Sikkerhetsrådets vedtak virker ofte vilkårlige. Men det er et vestvendt mønster i dem som de nye maktene prøver å rive opp. Behovet for reform er større enn noen gang.
Nylig prøvde Nord-Korea å skyte ut en satellitt. Det mislyktes. Men et forsøk er et forsøk, så dette førte til ny fordømmelse og nye sanksjoner fra FNs sikkerhetsråd.
Mange land tester ballistiske raketter og skyter opp satellitter. Det fins ingen internasjonal norm som forbyr det. Israel skjøt opp sin første satellitt i 1988, Iran i 2009, Sør-Korea forsøkte i 2009 og 2010 og skal gjøre et tredje forsøk i år. India står også på lista og testet nettopp en langtrekkende ballistisk rakett uten at noen ga uttrykk for bekymring i den forbindelse. For ikke å snakke om hva de etablerte atommaktene har gjort i mange tiår og fortsatt gjør.
Så hvorfor fordømme Nord-Korea? Sikkerhetsrådet har vedtatt en resolusjon som forbyr nordkoreanerne å teste langtrekkende raketter, og det er ett fett om det dreier seg om en satellittoppskyting eller en ballistisk rakett for militære formål. Teknologien er den samme i begge tilfelle. Dessuten er Nord-Korea det eneste landet som har trukket seg fra den kjernefysiske ikkespredningsavtalen. Israel, India og Pakistan sluttet seg aldri til - men er det mindre alvorlig?
Ikkespredningsavtalen anerkjenner fem atommakter, de fem som hadde testet atomvåpen per 1. januar 1967, også kjent som vetomaktene. Da India testet i 1998, sa Sikkerhetsrådet at det måtte de slutte med, i en resolusjon som oste av faderlig veiledning ovenfra og ned. Videreutvikling av ballistiske raketter ble også forbudt og sanksjoner innført. Beskjeden var klar: Gjør som vi sier og ikke som vi gjør.
Det indiske atomprogrammet fortsetter i stor stil, men i dag er sanksjonene borte og India er tatt inn i varmen igjen. India er for stor til å la seg kue, så «det internasjonale samfunn» fant det best å justere kartet etter terrenget. Nord-Korea er til sammenligning et lite og avskyelig diktatur som det er lett å slå ned på.
Iran ligger ved den geopolitiske grenselinja mellom Vesten og de nye maktene i øst og sør. Syria er forgården. Bak stridighetene i Syria ligger derfor kampen om Iran, for blir det regimeskifte i Syria, taper Iran en alliert og da svekkes makthaverne i Teheran. Iran er USAs største fiendebilde og Israel dets nærmeste allierte. Derfor rettes all oppmerksomhet mot det landet som ifølge USAs egen etterretning ikke har bestemt seg for å lage atomvåpen, mens det landet som sitter på et stort arsenal går fri for kritikk.
Som kjent stopper det ikke der. Under Netanyahus siste besøk i Washington anerkjente Obama Israels «rett til å forsvare seg» mot Iran, mens Netanyahu lovet å vente og se hva sanksjonene og forhandlingene vil bringe. Å forsvare seg er i denne sammenhengen orwellsk nytale for å angripe. Det dreier seg om den sterkestes rett, stikk i strid med folkeretten.
Hva innebærer dette for FN? Kollektiv sikkerhet er kompasset i FN-pakten. Sikkerhetsrådet skal styre etter det, men kollektiv sikkerhet er ikke noe sikkerhetspolitisk system. Det er en benevnelse på tiltak som medlemslandene av og til ser seg tjent med og i stand til å iverksette. Verden er for dårlig organisert til at det kan bli noen systematikk i tiltakene, men vi må ikke la det beste komme i veien for det gode. Et godt svar på én utfordring må ikke strande fordi man ikke greier å ta andre utfordringer på alvor.
Betenkelig blir det først hvis det er et politisk mønster i tiltakene som favoriserer én eller flere grupper av medlemsland på bekostning av andre. Særlig hvis FN brukes, ikke brukes eller misbrukes på en måte som er i utakt med maktskiftene i verden. Poenget er ikke at det er galt å sanksjonere mot Nord-Korea eller å ta India inn i varmen, men hvis de statene som er begunstiget av et skjevt sammensatt Sikkerhetsråd bruker Rådet så langt det går, og hopper bukk over det når det blokkeres, har FN et stort problem.
Dessverre er det der FN befinner seg. I en tradisjon fra kolonitiden, den kalde krigen og USAs alenegang i begynnelsen av dette århundret fortsetter vestlige land å engasjere seg sikkerhetspolitisk i andre verdensdeler, noen ganger med mandat fra FN, andre ganger uten, og noen ganger ved å tøye eller misbruke Sikkerhetsrådets resolusjoner (som i Libya, som vanskeliggjorde behandlingen av utviklingen i Syria). I tilfellet Iran virker det som amerikanerne og israelerne ikke engang er inne på tanken om at Sikkerhetsrådet og folkeretten har noe med saka å gjøre.
Det er et vestvendt mønster i Sikkerhetsrådets vilkårlighet som de nye maktene i øst og sør prøver å rive opp. Det kan bety at Rådet oftere blokkeres, og det betyr at legitimiteten går ned i påvente av reformer.
Internasjonalen
[...]
Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.