Annonse
Annonse
Alle meninger / Verden / Globale spørsmål
Erik Martiniussen
Innlegg: 7
Kommentarer: 2

Svartmaling av Durban

- 1489 visninger Innlegg

Frp og miljøbevegelsen har funnet sammen i kritikken av FNs klimamøte i Durban. Hva tjener det?

Frp og miljøbevegelsen har funnet sammen i en underlig allianse mot FNs klimatoppmøte i Durban. Mens Frps Ketil Solvik Olsen kalte Durban-møtet en «fiasko», mente Natur og Ungdom Durban-pakken innebar et «livsfarlig hvileskjær». Selv deltok jeg på klimatoppmøtet som observatør og journalist fra dag én. Jeg kan ikke si jeg kjenner meg igjen i karakteristikkene.

For Durban-pakken innebærer uten tvil store framskritt. For det første er Kyoto-avtalen, med alle dens viktige juridiske prinsipper, reddet. Dette til tross for hardnakkede forsøk fra USA, Canada og Russland på å drepe den. At Kyoto overlever er viktig både som eksempel for framtidige avtaler, og for at EUs og Norges klimapolitikk skal være internasjonalt forankret.

For det andre har man fått på plass et internasjonalt finansfond av helt unik karakter. Det nye fondet, som skal avhjelpe klimaproblemet for fattige land, skal forvalte opp mot 100 milliarder dollar innen 2020, og får et styre der halvparten av medlemmene er direkte utpekt av fattige land. Det er noe ganske annet enn i Verdensbanken og pengefondet, der USA dominerer både finansielt og ideologisk.

For det tredje har landene blitt enige om et veikart, som peker fram mot et nytt klimaregime, som skal omfatte alle land innen 2015. Det betyr at også USA, Kina og India har forpliktet seg til å inngå en juridisk avtale, som binder dem til å gjennomføre kutt. Det er uten tvil viktig, og avgjørende for framtida.

Men i tillegg til at resultatene er viktige, mener jeg at også forhandlingene i seg selv er viktige. Og de kommer til å bli viktigere og viktigere i årene som kommer. For det er ingen tvil om at klimakrisen vil skape flere konflikter. Høyere temperaturer og mer tørke vil legge press på matsikkerheten i flere regioner, samtidig vil flom og havstigning kunne frambringe flere flyktninger. Spørsmålet er hvordan vi skal løse disse konfliktene? I denne sammenheng er FN-forhandlingene avgjørende.

Det er derfor vanskelig for meg å forstå den ensidige kritikken. Det betyr ikke at Durban-pakken er nok til å redde planeten. Til det er ambisjonene altfor lave, smutthullene for store, og regelverket umodent. Likevel tror jeg både Afrikagruppen og de små øystatene hadde gode grunner til å sloss for et Durban-vedtak. Kongolesiske Tosi Mpanu, som uttalte seg på vegne av 53 afrikanske land, sa det på denne måten: «Pakken du [Cop-president Maite Nkoana-Mashabane] har lagt fram for oss inneholder alle prioriteringene som vi ønsket. Vi beklager manglende ambisjon og manglende balanse, men vi vil likevel anbefale at den vedtas.»

«La de store, viktige landene sette seg ned på egen hånd, uten alle forstyrrende stemmer fra små, sære land, fra miljøbevegelse og så videre», sa Solvik Olsen til NRK da avtalen afrikanerne hadde kjempet for var i havn. Mitt svar er at det må de jo gjerne få lov til. Men problemet er jo ikke FN. Problemet er at stormaktene knapt er interessert. Når sto klima sist på dagsordenen under et G8-møte?

Dessverre kan man få inntrykk av at miljøbevegelsen nærmest mener det samme som Frps Solvik-Olsen. Deres kritikk av Durban har vært generell og ensidig, i hvert fall slik det har framkommet i mediene. Jeg mener FN har levert langt mer enn hva noen kunne håpe på før Durban. Min påstand er at verken klimafondet eller Kyoto-avtalen hadde blitt vedtatt utenfor FN-sporet. Derfor mener jeg det er på tide at miljøbevegelsen snart spør seg hvilken banehalvdel de spiller på.

