Carl I.Hagens grinetokker fordi han som ukvalifisert og ikke fikk sole seg som fredsaktivist er forståelig, fordi de øvrige i Nobelkomiteen heller ikke har markert seg i fredspolitikk. Bortsett fra Aagot Valle fra SV er de øvrige fire svorne tilhengere av NATO, - som har blitt en angrepsmakt.

Derfor er Heffermehls kritikk meget berettiget, men han er altfor snill. Trass at de sosialistiske statene var de som var mest interessert i nedrustning, - dokumentert ved at det ble flere kriger etter Murens fall, - har NATO-folkene kompromittert komiteen, ved ensidig å misbruke den til å belønne antikommunistiske menneskerettsforkjempere. Mange av disse har sikkert fortjent en pris på sitt område, men ettersom dagens militærutgifter er astronomiske og farlige for freden, var det slike som ville snu denne trenden Alfred Nobel hadde i tankene. General og USAs presiden Dwigt Eisenhowersa i sin avskjedstale at man måtte rette fokus på de militærindustrielle konsernene som ønsker krigeSlikt ligger utenfor komiteens tankeområde og derfor har prisutdelingen vært en serie av tåpeligheter.

Sjøl årets gis til en kvinne som har tillatt vold i sin valgkamp. Nobels penger er blitt misbrukt til også å lønne ”fortjente” politikere i forhold til sin stemmeoppslutning, - og som kompromitterer Norge.

Stortinget bør derfor konsultere de foreninger som driver aktivt fredsarbeid i Norge og finne fram til system for valg av kompetente politisk uavhengige personligheter til Nobelkomiteen.

Geir Dyb (i innlegg nr. 15) gjør den samme feilen som Stortinget og Nobelkomiteen og en nær samlet norsk offentlighet. Han tror oppgaven er å utdele "en fredspris." ("I hvor stor grad mennesker mener en fredspris er fortjent eller ikke avhenger selvsagt av politisk ståsted, og således er ingen 100% objektive i et sånt syn.")

Men Nobel opprettet en fredsforkjemperpris og hva han ville med den kan fastslås entydig og uomtvistelig. Som med de andre 4 prisene ønsket han å stimulere store nyvinninger og forandringer til beste for menneskeheten. Det er ingen tvil om hva slags fredsarbeid og hvilke mottakere han hadde i tankene når han opprettet "priset för fredsförfäktare" og spesifiserte det nærmere med tre uttrykk (nasjonenes forbrødring, nedrustning og fredskongresser). I min siste bok har jeg til og med funnet ut hvor Nobel har hentet de begrepene han brukte. Klarere hjelp til å tolke et testament gis ikke. Ved å finne opp et nytt, eget ord, "fredspris," og tolke det i stedet for å sette seg inn i hvordan Nobel tenkte og hva han ville har Stortinget gjort det mulig å overta prisen og bruke den som de vil. Det er i dag Nobels pris bare i navnet, i realiteten er det Stortingets fredspris som utdeles.

Nobel ville støtte de som arbeidet for global nedrustning på basis av en global rettsorden, løfte sivilisasjon og rettsstat til det internasjonale nivå, ta motoren ut av krigsmaskineriet.

Stortinget står ikke lenger for det syn som Venstre hadde i 1890-årene og som fikk Nobel til å betro oppgaven til Norge, og Frp går lengst i ukritisk tro på bruk av militær makt ute og politimakt hjemme. Slike holdninger (basert på partiets vanlige neglisjering av forskning og dokumentert kunnskap) er den direkte motsetning til Nobels idé om å utvikle tillit og dypt samarbeid om å løse motsetninger. Men det fins en politisk dissidentbevegelse som tror at det militære skaper problemer for menneskeheten og ikke løser noen ting. I atomalderen er vi nødt til å avløse vår krigskultur med en fredskultur.

Slik sett er Leymah Gbowee i år en verdig vinner av Nobels fredsforkjemperpris - hun har uttalt seg prinsipielt mot bruk av vold og hun tok sterk avstand fra NATOs krig mot Libya.

