2012 blir etter alt å dømme et relativt udramatisk mellomår i norsk politikk. I internasjonal politikk ser 2012 derimot ut til å bli et usedvanlig viktig og spennende år.

2011 ble et uventet dramatisk og blandet år i internasjonal politikk. Den arabiske våren ble begynnelsen til slutten for en rekke diktaturer, og gir grunn til optimisme for en tilnærming mellom den vestlige verden og den islamske. I verdenshistorien kan 2011 bli stående som et positivt skilleår. I Europas historie kan det bli motsatt: Kollapsen til Hellas’ nasjonaløkonomi utløste en ny krise som skapte uro for framtida til andre viktige land så vel som for euroen og EU-samarbeidet for øvrig.

Etter revolusjonsbølgen Øst-Europa opplevde i 1989 gikk det i den regionen aldri noen vei tilbake til diktatur. Det gjør det nok heller ikke i den arabiske verden etter 2011: Opprøret kom også der innenfra og nedenfra – og fikk støtte fra brede befolkningslag. Men man kan frykte at flere lukkede land blir hengende igjen i diktaturet. Libyas vei videre etter en blodig krig blir en stor utfordring i 2012. Enda mer alvorlig er likevel situasjonen for befolkningen i land hvor diktatorene fortsatt sitter. Verdenssamfunnets mest akutte krise gjelder nå Syria, hvor al-Assad-regimet har brukt juleferien til nye massedrap. Kan man der og i andre arabiske land få en overgang til demokrati, øker håpet om en varig løsning også på verkebyllkonflikten mellom Israel og Palestina.

Krisen i Europa innebærer mindre fare for vold og krig. Men det er likevel snakk om en krise som preger jula for hundrevis av millioner mennesker – og som går på framtidshåpet løs for millioner av arbeidsløse unge. Hellas og flere andre vesteuropeiske land går inn i sitt mest krevende år etter Den kalde krigen. Det samme gjør EU-samarbeidet. Samtidig gjør en ny økonomisk krise det enda vanskeligere å finne en løsning på verdens stadig større miljøkriser. Jakten på en ny klimaavtale etter Kyoto fortsetter i 2012. Det er grunn til å frykte at den både kan bli lang og gi magert utbytte.

Her i Vest-Europa har man, særlig i de store landene, sett en moderat høyrebølge ved de siste årenes valg. Det blir et stort spørsmål hvordan økonomisk motvind påvirker den bølgen. Høsten 2011 styrket hypotesen om at det i krisetider er hardere å bli gjenvalgt: Spania gikk fra rødt til blått og Danmark fra blått til rødgrønt. Etter at valget i Storbritannia ikke ga noe parti flertall våren 2011, spådde mange nyvalg alt i 2012. Stadig mindre tyder på at de får rett: Den ferske statsminister David Cameron vil løpe altfor stor risiko for et valgnederlag. Nyvalg i Tyskland synes også svært lite sannsynlig i 2012. Italia etter Berlusconi vil trolig ta et steg eller to til venstre, men Italia er blitt et så spesielt (og kaotisk) tilfelle at det neppe får stor betydning for andre land selv i Sør-Europa. Blant relativt få viktige valg i Vest-Europa samler oppmerksomheten seg om Frankrike, hvor en presset konservativ president stiller til gjenvalg. Nicolas Sarkozy hadde ikke noe godt år i 2011 – heller. Lyspunktet sett fra presidentpalasset i Paris er at opposisjonen heller ikke hadde det: Sosialistpartiet opplevde ny turbulens og mistet sin antatt sterkeste presidentkandidat på Strauss Kahn-skandalen. «Sarkozy eller ikke» blir et av europeisk politikks store spørsmål i 2012. Han har fortsatt en lang oppoverbakke fram til gjenvalg.

Året 2011 slutter med massedemonstrasjoner i Europas største land: I Russland gikk partiet til president Medvedev og statsminister Putin klart tilbake ved høstens valg – og ble likevel anklaget for omfattende valgfusk! Putin vil neppe kaste kortene frivillig, og opposisjonen har neppe en kandidat som er sterk og samlende nok til å kunne kaste ham ved vårens presidentvalg. Men 2012 blir et spennende år også i russisk politikk, og der gir utviklingen høsten 2011 håp om et mer reelt og åpent demokrati. I så fall øker også sjansen for at 2012 kan bli året diktaturet endelig faller i Hviterussland.

Med all respekt for den arabiske verden, Frankrike og Russland: Den største politiske begivenheten i 2012 blir selvsagt presidentvalget i USA. Fordi presidenten i USA (enten man i Norge liker det eller ikke) fortsatt er verdens mektigste politiker, og sterkt kan påvirker de fire kommende årene for alle andre land. Det nye året bråstarter med primærvalgene som skal utse Obamas republikanske motkandidat. Forhåndsfavoritten, eks-guvernør Mitt Romney, har blitt utfordret på meningsmålingene av eks-speaker Newt Gingrich. Ingen av de to har mye å tape: Det er nå eller aldri for begge. Nominasjonsstriden vil trolig utarte til en duell hvor de mest konservative samler seg om Gingrich og de mer moderate om Romney. Romney er nok fortsatt den mest sannsynlige vinneren av duellen. Og president Obama er nok fortsatt godt fornøyd uansett. Begge de mulige utfordrerne hans har åpenbare svakheter: Romney er mormoner, mangler erfaring fra Washington D.C., og har en økonomisk politikk mange velgere vil ha problemer med å skille fra Obamas. Gingrich er politisk et klarere alternativ med rikelig erfaring, og vil kunne mobilisere Tea Party og andre konservative kjernegrupper. Men Gingrich kan samtidig skremme vekk sentrumsvelgere i milliontall, han tillegges av mange fortsatt et medansvar for USAs politiske kriser på 1990-tallet – og hans privatliv passer langt dårligere overens med tradisjonelle amerikanske familieverdier enn hva Obamas gjør.

Verken Romney eller Gingrich når opp til Obamas nivå, verken som folketalere eller debattanter. Det er et alvorlig handikap i et USA hvor tre av de fire foregående presidentene er blitt gjenvalgt med økt oppslutning, og hvor en president som stiller til gjenvalg og er en karismatisk valgkamppolitiker aldri har tapt. Det lover ikke godt for republikanerne at nominasjonskampen står mellom en 68-åring og 64-åring, etter at de sterkeste yngre kandidatene alt har evakuert banen. Med et stort unntak for John F. Kennedy og et litt mindre for Jimmy Carter, foretrakk USAs velgere riktig nok eldre menn som presidenter til og med 1980-tallet. Men på 1990-tallet og 2000-tallet har den pendelen svingt hardt tilbake: Ingen over 60 har da vunnet et presidentvalg i USA – og møtet med en yngre demokratisk motkandidat endte med stortap for Bush senior i 1992, for Bob Dole i 1996 og for John McCain i 2008. Republikanerne har fortsatt et håp, i en tid hvor stemningsbølgene tilsynelatende kan skifte enda raskere blant amerikanske velgere enn blant europeiske. Obamas helsereform er fortsatt sterkt omstridt, og han har ikke kunnet oppfylle forventningene han selv skapte om økonomisk framgang. Økonomiens betydning ved amerikanske presidentvalg har tidvis vært overvurdert. Den er for all del fortsatt svært stor. Men både Romney og Gingrich behøver mye hjelp fra arbeidsledighetstallene for å kunne ta fra Obama verdens mest ettertraktede jobb i det nye årets viktigste valg.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.