Barack Obama arvet to kriger fra sin forgjenger, Irak og Afghanistan. Den første trappet han ned, den andre trappet han opp. Nå ligner den siste stadig mer på den første.
Natt til i går dukket Barack Obama uanmeldt opp i Kabul for å markere ettårsdagen for drapet på Osama bin Laden, og skrive under en avtale som forplikter USA til å støtte Afghanistan også i årene etter 2014. Ingen fikk rapportere om besøket før Obamas helikopter landet i president Karzais bakgård, og presidenten var bare i Kabul i seks timer. Timer senere gikk to selvmordsbomber av i samme by.
Kontrasten mellom praktisk sikkerhetsopplegg og politisk budskap er like stor som da George W. Bush dro på sitt siste besøk til Bagdad i desember 2008, rett før han gikk av som president. Også da for å fortelle det amerikanske publikum at krigen han valgte å føre hadde vært en suksess. Selv om fakta på bakken tilsier noe annet. USA har nå trukket sine styrker ut av Irak, men nesten daglig drepes folk av bilbomber eller andre angrep.
Barack Obama valgte ikke å gå til krig i Afghanistan. Men han valgte å trappe krigen kraftig opp. Nå skal han trappe ned, og forsøker å selge krigen som en suksess. Det er vanskelig å følge ham på det. Rett nok er al-Qaida kraftig svekket. Men det skyldes ikke de titusener amerikanske soldatene som er sendt til Afghanistan de siste par årene. Om noe har disse bidratt til å intensivere opprøret fra Taliban, Haqqani-nettverket og andre potensielle fiender. Om knappe to år drar soldatene hjem. Dessverre er det lite som tyder på at Afghanistan vil være tryggere da enn Irak er nå.
Strategien Obama har hatt størst suksess med rent militært, er å mangedoble antall angrep fra droner (ubemannede fly) over Pakistan, Jemen, Somalia og andre land. Obama kaller ikke dette lenger for krig mot terror. Men krigen mot militant jihadisme er den samme krigen som forgjengeren førte. Hovedforskjellen er at Obama fører den med enda større intensitet.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.