NATOs rakettskjold forsurer forholdet til Russland og gjør kjernefysisk nedrustning vanskeligere.
NATOs toppmøte i Chicago er avsluttet. Retretten fra Afghanistan og oppbyggingen av et rakettskjold i Europa har vært de to av de viktigste enkeltsakene.
Hva kjemper vi for i Afghanistan? Mye har vært foreslått - for kvinner og menneskerettigheter, demokrati og godt styresett. Sist ut var forsvarssjefen, som nylig sa på Dagsrevyen at vi kjemper for det afghanske folk. En drabelig kamp i 12 år, med topp moderne militært utstyr og 130.000 mann, og med en utgang som kan minne om den sovjetiske på 1980-tallet. Å kjempe for et annet folk ved å okkupere det er en feilslått oppskrift, men det er tydeligvis for tidlig å innrømme det.
For det er ikke meningen at NATO-landene skal forsvinne fra Afghanistan i 2014. Den afghanske regjeringshæren skal læres opp og den skal få fire milliarder dollar i årlig støtte. Men hvor lojale vil styrkene være? Sovjetrussernes Najibullah var en sterk leder som holdt det gående i nesten tre år etter at de sovjetiske styrkene var ute. Hvor lenge vil Karzai sitte? Det skal også investeres i utviklingsprogrammer, men greier hær og politi å gi bistanden trygge arbeidsvilkår?
USA har også sikret seg baserettigheter. Her snakker vi ikke bare om Afghanistan, men om den amerikanske geopolitiske orienteringen mot Asia. Det gjelder å demme opp for Kina, og da blir Sentralasia og andre kinesiske nærområder viktige. USA utdyper det militære samarbeidet med Japan, Sør-Korea og Australia og i noen grad med India, og vietnamesernes misnøye med Kina hjelper på.
Betyr dette at USA senker sine ambisjoner i Midtøsten? Tilbaketrekkingen fra Irak, uten baserettigheter der, og nå fra Afghanistan, tyder på det. Det litt tilbakelente bidraget til bombekampanjen i Libya likedan. USA må høvle på forsvarsbudsjettet og rasjonere med sine ressurser, og i Midtøsten har det vist seg vanskelig å bruke militær makt til egen politisk fordel. Ett problem påkaller fortsatt full militær oppmerksomhet: Iran, som er USAs fiendebilde nummer én. Men der er det snakk om bombing, ikke invasjon og okkupasjon.
Noen amerikanske stemmer har argumentert for europeiske bidrag i Asia under henvisning til regionens betydning for europeisk handel og økonomi. Det er langsøkt. På jubileumsmøtet i Lisboa i 2010 tok NATO et skritt tilbake til det opprinnelige ansvarsområdet, og når lærdommene fra Afghanistan trekkes, blir den tendensen formodentlig forsterket.
Det passer i så fall bra med den økonomiske situasjonen i det fredelige Europa. I hjertet ligger et samlet Tyskland uten fiender som skal kutte forsvarsutgiftene med 25 prosent de kommende fire årene. Storbritannia skal kutte med 7,5 prosent fram til 2015. Det store uløste spørsmålet er forholdet til Russland, dels som et etterslep fra den kalde krigen. Kommunistisk eller kapitalistisk, med eller uten allierte, sterkt eller svakt, er Russland en potensiell fiende i manges øyne. Det største konkrete problemet er USAs og NATOs rakettforsvarsprogram.
Russerne frykter at programmet kan bli oppgradert om noen år og true deres kjernefysiske gjengjeldelsesevne. Derfor vil de ha formelle garantier mot at det vil skje. USA tilbyr politiske forsikringer, men politikken kan endres fra ei tid til neste - så det er ikke godt nok for russerne. Putin, Medvedev og Lavrov uteble derfor fra Chicago, men skyldte på andre, tilsynelatende tilforlatelige forhold. Kanskje gjorde de det fordi det tross alt foregår en del militær-teknisk samarbeid mellom NATO og Russland på dette feltet som de ikke vil lukke døra for.
I USA er rakettforsvar en republikansk fanesak fra Reagans tid. Teknologien er fortsatt ufullkommen, og i Europa er den folkelige støtten fraværende. Når radarer og avskjæringsraketter likevel utplasseres, trengs det fiendebilder. For tida spiller Iran den rollen. Man trenger angivelig et forsvar mot atomraketter som Iran ikke har, som de kanskje ikke har tenkt å anskaffe, og som USA forsikrer verden om at de ikke vil få lov til å skaffe seg i noe fall. Før de eventuelt kommer så langt vil USA gå til krig, som Obama sier er et mindre onde enn Iran med atomvåpen.
Det nærmeste man kommer en militær begrunnelse, er at hvis man har et skjold er det lettere å bruke sverdet. For det er ikke Iran som truer Europa og USA, men USA og Israel som truer med å angripe Iran, og da er det greit å sikre seg mot mottiltak.
Dette er en beklagelig utvikling. Ikke bare fordi den forsurer forholdet til Russland, men fordi den står i veien for kjernefysisk nedrustning. Norge fører en konstruktiv nedrustningspolitikk, men hvis norske fregatter ombygges for deltakelse i rakettforsvaret slår vi oss på munnen. NATO er fortsatt en sinke i spørsmål om kjernefysisk nedrustning.
Internasjonalen
[...]
Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.