Stadig flere kvinner klatrer helt til topps, men skal trenden fortsette må verdens parlamenter og regjeringer ha en kvinneandel på 50 prosent.
«Kvinnene overtar verden!» forkynte avisen The Independent da Australia fikk kvinnelig statsminister i juni 2010. Det hørtes voldsomt ut, særlig fordi det ikke var mer enn 8 prosent av verdens stater som hadde kvinnelig stats- eller regjeringssjef. Riktignok var dette ny rekord, men det var langt igjen før kvinnene hadde makten på kloden.
Først i 1960 ble en kvinne valgt som leder for en moderne stat. Sirimavo Bandaranaike ble statsminister i det daværende Ceylon, nå Sri Lanka. Det vakte stor oppsikt. Bare menn hadde vært statsledere inntil da. Hvordan var det mulig med en kvinne?
De har heller ikke vært mange: 73 kvinner har vært president eller statsminister i til sammen 53 land fra 1960 til utgangen av 2010. Først var de svært få, men i 1990-og 2000-årene steg antallet.
I en så mannsdominert politisk verden, hvordan kunne 73 kvinner lykkes? Hvilke forhold medvirket til at de gikk til topps? For første gang blir alle kvinnene analysert i min nye bok om «Maktens kvinner» som gis ut i dag.
I perioden etter den andre verdenskrigen ble antall selvstendige stater på kloden nesten firedoblet, fra om lag femti til nær to hundre. Det ble stadig flere land der kvinner i prinsipp kunne få lederskap. Samtidig foregikk en sosioøkonomisk utvikling som ga kvinner og menn over hele kloden bedre helse, mer utdanning og større inntekt. Det var særlig i de rike, industrialiserte landene at folk fikk en høy levestandard. Men like mange kvinner gikk til topps i politikken i utviklingsland som i industriland. I alt kom 37 kvinner til makten i utviklingsland og 36 i industriland.
Disse tallene er misvisende, fordi det er mange flere utviklingsland enn industriland. I 2010 var utviklingslandene faktisk dobbelt så mange. Mens om lag 40 prosent av industrilandene har eller har hatt en eller flere kvinnelige stats- og regjeringssjefer, er dette bare tilfellet for om lag 20 prosent av utviklingslandene. Forholdene i industrilandene har altså ligget vesentlig bedre til rette for kvinnelige lederskap enn i utviklingslandene. Folks helse, utdanning og inntekt er viktig. Men det er ikke det eneste som betyr noe.
I 1945 ble FN dannet for å fremme fred, demokrati og menneskerettigheter. Etter hvert ble stadig flere land demokratiske. Spesielt i 1980- og 1990-årene var det «demokratiseringsbølger» og tallet på autoritære regimer gikk dramatisk ned. Det var et tydelig trekk at kvinner nesten aldri ble politiske toppledere i totalitære land. Noen ble det i overgangsregimer, men det store flertallet av kvinnelige presidenter og statsministre kom til makten i demokratiske land, de fleste med etablerte liberale demokratier, men en del mindre stabile.
Samtidig med demokratiseringen oppsto økonomiske kriser av globalt omfang, blant annet gjeldskrisen på 1980-tallet, som spesielt rammet Latin-Amerika og Afrika, den asiatiske krisen på 1990-tallet og den globale finanskrisen på 2000-tallet. I vanskelige situasjoner med væpnet konflikt, overgang fra autoritært til demokratisk styre og økonomiske krise med arbeidsløshet og sosial uro, fikk kvinner statsansvar. Faktisk kom de fleste kvinnelige toppolitikerne til makten under slike ualminnelig krevende forhold. De befant seg særlig i utviklingsland og østlige industriland. I tillegg ble en del kvinner, om lag en tredel, nasjonale toppledere under stabile, rolige forhold, for det meste i vestlige land.
Om et visst demokrati var nødvendig for at kvinner skulle få politisk innflytelse, var det ikke dermed tilstrekkelig. En internasjonal kvinnebevegelse fra slutten av 1800-tallet gjorde at kvinner fikk stemmerett først i etablerte stater, dernest etter hvert som statene ble selvstendige. Vestlige land hadde etter andre verdenskrig for det meste liberale demokratier med allmenn stemmerett. Men systemene var basert på langvarig mannsdominans, og kvinner ble ikke uten videre ønsket velkommen i politikken.
Rundt om i verden begynte flere kvinner å delta i politikken i 1970-årene. Dette må tilskrives en ny kvinnesaksbølge, som spredte seg utover kloden. Bevegelsen fikk nasjonale styresmakter og internasjonale organisasjoner til å gå inn for likestilling mellom kjønnene. Spesielt fra 1975 var FN en aktiv støttespiller med kvinnevennlige vedtak, store kvinnekonferanser og støtte til frivillige kvinneorganisasjoner. Globaliseringen av moderne massemedier spilte også en viktig rolle. Radio, Internett og mobiler nådde ut til folk som ellers falt utenfor informasjonsstrømmene. Kvinneaksjoner og kvinnelige toppledere kunne få stor oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt.
Det store flertallet av kvinnelige toppolitikere kunne appellere til kvinnelige velgere, og svært mange hadde også nytte av at kvinneaktivister krevde flere kvinner i styringen av landet. Antall kvinnelige toppledere økte samtidig med antall kvinner i parlamentene og regjeringene.
Toppkvinnene hadde ulik politisk farge. Halvparten soknet til venstresiden, en firedel til høyre, og en firedel hørte til sentrum eller var partiløse. Som oftest befant kvinnene seg i land der majoriteten av befolkningen var kristen, men noen gjorde karriere i land preget av andre religioner som buddhistisk-hinduistiske og muslimske.
Et lite, men økende antall kvinner har blitt stats- og regjeringssjefer i verden. For å få flere kvinner med i statsstyringen må en kvinnevennlig demokratiseringsprosess videreføres, noe som krever institusjonelle endringer. Den politiske kulturen og de politiske partiene må være slik at kvinner er velkomne som kvinner på linje med menn. Parlamentene og regjeringene må bli mer representative for befolkningen med blant annet 50/50 kjønnsfordeling, og «godt styresett» må bety demokratisk styre med vekt på deltaking, menneskerettigheter og sosial rettferdighet.
Landene må ha handlekraftige stater som kan fremme sosial og økonomisk likhet, og begrense markedsliberalismens negative sider. Og det må etableres økonomisk rettferdighet globalt.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.