Ja jeg innrømmer at jeg nok hadde en litt mer pragmatisk tilnærmning til Fredspristildelingen. I prinsippet er jeg enig med deg. Men, enhver person valgt inn i en hvilken som helst komité har et personlig ståsted, en livsanskuelse så og si, som gjør at denne personen tenker akkurat slik eller slik. En voksen person har opp gjennom livet tilegnet seg kunnskap og erfaringer ut i fra sin oppvekst, utdanning, arbeidsplass og sosiale nettverk. All denne samlede livserfaring vil være avgjørende for hvilken person han/hun mener oppfyller Nobels testamentsvilkår.

Derfor mener jeg, som stortinget og folk flest at flere personer med ulikt ståsted må være med i en slik komité.

Når du trekker frem Leymah Gbowee som en verdig vinner,(det er hun sikkert også), fordi hun tok kraftig avstand fra NATOs bombing i Libya, og i prinsippet er imot vold. Så er jo mange mennesker enig med henne i det, inklusiv meg selv. Det betyr ikke at vi nødvendigvis har rett. Jeg er absolutt for NATO, men i prinsippet som en forsvarsallianse. Jeg tror faktisk det er mye takket være NATO at vi kan sitte ved vår pc og debattere nær sagt hva som helst uten å risikere annet enn at noen ergrer seg. Men jeg er imot at NATO engasjerer seg i konflikter på andre kontinenter, som et slags politi. Historien viser gang på gang at det ikke kommer noe godt ut av det. Før NATO engasjerte seg i Libya var en eskalerende konflikt allerede et faktum, man skal ikke prøve å få det til å høres ut som NATO startet krig i Libya, Konflikten var et faktum. Hadde Leymah Gbowee noe forslag til løsning på den konflikten bortsett fra en prinsipiell avstandtagen til vold?

Skal man i det hele tatt, etter ditt syn aldri vurdere militær inngripen for å avverge eller avslutte en konflikt? Kan det aldri tenkes at bruk av våpenmakt kan skape fred?

Er det best for menneskene å innta en fatalistisk holdning, rett og slett snu det andre kinnet til, vil det skape harmoniske og trygge samfunn mener du?

Det ble ganske mange spørsmål, men jeg håper du får tid til å svare.

Dyb: "All denne samlede livserfaring vil være avgjørende for hvilken person han/hun mener oppfyller Nobels testamentsvilkår."

Nobelkomiteen har greid å skape en illusjon av at den tolker testamentet, det gjør den ikke - dvs. den tenker overhodet ikke på Nobel og hva han ville med testamentet. Mine studier gjennom 4 år har vist at det er to ting som er absolutt tabu i diskusjon om Nobelprisen i norsk offentlighet: 1) å nevne at testament skal tolkes ut fra hva testator ville (eller "meinte" - arveloven §65) og 2) Hva "meinte" Nobel med sin pris "för fredsförfäktare" (hvilke personer så han for seg da han brukte begrepet)?

I min siste bok har jeg attpåtil funnet det godt voktede innholdet i Gunnar Jahns dagbøker - hemmeligholdt etter beste evne av Nobelkomiteen - nemlig at han gjennom 24 år som komiteens leder igjen og igjen protesterte og ba om at testamentet måtte følges. Det spilte ingen rolle for komiteens flertall, C.J. Hambro, Hermann Smith Ingebrigtsen, Martin Tranmæl, Christian Oftedal, Nils Langhelle, Hlvard Lange, Gustav Natvig-Pedersen, Erling Vikborg, Birger Braadland - Man kan se av de referatene som er trykt i min siste bok at det virker som de øvrige medlemmer ikke en gang brydde seg om å gi argumenter mot formannens syn, de bare stemte som det passet dem. Nobel og hans mening var helt uten interesse allerede den gang for godt over 50 år siden.

Jeg kan ikke gå inn på den store diskusjonen du legger opp til - men er ikke mot militær maktbruk, tvert i mot. Det jeg (som Nobel) ser for meg som en nødvendighet er en rettsstat på globalt nivå, med maktmidler. Problemet er det anarki som råder nå, med rustningskappløp mellom statene (tenk deg noe liknende på nasjonalt nivå, med håndgranater i skapet og rifler i kjelleren - mellom naboene på Kløfta eller Kristiansund eller Majorstuen). Kapprustningen er logisk og forståelig slik verden er - men vi kan ikke slå oss til ro med å snurres rundt i en ond og livsfarlig sirkel. Våre tiltak for nasjonal trygghet koster avsindige beløp - og er det farligste vi driver med. Det må finnes en annen vei - og vi kunne funnet den om vi ikke er så gjennom militariserte i hodet. På Nobels tid så man en annen vei - og vi må få den i sikte på ny! Slik som nå kan det ikke fortsette, det trengs noen store, innovative grep - det var det Nobel ønsket å bidra til.