Verken USA eller Kina var spesielt fornøyd med Durban-pakken. De likte dårlig at det nå skal forhandles om en juridisk avtale. Det var primært de fattige landene som ønsket Durban velkommen. I tillegg spilte EUs klimakommissær Connie Hedegaard en avgjørende rolle. Gjennom et imponerende skytteldiplomati klarte hun å spinne en allianse med de fattigste landene, som utmanøvrerte de to utslippsgigantene. I et århundre der klimakrisen vil bli kilde til stadig flere konflikter, er FN-sporet viktigere enn noen gang. Det betyr ikke at man ikke samtidig skal utforske andre diplomatiske, handelsmessige og juridiske løsninger, men det betyr at FNs klimaforhandlinger fortjener vår støtte. Uten dem ville situasjonen vært langt verre.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.

Hans-Christian Holm
Innlegg:
Kommentarer: 27

Ikke India

Kommentar #1
Erik Martiniussen – gå til den siterte teksten.

Det betyr at også USA, Kina og India har forpliktet seg til å inngå en juridisk avtale, som binder dem til å gjennomføre kutt.

Vel – i går uttalte den indiske miljøministeren at de ikke vil signere en juridisk bindende avtale, for de vil heller ha økonomisk vekst.

Ben Økland
Innlegg:
Kommentarer: 136

Kommentar #2
Erik Martiniussen – gå til den siterte teksten.

forhandlingene i seg selv er viktige. Og de kommer til å bli viktigere og viktigere i årene som kommer. For det er ingen tvil om at klimakrisen vil skape flere konflikter

Dette er en viktig og betimelig uttalelse: ”… forhandlingene i seg selv er viktige. Og de kommer til å bli viktigere og viktigere i årene som kommer. For det er ingen tvil om at klimakrisen vil skape flere konflikter…”

For enhver som ønsker mer globalt demokrati, er FN i seg selv viktig. Hvis endringer i global, økonomisk maktstruktur endrer seg i retning bort fra USA-dominans, kan man se for seg at USAs mulige og notoriske, økonomiske kvelertak på FN svekkes. I så fall åpnes muligens arenaen for økt innflytelse for de mange små nasjoner innen FN-systemet. Det har i den sammenheng en interesse i seg selv å vedlikeholde FNs prosesser.

På bakgrunn av klimatrusselens karakter av alvorlig og overhengende fare er det fullt forståelig at Natur og Ungdom er utålmodige og skuffet over at vedtakene ikke er tilstrekkelige i forhold til de krav situasjonen gjør nødvendig å sette for fremdrift i forhandlingene. Men å antyde noen slags form for ”allianse” mellom Natur og Ungdom og Fremskrittspartiet er uheldig og feilaktig.

Fremskrittspartiet setter seg selv i en særstilling når det gjelder politikk (eller rettere sagt fravær av sådan) for å bøte på klimaforverringen. Partiet inntar i utgangspunktet en klimafornekter-posisjon. Ordbruken deres viser til såkalt ”klimaskepsis”, slik som de aller fleste klimafornekterne selv ynder å definere sitt ståsted.

Formuleringen lyder: ”…Vi sier derimot at vi har en skepsis til FNs klimapanel fordi kritiske røster ikke blir tatt tilstrekkelig på alvor. Dermed tror vi at klimapanelets konklusjoner blir ufullstendige.”

Partiet sier altså rett ut at FNs klimapanel sine konklusjoner bedømmes som ufullstendige av Fremskrittspartiet i Norge, ikke ut fra mangler ved selve konklusjonene, men ”fordi kritiske røster ikke blir tatt tilstrekkelig på alvor”. Altså: De såkalte ”klimaskeptikerne” når ikke frem i tilstrekkelig grad i følge Fremskrittspartiet sin politiske synsing, og derfor er ikke FNs klimapanel sine konklusjoner troverdige.

Selvføgelig kaller Fremskrittspartiets Ketil Solvik Olsen Durban-møtet for en ”fiasko”. Han mener antakelig at det er en politisk fiasko (for hans eget parti) at forhandlingene over hodet finner sted, og han griper nok ethvert halmstrå i form av forslag om ”alternative fremgangsmåter” – rett og slett for å undergrave klimaforhandlinger i FN-regi i det hele tatt.

