Den 28. juni holdt jeg et innlegg i FNs menneskerettsråd i Geneve. Det varte ikke lenge.

Jeg var invitert til Geneve av UNWatch som arbeider for å hindre at president Hugo Chavez skal lykkes i en kampanje for å gi Venezuela plass i rådet i november i år. Da jeg i mitt innlegg nevnte Kuba i sammenheng med brudd på menneskerettigheter, reagerte den kubanske delegasjonen med å slå nevene i bordet. De protestere høylytt, sparket overende en stol og forlangte at menneskerettsrådets president måtte avbryte mitt vitnemål.

Sevideo fra opptrinnet i FNs menneskerettsråd den 28. juni

Dette er det jeg rakk å si:
«My name is Thor Halvorssen and I am from Venezuela. In 2004, my mother was shot by the security forces of the Venezuelan government of Hugo Chavez.

Through the Human Rights Foundation, which I founded and direct, I have carefully monitored the Venezuelan state and have established that its current government is among Latin America's worst human rights violators. In Venezuela, exercising free speech is fraught with risks. Political dissent is criminalized. Property is capriciously and unlawfully seized. Opposition politicians are disqualified from elections thanks to false accusations. Journalists are harassed and media critical of the government is simply shut down. Judges are fired and even sent to prison when the president dislikes their rulings. More than 150,000 people have been killed in Venezuela since Lieutenant Colonel Chávez was elected President in 1999. Add to this the more than 5,000 who have died in the country's disgraceful prisons, many of them awaiting trial and therefore possibly innocent of the charges that put them behind bars in the first place. No such murder rate had ever existed in Venezuela, or anywhere else in the world for that matter. The government has proven that it is incapable of protecting the most basic human right--the right to life.While all of this has taken place this council has remained silent.

Madam President, despite all of this, Venezuela is now seeking election to this council. When it was founded in 2006 the council promised that only those countries that "uphold the highest standards in the promotion and protection of human rights" would be the only ones elected. To elect Venezuela would shame and embarrass this council and would allow Venezuela to shield its horrendous record of abuse and equally problematically, to validate other authoritarian governments such as Syria, Iran and one that sits shamefully on this council: Cuba. Electing Venezuela would deny this council the chance to shine a light into the darkness that envelops Venezuela and it will blunt actions to protect 29 millions Venezuelans who are at the mercy [of a malicious and incompetent government].»

Det var som jeg ikke kunne ha begått en mer alvorlig forbrytelse. Kuba, Russland, Kina og Pakistan protesterte høylytt. Rådets president avbrøt meg umiddelbart. Kuba ville ha seg frabedt slikt språk i rådet. Russland stilte seg bak Kuba og anklaget meg for brudd på menneskerettsrådets protokoll. Kina krevde at jeg måtte utestenges fra å få fortsette med mitt vitnemål; det var utenfor hva det måtte være «tilllatt» å ytre seg om. Med andre ord; å nevne krenkelser av menneskerettighetene på Kuba eller i Kina (det eneste landet i dag som holder en Nobels fredsprisvinner i fengsel), er i FNs menneskerettighetsråd ansett som et usømmelig avvik fra protokoll.

Utenfor rådets sal kom delegater fra flere land bort til meg etterpå og takket meg for mitt «mot». At det anses som modig å kritisere udemokratiske regjeringer i et FN-organ plassert i et fritt demokratisk som Sveits, er i det minste tankevekkende. De som kom bort til meg sa de måtte opptre diskret fordi den kubanske delegasjonen «kan gi oss masse problemer.» To delegater fra innflytelsesrike europeiske stater uttrykte frykt for hva denne karibiske politistaten på randen av konkurs, og hvis viktigste eksport er knuste drømmer og mislykkede revolusjonære ideer, kunne finne på. Da er det ikke så rart at FNs menneskerettighetsråd oppfattes som så dysfunksjonell som det gjør. Den eneste representanten som våget å snakke åpent med meg på gulvet inne i rådet var en diplomat fra Sverige.

Venezuela vil mest sannsynlig lykkes i å få en plass i menneskerettsrådet til høsten. På venezuelansk statlig fjernsyn vil de skryte av medlemskapet i FNs høyeste organ for menneskerettigheter – med et klart underliggende budskap om at FN ikke vil ta i menneskerettighetsbrudd i Venezuela, om noen skulle komme på en slik tanke. Det er verdt å merke seg at Venezuela ikke har etterfulgt påpudene en arbeidsgruppe utpekt av FN ga om å få slutt vilkårlig fengsling etter funn på bevis for politisk forfølgelse. Venezuela har også allerede antydet at de ønsker å forlate den mest betydningsfulle institusjonen for mennekerettigheter på den vestlige halvkule: - den inter-amerikanske domstolen for menneskerettigheter (Inter-American Court for Human Rights). Hvorfor? Fordi de taper saker, gang på gang. I FN vil de ta sete, sammen med Kuba, som ledende sabotører.

Opplevelsen var en kraftig påminnelse om at de som frykter ytringsfriheten er de som har noe å skjule. De frykter sannheten i maktens korridorer i Russland, Kina, Venezuela, og på Kuba.

Innlegget er publisert i The Daily Caller og i Huffington Post.