Men Nobelkomiteen utfordrer stadig sjeldnere de militær-industrielle kreftene den skulle bekjempe. Slik prisen nå forvaltes gjør den ikke noe for de grunnleggende forandringer i forholdet mellom statene som Nobel ville bidra til.

Menneskene i verden i dag, oppfatter sannsynligvis de anstrengelsene Alfred Nobel ville støtte, gjennom sin "prisbelöningför fredsförfäktare", nærmest som ren sisyfosbeskjeftigelse. En varig fred kan for svært mange virke som søte illusjoner hos virkelighetsfjerne drømmere.

Fortsatt lever mennesker som har opplevd to verdenskriger. Den første tok 8,5 millioner militære og 6,5 millioner sivile liv. Den andre tok 25 millioner militære og 47 millioner sivile liv (inkl. de som led sultedøden).

Trusselen om en tredje verdenskrig, der atomvåpen kan utrydde hele jordens befolkning, karakteriserer "freden" etter den 2. verdenskrig. Det militær-industrielle kompleks (som president Eisenhower i sin tid, advarte mot), utviklet dette trusselbildet til en vitenskap. Dermed nedfelte seg vår tids falske forestilling om at stadig fornying, samt balansert økning, av nasjonalstatenes og blokkenes våpenarsenaler, og effektivisering av hærene, vil opprettholde freden. I stedet har vi fått begreper som "forkjøpskrig", "fredsopprettende" eller "fredsbevarende" kriger, ja endog "korstog".

"- men (jeg) er ikke mot militær maktbruk, tvert i mot. Det jeg (som Nobel) ser for meg som en nødvendighet er en rettsstat på globalt nivå, med maktmidler", skriver Fredrik S.Heffermehl.

Slik jeg velger å forstå dette her og nå, ville et demokratisk og representativt FN med utøvende makt, uten veto, og med maktmidler, kunne være en slik løsning. En øremerket oppgave for fredsbevegelsen i verden, burde i tilfelle, være å arbeide for dette. Det ville glede meg å høre mer fra Heffermehl om hans tanker om dette.

Tidlig i 1880-årene rettet Alfred Nobel sin oppmerksomhet mot krigsmateriell og terrorbalanse. For Bertha von Suttner skal han ertent ha nevnt at: "Kanskje mine fabrikker vil gjøre slutt på kriger raskere enn dine kongresser. Den dagen da to armeer er i stand til å utslette hverandre i løpet av et øyeblikk, vil alle siviliserte nasjoner vike forferdet tilbake og oppløse sine tropper."

Ikke så merkelig fra en av den tidens største militærindustri-magnater. Men Bertha von Suttner, som han ansatte som sekretær i 1876, endret nok hans syn på dette, og modnet tanken om den globale rettsstat hos ham.

I Paris sluttet Bertha von Suttner seg til fredsbevegelsen. Hun publiserte sin bok "Die Waffen nieder!" ("Ned med våpnene!") i 1889. Den ble en vekker over hele verden. Fredsbevegelsen ble organisert internasjonalt tidlig på 1890-tallet. Berta von Suttner ble en formende kraft i den. Hun skrev, holdt foredrag, organiserte fredsforbund, fikk en ledende rolle ved fredskongresser og ble fredsbevegelsens leder, en uvanlig prestasjon av en kvinne på den tiden. Hun mottok "fredsprisen" i 1905.

Det er ingen tvil om at Berta von Suttner og fredsbevegelsen modnet Alfred Nobels fredsinitiativ. Men det var ingen virkelighetsfjern drømmer som testamenterte sin prisbelønning for fredsforkjempere, - og spesifiserte merittene deres med uttrykkene nasjonenes forbrødring, nedrustning og fredskongresser. Han visste hvem han utfordret. Han kjente sine pappenheimere, for å si det slik. Synd bare at han overvurderte det norske Stortingets integritet i sammenhengen.

