Om tre uker starter «verdens viktigste møte» i Rio de Janeiro i Brasil. Er det dømt til å mislykkes?
Først et tilbakeblikk, i 1987 leverer en internasjonal miljøkommisjon ledet av den norske politikeren Gro Harlem Brundtland en rapport om jordens tilstand. Rapporten «Vår felles framtid» etablerer begrepet «bærekraftig utvikling» i en tid hvor internasjonale ledere er mer opptatt av reformer i Sovjetunionen og hva man skal gjøre med apartheidstaten i Sør-Afrika.
Fem år senere, etter Sovjetunionens fall og idet apartheidlovene vises til den historiske skraphaugen, går en konferanse av stabelen i Rio de Janeiro i Brasil. 172 land tilslutter seg planen for en mer bærekraftig framtid, Agenda 21 ved møtets slutt 14 juni 1992. Så langt, alt vel.
En bærekraftig utvikling betyr, kort fortalt, at man ønsker en utvikling som vårt naturlige miljø tåler. Vekst og utvikling har tradisjonelt vært forbundet med store inngrep i naturen, forurensning og bruk av ressurser som ikke er fornybare. Ved Rio-konferansen i 1992 ble det internasjonale samfunnet enige om at de utviklede landene måtte ta en del av skylda for forurensningen og ødeleggelsene jorda var blitt påført, og at kampen mot fattigdom videre måtte føres med mer hensyn til miljøet. Man mente at utvikling ikke bare var forenlig med å ta miljøhensyn, men at det var nødvendig å ta miljøhensyn for å oppnå utvikling. Man ble også for første gang enige om at man måtte utarbeide et internasjonalt rammeverk for reduksjon av klimagasser, en prosess som senere munnet ut i Kyoto-protokollen og de internasjonale klimaforhandlingene
Slikt blir det bråk av. Oppfatningen om at miljøhensyn står i opposisjon til vekst er seiglivet. Myndigheter, næringsliv og organisasjoner synes heller ikke enige om akkurat hva som er bærekraftig, og hva som ikke er det. Tre uker før årets oppfølgingskonferanse i Rio de Janeiro, kjent under navnet Rio+20, har man ikke kommet til enighet om et grunndokument for møtet. Hensikten med Rio+20 er å utarbeide mer konkrete mål for hvordan man skal skape en bærekraftig utvikling. Men jo mer konkret, jo vanskeligere å bli enige. Som ved klimaforhandlingene synes rik å stå mot fattig, kontinent mot kontinent og næringsliv mot myndigheter. FNs generalsekretær Ban Ki Moon appellerte sist uke om at verdens ledere nå måtte se bortenfor detaljer og sære nasjonale interesser og «ikke miste det større bildet av syne».
I pinsen tok så Gro Harlem Brundtland og Brasils tidligere president Fernando Cardoso bladet fra munnen. Brundtland og Cardoso mener det haster med å komme til en enighet, de vil gjerne se at verdens ledere blir enige om ett sett tusenårsmål for en bærekraftig utvikling. FNs tusenårsmål for utvikling, vedtatt i 2000, har vist seg som et nyttig verktøy i kampen mot fattigdom. Et tilsvarende verktøy for en mer bærekraftig utvikling vil være nyttig både i kampen mot fattigdom, ulikhet og miljøproblemer, argumenterer de to.
Som så ofte før, kan det synes å handle mer om penger enn om hensyn til vår felles jordklode. Blant tiltakene det krangles om er frafall av subsidier på fossilt brensel og hvem som skal betale for utvikling av mer grønn teknologi. Bevaring av natur kan være dyrt, og hvordan skal det balanseres opp mot kravet om bedre matvaresikkerhet? En omstridt ny jordlov til behandling i vertslandet Brasil illustrerer de konfliktene verdenssamfunnet står overfor. Der har store jordeiere ønsket vekk loven som krever at man bevarer skog på deler av eiendom som tas til bruk i for eksempel jordbruksproduksjon. Brasil har lykkes med å bremse avskogingen i Amazonas ved å bruke slike bestemmelser. Da den brasilianske kongressen i forrige uke vedtok en ny lov, som avskaffet bevaringskravet, valgte Brasils president Dilma Roussef å nedlegge veto. Å åpne for avskoging bare uker før man er vertskap for årets viktigste globale miljøkonferanse ser ikke pent ut.
Det finnes ikke piller mot møkkete vann, ei heller noen mirakelkur mot forurenset luft eller ødelagt villmark. Men som i 1987 eller 1992 synes verden mer opptatt av andre ting enn jorden vi arvet. Miljøsaken er ikke en vinnersak i det amerikanske presidentvalget. I Europa overskygges alt av den økonomiske krisen. I de hurtigvoksende økonomiene i Kina, India og Brasil står eventuelle nye miljøkrav mot ønsket om fortsatt rask økonomisk vekst. I 1992 deltok 108 statsoverhoder på «verdens viktigste møte». Hvor mange som kommer i år er ikke klart, men mye tyder på at det blir langt færre.
I 25 år har begrepet «bærekraftig utvikling» vært en del av det politiske vokabularet, men ennå settes de to ordene opp mot hverandre. Det gir lite håp for FNs miljø- og utviklingsagenda for det tjueførste århundre.
Internasjonalen
[...]
Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.