2011 kan være starten på en ny demokratiseringsbølge. Men var også fortsettelsen på en global demokratisk tilbakegang.

Folk har tatt til gatene og risikert sitt eget liv for demokrati. Diktatorer har falt. Tunisiere og egyptere har fått stemme fritt, mange av dem for første gang i hele sitt liv. Hvordan er det mulig å hevde at 2011 har vært et dårlig år for demokratiet?

Ved å løfte blikket og se på hele verden under ett. Og ved å problematisere hva demokrati egentlig er. For selv om den store historien i 2011 utvilsomt er den arabiske våren, og selv om dette i det store og hele er en positiv historie – all usikkerhet om utfallet til tross, så er demokratiet som styreform, kultur og tankesett på retur globalt.

Economist Intelligence Unit, en analysegruppe hos det britiske nyhetsmagasinet, publiserer hvert år en demokratiindeks. Den måler demokratiets tilstand i 165 land etter fem kriterier: Valgprosess, sivile friheter, myndighetenes styringsdyktighet, politisk deltakelse, og politisk kultur. 2011-rapporten kom for noen dager siden. Hovedkonklusjonen er klar: Demokratiet er under press i alle verdensdeler.
Denne trenden har pågått over flere år, og er blitt forsterket av den globale finanskrisen siden 2008. Økonomiske nedgangstider er også demokratiske nedgangstider. I år er dette også blitt synlig i Vest-Europa og USA, de mest stabilt demokratiske delene av verden. Teknokrater har overtatt når politikerne har gitt opp å gjennomføre smertefulle reformer i Hellas og Italia. I USA er politikken handlingslammet av polarisering mellom venstre- og høyresiden. Begge steder handler dette om «den demokratiske politikkens evne til å mestre og regulere økonomien, særlig finansøkonomien», som utenriksminister Jonas Gahr Støre formulerte det i et intervju med NTB i går, der også han uttrykte bekymring for demokratiets framtid i lys av økonomikrisene.

I nedgangstider tilspisses kampen om knappe ressurser. Mange steder er politikken en direkte kanal for å fordele jobber, pensjoner og andre økonomiske goder. Slike klientistsystemer, som det greske, er dårlig rustet for kuttetider. Andre steder får den økonomiske uroen folk til å vende seg mot populister og fremmedfiendtlige partier. Ungarn er et aktuelt og skremmende eksempel. Fra nyttår innfører det konservative Fidesz-partiet en rekke reformer som gjør Ungarn mindre demokratisk og mer autoritært: En regjeringsutnevnt person skal utpeke alle dommere. Pressefriheten innskrenkes drastisk. Sentralbanken mister sin uavhengighet. Valgdistriktene tilpasses regjeringspartiet. Alt dette i et land som både er EU- og NATO-medlem.

Ser man lenger øst, var 2011 året da heltinnen fra oransjerevolusjonen i 2004, Julia Timosjenko, ble satt i fengsel i en åpenbart politisk motivert korrupsjonssak. Ukraina er et godt eksempel på en ny type semidemokrati som er vokst fram i de ekskommunistiske landene – en styreform som fort kan bli rettesnor for Egypt, Libya og andre land som tas av den nye demokratiseringsbølgen.
«Competitive authoritarianism» kaller statsviterne Steven Levitsky og Lucan A. Way dette i en bok fra 2010. De mener vi må slutte å snakke om disse hybridregimene som demokratier «i utvikling», «i støpeskjeen» eller «på vei mot fullt demokrati». De to har analysert 37 land som begynte en demokratiseringsprosess mellom 1990 og 1995, fram til 2005. Bare 14 av dem ble i denne perioden mer demokratiske. 23 av dem ble autoritære stater.

Når så mange land følger en slik bane over så lang tid, må vi innse at vi har å gjøre med en distinkt type styreform, er argumentet: En styreform som riktignok har demokratiske trekk, først og fremst i form av mer eller mindre åpne valg. Men som like fullt er autoritær i måten statsapparatet brukes til å trakassere opposisjonen, kontrollere media og manipulere de demokratiske prosessene. Varianter av denne styreformen er de siste 20 årene blitt stadig mer vanlig, fra Latin-Amerika til Sentral-Asia til Afrika. Med Ungarn kan vi også få et styre med slike trekk også i Europas midte.

Det er slett ikke utenkelig at Tunisia, Libya, Egypt og eventuelt andre arabiske land hvor diktatorene mister makten, ender opp som slike autoritære semidemokratier. Men det er verdt å merke seg én av konklusjonene til Levitsky og Way: Av de 37 landene de har undersøkt, er det landene som har hatt tettest bånd til Vesten som er blitt mest demokratiske. Dette gjelder både handel, diplomatiske og politiske forbindelser, migrasjon, turisme og kontakt mellom frivillige organisasjoner.

Dette er viktig å ta med seg når en etter hvert skal forholde seg til de nye regimene i den arabiske verden, enten de blir islamistiske, autoritære eller liberale: Samkvem, ikke isolasjon, er veien å gå.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.