Stortinget burde snarest ta en grundig gjennomgang av sin filosofi og praksis mht. sin årlige utdeling av Alfred Nobels prisbelønning for fredsforkjempere, inklusive oppnevningen av medlemmer til Nobelkomiteen.

Det er sterkt å lese Steinkjærs sluttavsnitt og tenke tilbake på over 4 års strev med å få til akkurat det han foreslår. Jeg siterer fra boka "Nobels vilje" (Vidarforlaget 2008), s. 67:

Resultatet av denne nylesningen av testamentet ble en artikkel som jeg fikk trykt i Aftenposten 14. august 2007 under tittelen «Fredsprisen i fare». Over selve teksten hadde redaksjonen fremhevet min hovedkonklusjon: «Den sittende komité må snarest ta en ekstra runde på sitt oppdrag og ansvar som forvaltere av Nobels pris for fred.»

Den norske forvaltningen er ikke ennå bragt i samsvar med lov, forskrifter og Nobels forutsetninger. Nobelkomiteen fortsetter å opptre som den er hevet over kritikk og hevet over loven, men dens vanskjøtsel av Nobels fredsvisjon er blitt et tema. Gradvis siger det også inn hva verden har tapt, nemlig en sterk stemme mot militarisme og voldskultur. Prisen er misbrukt til å glorifisere politikere og statsmenn (helst fra USA, eller USAs støttespillere rundt om i verden) som overhodet ikke kjemper for nedrustning, rettsorden og fredskultur.

For det skjer ikke, komiteen og de som utnevner den kommer nok til å kjøre samme sporet i framtiden også. Og som du selv har erfart i diverse debatter, mainstream media er ikke på din side i denne saken. Men jeg synes du skal kikke over listen av fredsprisvinnere en gang til og revurdere oppfatningen om at den i hovedsak har gått til USA eller USA`s støttespillere. For i så all er det ikke mange som ikke heier på USA her i verden. Siden 1964 (M. L King) er det 4 personer fra USA som har mottatt prisen, og deriblant J. Williams og aksjonen mot landminer. Og går vi litt grundigere gjennom listen så kan vi vel innrømme at en god del av tildelingene ikke er direkte ufortjent. .

Åge Fjeld skriver

"Derfor er Heffermehls kritikk meget berettiget, men han er altfor snill. Trass at de sosialistiske statene var de som var mest interessert i nedrustning, - dokumentert ved at det ble flere kriger etter Murens fall, -"

Det var jo fordi de sosialistiske statene hadde dårlig råd, de trengte alle pengene til gjerder og grensevakter for å holde borgerne sine hjemme. Hm... merkelige greier.

- og langt mer fremsynt

Jeg er helt enig med Dyb i at svært mange tildelinger ikke er ufortjent. Men det store flertall av prisene er ikke gått til den typen fredsforkjempere som Nobel ville belønne og ga entydig og klar beskrivelse av i testamentet. Det er understreket i mine bøker at det er allverdens flotte, høyverdige vinnere blant de 120 som har fått prisen siden 1901. En bratt nedgang i lojalitet mot Nobel etter krigen kan leses ut av min karaktersetting for de 120 prisene. Strykprosenten er økt til total i de seneste årene. Årets vurdering vil bli publisert i den finske oversettelsen av boken - som kommer om to uker. Denne analysen i mine bøker går (i hovedsak) ikke på vinnernes kvaliteter, den er en vurdering av Nobelkomiteens lojalitet mot Nobel, dvs. om den i sine begrunnelser og taler for prisvinnerne har vist hva Nobels formål med prisen var - og at prisen har noe med Nobels formålet å gjøre.

Problemet er at en "fredspris" kan være nesten hva som helst. Nobel tok sikte på å endre verden, reise et fyrtårn for en ny kultur i statenes samkvem, fjerne militarismen som en ødeleggende innflytelse i internasjonal politikk. Aldri har det vært viktigere i dag. Vi trenger en komité som holder Nobels fane høyt. Stortinget er over hodet ikke der, men Nobel er det for sent å endre på. Heldigvis. Det er nok å få inn folk med de holdninger som Nobel regnet med at Stortinget ville oppnevne - og som det (tildels) også oppnevnte i de første tiårene. At plassene ble partienes eiendom har vist seg katastrofalt for Nobels pris.

