Eurokrise og klimakrise er to sider av samme klode. Men behandles som to frakoblede univers.

Året er 1987. Verdenskommisjonen for miljø og utvikling legger fram sin rapport. «Tiden er kommet for å bryte ut av gamle mønstre», sier kommisjonsleder Gro Harlem Brundtland. Det viktigste ordet i rapporten, sier hun, er ordet «nå». Vi må snu kursen nå!

Fem år senere, Rio de Janeiro i 1992: 172 regjeringer er samlet for å gjøre Brundtlands ord til handling. Tiden er kommet, bærekraftig utvikling skal bli virkelighet. Men USA gjorde én ting klart, forteller daværende miljøvernminister Thorbjørn Berntsen i et intervju i Morgenbladet denne uka: The American way of living is not on the agenda.

Tjue år senere er den amerikanske levemåten blitt den globale levemåten. I USA er det allerede flere biler enn førerkort. Om noen år er vi der i Norge også: De siste tre årene er det registrert over 50 prosent flere nye biler enn nye førerkort i Norge, skrev Dagsavisen for fire uker siden. Omtrent samtidig kom WWF med sin årlige «Living planet report». Nordmenn lever som om vi skulle ha tilgang til 2,7 jordkloder, fastslår den.

At økonomisk vekst fører til økte klimautslipp er skrikende åpenbart. Likevel behandles de to størrelsene som to frakoblede politikksfærer, som hvert sitt univers. De tre neste dagene er verdens ledere igjen samlet i Rio for å gjøre opp status etter 20 år. Eller, noen av dem er samlet. De fleste topplederne fra rike industriland holder seg hjemme. De prioriterer isteden G20-toppmøtet som ble avsluttet i Mexico i går, og EU-toppmøtet neste uke. Begge steder handler alt om én ting: Å skape ny vekst.

Kan de to forenes, vekst og vern - eurokamp og klimakamp? Det optimistiske svaret heter grønn vekst. Verdensbanken la nylig fram en omfattende rapport om grønn vekst og bærekraftig utvikling: «Eurokrisen er en ypperlig anledning til å fjerne miljøskadelige subsidier og heller investere i grønne prosjekter», sa sjeføkonom Marianne Fay da hun var i Oslo for å presentere rapporten.

Rapporten er nå i Rio, der grønn vekst er øverst på dagsorden. Grønn vekst er for de andre, de som ønsker å leve like godt som oss. Skal de vokse, må de pent vokse grønt. I Europa skal det vokses. Punktum. I sluttdokumentet fra det siste EU-toppmøtet som skulle vise veien ut av eurokrisen, var ikke ordene klima eller grønn vekst nevnt én eneste gang.

Det finnes grønne vekstplaner også i Europa. Fay trakk fram Tysklands satsing på solcelleenergi som ett eksempel. Tyske solceller er vel og bra. Men grønn vekst forblir sektortiltak. Da Barack Obama i 2009 la fram tiltak for 787 milliarder dollar for å «få fart på økonomien» (øke veksten), var rundt 12 prosent grønne tiltak. Det er ikke i nærheten av å monne. Tallene er hentet fra den britiske økonomen Tim Jacksons bok «Prosperity without growth» («Velstand uten vekst»). Han legger også fram følgende regnestykke: Om ni milliarder mennesker skal ha samme livsstil som folk i Vesten, må karbonintensiteten for hver dollar som brukes, reduseres minst 130 ganger innen 2050 om klimaendringene skal stanses.

Tallene er svimlende. I møtet med et slikt regnestykke er det ikke rart vi begynner å tro på mirakler: «Teknologien vil redde oss. Kapitalismen er god på teknologi. Så la oss holde oss på veien og håpe på det beste», som Jackson syrlig beskriver teknologioptimistene.

Hva er alternativet? Skal vi alle bli grekere? Det sier seg selv at samfunnskollaps og massearbeidsløshet ikke er en bærekraftig strategi for å redde kloden, selv om det får forbruket ned. Men det grunnleggende dilemmaet gjenstår, slik Tim Jackson formulerer det: «Å motstå vekst er å risikere økonomisk og sosial kollaps. Å forfølge vekst er å risikere økosystemene som vi er avhengige av på lang sikt».

Jackson prøver i sin bok fra 2009 (som Financial Times omtalte som en av årets beste økonomibøker) å skissere en villet utvikling hvor velferd kobles fra økonomisk vekst. Men sklir selv ut i utopien når han presenterer sin idealøkonomi, der alle økonomiske handlinger skal forankres i økologi og der den «sosiale logikken» skal endres så mennesket ikke lenger ønsker å forbruke mer og mer. «Askepottøkonomi» kaller han det selv, som i en erkjennelse av at alternativet er like illusorisk som dagens teknologioptimisme.

Det trengs en tredje vei. Det er jo slikt venstresiden driver med. Men der høyresidens president Sarkozy nedsatte en kommisjon for å finne alternativer til økonomisk vekst som mål på velstand, er venstresidens president Hollande blitt vekstens anfører - til jubel fra resten av Europa. Og i Oslo stiller Jens Stoltenberg til oppsummerende pressekonferanse for å snakke om verdens to store kriser, klimakrise og eurokrise. Som om de var to planeter i hvert sitt univers.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.