NATO feiret en militær triumf i Libya. Likevel behandles alliansen nå som en pasient.
«Vi er enige om at NATO-operasjonen i Libya var en stor suksess», sa NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen da NATO avsluttet sju måneder med luftbombing i fjor høst. I dag samles NATOs utenriks- og forsvarsministere i Brussel. På bordet foran seg har de en 37 sider lang rapport som modererer den konklusjonen kraftig.
Rett nok var bombekrigen rent militært en suksess. Gaddafis regime ble slått på sju måneder, så vidt vi vet uten grove feilbombinger (selv om det er vanskelig å vite så lenge NATO ikke vil granske hva de egentlig traff). Og krigen ble ført uten at USA satt i førersetet. Men det er her rapporten modererer glansbildet: Selv om USA formelt hadde en tilbaketrukket rolle i Libya, hadde det ikke vært mulig å gjennomføre krigen uten USA. USA laget så å si alle bombene, sto for rekognoseringen og etterfyllingen av drivstoff. Mens de europeiske NATO-landene hadde store problemer med organisering, kommunikasjon og planlegging av krigføringen.
Ikke noe av dette er overraskende. Det meste har vært kjent siden krigen begynte i mars i fjor. Men den hemmeligstemplede rapporten fra februar som New York Times omtalte søndag, går til kjernen av debatten om NATOs tilstand og framtid. En debatt som nå vokser i styrke fram mot NATOs toppmøte i Chicago i mai. Kjernespørsmålet er, slik det har vært i mange år: Hva vil USA med NATO? Og hva er NATO uten USA?
Ved den kalde krigens slutt sto de europeiske NATO-landene for 34 prosent av alliansens forsvarsutgifter. I dag er tallet 21 prosent. USA alene står for 75 prosent. Og USA er alene om mye av den militære ekspertisen som er nødvendig for å gjennomføre krigføring som i Libya, en type krigføring som siden Kosovo er blitt kjernen av hva NATO gjør.
NATO skal være en sikkerhetspolitisk bru over Atlanterhavet. Men har alltid vært en konstruksjon i ubalanse. To utviklingstrekk har forsterket denne skjevheten. For det første USAs strategiske dreining mot Stillehavet. De største våpenimportørene i verden er nå asiatiske. For første gang i moderne tid er Asias forsvarsutgifter i ferd med å gå forbi Europas. Kina går i spissen, og USAs hovedprioritet er nå å balansere dette. Amerikanerne krever nå at Europa skal bli en «produsent, ikke en konsument» av sikkerhet.
Det er krevende i lys av det andre utviklingstrekket: Finanskrisen i Europa er nå blitt en sikkerhetspolitisk utfordring. «Hvordan kan du være trygg når du er blakk?», spissformulerte daværende britisk forsvarsminister Liam Fox i fjor sommer.
For dem som mener det brukes for mye penger på militært forsvar og angrep, er finanskrisen slik sett en god ting. Nå går forsvarsbudsjettene ned over hele Europa. Men hvis en samtidig mener det er riktig å gripe inn militært for å beskytte sivile når FN ber om det, som i Libya, er NATO det beste apparatet som eksisterer.
NATOs måte å møte budsjettkuttene på, er det Anders Fogh Rasmussen kaller «smart defence», et nytt navn på en strategi som har eksistert i mange år: Å slå sammen og fordele ekspertise for å unngå at medlemslandene gjør ting dobbelt. Libya-rapporten fra februar har fått fortgang i én side av dette arbeidet: Å gjøre de europeiske NATO-landene mer uavhengige av USA. Det er allerede vedtatt å etablere egne europeiske overvåkingssystemer fra lufta og utvide flåten av fly som kan etterfylle jagerfly med drivstoff.
Men Libya-krigen viste en annen svakhet ved konseptet «smart defence»: For at det skal fungere, må alle være med. I Libya deltok bare åtte NATO-land i luftbombingen. Tyskland og Polen var ikke med i det hele tatt, tyskerne trakk til og med ut sine offiserer fra NATOs planleggingssentre.
NATO er allerede delt. Både mellom USA og Europa og mellom de som vil skyte skarpt og de som vil «drive mykt», som forsvarsdiplomater lett foraktfullt omtaler de som prioriterer bistand, diplomati og fredsbevaring. Selv om Libya-krigen militært sett var en suksess for NATO, kan den også vise seg å være et vendepunkt. Når amerikanerne ser mot Stillehavet og europeerne ser ned i bakken, svekkes NATOs mulighet til å være en global sikkerhetsaktør.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.