Erik Martiniussen
Innlegg: 7
Kommentarer: 2

India får kritikk, men svarer bare Canada

Kommentar #3

NU har selvfølgelig rett til å uttale seg som de vil, og være skuffet over resultatet. Samtidig er det åpenbart at man aldri vil få en internasjonal klimaavtale som alene løser klimaproblemet. Jeg savner evnen til å se FN-sporet som en del av en større global prosess og bevegelse, der enkeltland og internasjonale organisasjoner spiller på hverandre.

I denne sammenheng har NU spilt en viktig rolle, ift å sette søkelys på hva Norge gjør på hjemmebane. For mange her hjemme synes å tro at FN-forhandlingene pågår nærmest uavhengig av hva som skjer i enkeltland. Det er selvfølgelig et snevert perspektiv. Hva Norge gjør (og ikke gjør), og hva Canada nå gjør (trekker seg fra Kyoto) har avgjørende innvirkning på prosessene internasjonalt i klimaforhandlingene. Indias miljøvernminister var denne uken ute å forsikret om at India ikke vil akseptere en juridisk, forpliktende klimaavtale. Det kan like mye forstås som en reaksjon på Canadas ansvarsløse oppførsel, som et egosentrisk politisk utspill.

EU opptrådte med stor autoritet og tyngde i Durban, nettopp fordi unionen har gjennomført store kutt på hjemmebane (spesielt Tyskland). Dette var med på å bygge bro og konstellasjoner til u-landene, som er redd for å sitte igjen med svarteper både klimamessig (som offer) og økonomisk (som de som blir pålagt å redusere velferdsveksten sin). Resultatet var at EU framsto som en supermakt i Durban, mens USA (den reelle supermakten) spilte tredjefiolin, i og med at de ikke hadde noe å komme med.

Innenrikspolitiske avgjørelser i Tysklands har med andre ord fått stor betydning for de internasjonale forhandlingene. Dette er viktige perspektiver og jeg savner sterkere koblinger mellom debatten om norsk klimapolitikk og internasjonalt klimapolitikk. Media spiller selvfølgelig en viktig rolle, i og med at mange ikke en gang prioriterer å følge klimaforhandlingene. Men da blir også miljøbevegelsens kommunikasjonsansvar enda større. Deres ensidige kritikk har på ingen måte styrket tillitten til FN-forhandlingene her hjemme. Det er mitt poeng.

Ben Økland
Innlegg:
Kommentarer: 136

Norsk ansvar

Kommentar #4
Erik Martiniussen – gå til den siterte teksten.

Hva Norge gjør (og ikke gjør), og hva Canada nå gjør (trekker seg fra Kyoto) har avgjørende innvirkning på prosessene internasjonalt i klimaforhandlingene.

Hver enkelt regjering må selvsagt ta ansvar for eget lands utslippspolitikk. Etter hvert som klimakatastrofen utvikler seg, vil ministere og regjeringer måtte stå til ansvar ovenfor stadig sterkere kritikk og anklager fra opinionen. Politikerne vil da bli bedømt ut fra sine meritter både innenlands og i internasjonal sammenheng.

Nye perspektiver vil melde seg som aktuelle. Også beslutningstakere, eiere og ledelse i selskaper og konserner vil måtte stå til ansvar ovenfor publikum, både lokalt og internasjonalt.

I Norge, hvor det offentlige eier vesentlige andeler av innenlandske energi- og industriselskaper og også globalt via oljefondet, får politikerne særlig grad av skyld og vil møte sterk fordømmelse for syndene sine, også unnlatelsessyndene.

Eksempelvis vil regjeringen bli stilt ansvarlig for Statoils tjæresandgalskap i Canada og fornyet kulldrift på Svalbard. Det vil også oppstå krav om at oljefondets plasseringer skal underlegges etiske retningslinjer ut fra omsorg for klodens klimafremtid.

For oss som husker minister Anne Enger Lahnsteins kontante opptreden da hun sparket både styre og direktør i statsoljeselskapet i kraft av å representere selskapets generalforsamling, er det som å være hensatt til en annen klode når minister Tarzan Borten Moe forsvarer norske tiltak i Canada. Ministeren sørger effektivt for at Senterpartiets troverdighet er på vei ned kloakken.

Canada, for sin del, seiler nå opp i teten blant verdens verste klimakjeltringer, og det blir Norges prestasjoner ut fra egen regjerings beslutninger (særlig i forhold til Statoils Canada-eventyr) som avgjør landets internasjonale omdømme ved neste forhandlingsrunde.

Del dette innlegget: