPA lover å gjøre vår del for å tilfredsstille utviklingslandenes umøtte behov for familieplanlegging, og for å øke fattige kvinners adgang til livsviktige medisiner i forbindelse med graviditet og fødsel.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.