USA - i Irwin Abrams statistiske oversikter er USA det land som har mottatt i særklasse flest priser. Jeg har ikke tid til å slå opp - må bare vise til mine bøker.

Geir Dyp har noen fornuftige meninger, og det er riktig at mange som har fått prisen har fortjent den. Men etter Murens fall og særlig under Jaglands ledelse har komiteen vært lite seriøs. Jeg er imidlertid resultatorientert og reiste avslutningsvis noen tanker for en bedre måte å velge komiteen på. Det burde Dyp ha kommentert i stedet for å avsløre sin uvitenhet og merkelige teorier.

Sovjet sluttet å krige fordi de var fattige, og måtte bruke pengene på å bygge murer! Utrolig. Dyp burde visst at Russland var ekstremt fattig, men at revolusjonen muliggjorde en enorm framgang, og etter at Sovjetunionen i 1941 hadde blitt en industristat og foregangsland på skole og sosialomsorg, veltet tyske høyreekstremister inn i landet og drepte 20-30 millioner av deres beste arbeidskraft og la landet i ruiner. Når de på rekordtid hadde bygget dette opp igjen, overtok skuespiller Ronald Reagan Hitlers rolle ved sin beslutning om å kappruste Sovjetunionen til ruin. Det stoppet den demokratiseringsprosess Khrustsjov hadde innledet, og skuespilleren har foreløpig tatt siste stikk. Et emne jeg gjerne diskuterer fordi dette er fredsrelatert, - og i en tid da sosialismen innhold forsøkes framstilt som langt verre enn tyskernes gasskamre.

.

Åge Fjeld tar til orde det som er selve hovedkravet for å restituere fredsforkjemperprisen og gjøre den til en legitim Nobelpris i stedet for å være en pris som helt ut står for Stortingets og komiteenes egen regning, - og som bare slumpvis og mer og mer sjelden har noe med Nobels formål å gjøre.

Fjeld skriver "Stortinget bør derfor konsultere de foreninger som driver aktivt fredsarbeid i Norge og finne fram til system for valg av kompetente politisk uavhengige personligheter til Nobelkomiteen." og det er vel og bra. Men man må føye til at hovedkvalifikasjonen for å påta seg å dele ut Nobels pris må være at man deler Nobels visjon, fremgangsmåte og formål med prisen; å støtte global nedrustning bygget på en styrket folkerett og sterke internasjonale institusjoner. En "nasjonenes forbrødring" er et av de uttrykkene Nobel tydde til for å spesifisere hva slags "fredsforkjempere" han hadde i tankene som mottakere.

Denne debatten skulle ta for seg reglene for valg til Nobelkomiteen, behovet for at de nåværende forsvarsvennene gir fra seg sitt krigstrofé i den politiske kampen om å skape fred i verden - og sikrer at venner av Nobel og hans fredsforkjempere får tilbake oppdraget med å ta ut prisvinnere, altså det valgsystem man hadde i de første tiårene.

Sidedebatten som nå åpnes om krigens årsaker og kald krig er vel best tjent med å startes opp som en ny, egen debatt?

Jo jeg er enig i at komiteen de siste årene har vert mer useriøs enn tidligere.Ikke minst tildelingen i -06 -07 og -10 finner jeg merkelig.Men mener Heffermehl at siden han åpenbart deler Nobels visjoner og har forstått testamentets idé til fulle, at komiteen faktisk kunne bestått av han alene for eksempel? Ville det vert demokratisk nok eller har ikke demokrati noe med et testamente å gjøre? Står det forresten i testamentet hvor mange personer komiteen skal bestå av?

Jeg vet ikke helt om jeg vil ta den Sovjet debatten med deg Åge. Det aner meg, slik du skriver, at det er et hav av uenighet mellom oss akkurat på det området. Slik får det bare være.

Men jeg kan gjerne utdype litt hva jeg mente med "Hm...merkelige greier" Det var ment som en understreking av det faktum at Sovjet og de andre østblokklandene brukte store militære ressurser på å holde innbyggerne innenfor egne grenser. Det vil du vel ikke benekte?

Dyb spør:

1) Men mener Heffermehl at siden han åpenbart deler Nobels visjoner og har forstått testamentets idé til fulle, at komiteen faktisk kunne bestått av han alene for eksempel? Svar: Nobels målsettinger har egentlig veldig stor tilslutning blant folk flest, men de militær-industrielle interessene har en dominerende politisk innflytelse. Hadde Nobelkomiteene gjort jobben sin ville opposisjonen, dissidentbevegelsen, som kjemper for en fredelig, demilitarisert verden, blitt synlige. Jeg har i mine kritiske bøker om prisen nevnt hundrevis av navn på personer og organisasjoner som i dagens verden gjør den formen for fredsarbeid Nobel helt spesifikt ville støtte. Det ville ikke være vanskelig å oppnevne en komité på fem som fremmer Nobels fredsvisjon; en rekke navn er foreslått i mine bøker. Det er et grovt overgrep mot en politisk minoritet når forsvarsvennene tar plassene i komiteen og tilegner seg prispenger som tilhører den militærkritiske opposisjonen.

Spørsmål 2) ... har ikke demokrati noe med et testamente å gjøre? Svar: Først og fremst har testament noe med rettsstat å gjøre, likhet for loven, at de folkevalgte følger lov og grunnlov og ikke opptrer som de er hevet over loven. Rettsstat og rettssikkerhet er en kjerne i Nobel-striden. Men det handler også om demokrati - at de folkevalgte opptrer som de er hevet over kritikk og turer frem uansett hvilke rettsregler og klare lovbrudd som påvises. Dette demokratiproblemet er en annen kjerne i Nobel-striden - og det er gjennomgått i et omfattende tillegg i de seneste bøkene jeg har utgitt (engelsk, kinesisk, svensk - finsk og russisk underveis). Jeg konkluderer med at PR-byråenes tankegang har infiserte debattene og det politiske liv, til stor skade for demokratiet. Debatten om Nobelprisen fungerer i denne delen av boken som en case study av makt og maktmisbruk i Norge, saken illustrerer alvorlige svikt i norsk demokratisk praksis og sinnelag.

Spørsmål 3) Står det forresten i testamentet hvor mange personer komiteen skal bestå av? Svar: Ja, fem.

Tilføyelse: Blant uttrykkene som Nobel brukte for å spesifisere hva slags fredsforkjempere han hadde i tankene, fins uttrykket "folkens förbrödrande," nasjonenes forbrødring. Det er dette begrepet Nobelkomiteen tar ut av sin sammenheng og fortolker ut fra språkbruken i dag - i stedet for å interessere seg for det som er relevant, nemlig hva Nobel selv prøvde å uttrykke. Med sin frie dikting over dette begrepet og uttrykket "fredspris" har Stortinget og komiteen tatt seg frihet til å lage sin egen pris med Nobels navn og penger - og i strid med elementære rettsprinsipper.

En konklusjon i mine undersøkelser av prisen er at det faktisk fins en gruppering i dagens verden som svarer presis til Nobels idé om et dypt globalt samarbeid, en forbrødring, nemlig visse deler av NGO-miljøet, de ikke-statlige organisasjonene som arbeider for folkerett og samarbeid om fred og nedrustning. Men Nobelkomiteen har enten liten sans eller liten peiling på denne kretsen hvor den skulle ha søkt de årlige vinnere - hvis det var Nobels pris den delte ut. Fra Nobels vilje, s. 131:

"Situasjonen er faktisk at mange av grasrotaktivistene, etter tiårs arbeid med spørsmålene, ofte kjenner temaet og den politiske situasjonen på et felt bedre enn diplomatene, som stadig skifter jobb og arbeidsfelt. Fredsbevegelsen holder oversikt over statenes posisjoner, snakker friere, beveger seg friere, kan tenke friere om mulige løsninger. De er til uvurderlig nytte som hjelpere for statenes diplomater. Her er et lite utvalg, noen navn på de som har tatt fremtiden på sine skuldre og vier sine liv og alle ledige krefter til kampen mot atomvåpen:

Rosalie Bertell, Phon van den Biesen, John Burroughs, Martin Butcher, Jonathan Dean, Jackie Cabasso, Helen Caldicott, Michael Christ, Pol D'Huyvetter, Dieter Deiserot, Bev Delong, Kate Dewes, Scilla Elworthy, Richard Falk, Jonathan Granoff, Robert Green, Regina Hagen, Xanthe Hall, Rebecca Johnson, Bruce Kent, Daryl Kimball, Sergey Kolesnikov, Karel Koster, David Krieger, Dominique Lalanne, Patricia Lewis, Hilda Lini, Ronald McCoy, Pamela Meidell, Zia Mian, Ramu L. Ramdas, Ernie Regehr, Douglas Roche, Jürgen Scheffran, Alice Slater, Suzy Snyder, Rhianna Tyson, Hiro Umebayashi, Alyn Ware, Cora og Peter Weiss, Angie Zelter.

De amerikanske juristene, den indiske admiralen, den tyske fysikeren, den britiske offiseren, barnehagelæreren fra New Zealand, den pakistanske statsviteren… Om dette knippet av navn som er så viktige for å sikre kloden en fremtid virker ukjent for de fleste, får de klage til nærmeste redaktør eller desksjef – eller sørge for at det sendes en nominasjon til Nobelkomiteen.

Navnelisten gir en anelse av mangfoldet og en gruppe mennesker som stammer fra alle verdens kanter. Disse personene har en vesentlig fordel fremfor diplomatene: De kjenner ikke landegrenser. De ser på seg selv som et fellesskap, spiller på lag, står sammen i å søke løsninger i forsvar for vår felles interesse i å overleve – de ser på kloden som én, altså det samme perspektivet som Nobel hadde. "

Tilføyelse: Blant uttrykkene som Nobel brukte for å spesifisere hva slags fredsforkjempere han hadde i tankene, fins uttrykket "folkens förbrödrande," nasjonenes forbrødring. Det er dette begrepet Nobelkomiteen tar ut av sin sammenheng og fortolker ut fra språkbruken i dag - i stedet for å interessere seg for det som er relevant, nemlig hva Nobel selv prøvde å uttrykke. Med sin frie dikting over dette begrepet og uttrykket "fredspris" har Stortinget og komiteen tatt seg frihet til å lage sin egen pris med Nobels navn og penger - og i strid med elementære rettsprinsipper.

En konklusjon i mine undersøkelser av prisen er at det faktisk fins en gruppering i dagens verden som svarer presis til Nobels idé om et dypt globalt samarbeid, en forbrødring, nemlig visse deler av NGO-miljøet, de ikke-statlige organisasjonene som arbeider for folkerett og samarbeid om fred og nedrustning. Men Nobelkomiteen har enten liten sans eller liten peiling på denne kretsen hvor den skulle ha søkt de årlige vinnere - hvis det var Nobels pris den delte ut. Fra Nobels fredspris, Visionen som försvann, s. 158-9:

"Fredsaktivister – ett ”folkens förbrödrande”

Sanningen är att många av gräsrotsaktivisterna efter årtiondens arbete på nedrustningsområdet ofta kan ämnena och den politiska situationen bättre än diplomater som hela tiden byter jobb. Folk i fredsrörelsen övervakar ländernas ställningstaganden, talar öppnare, rör sig friare och tänker friare om möjliga lösningar. På så sätt kan de vara till ovärderlig hjälp för diplomaterna. Detta är ett urval av sådana personer som har tagit framtiden på sina axlar och vigt sina liv åt kampen mot kärnvapen:

Tadatoshi Akiba, Colin Archer, Mary-Wynne Ashford, Peter Becker, Rosalie Bertell, Phon van den Biesen, John Burroughs, Martin Butcher, Jonathan Dean, Jackie Cabasso, Helen Caldicott, Michael Christ, Pol D’Huyvetter, Dieter Deiseroth, Bev Delong, Kate Dewes, Scilla Elworthy, Joseph Gerson, Jonathan Granoff, Robert Green, Regina Hagen, Xanthe Hall, Kate Hudson, Rebecca Johnson, Bruce Kent, Daryl Kimball, Sergey Kolesnikov, Karel Koster, David Krieger, Dominique Lalanne, Patricia Lewis, Hilda Lini, Yael Lotan, Ronald McCoy, Pamela Meidell, Saul Mendlowitz, Zia Mian, Ramu L. Ramdas, Ernie Regehr, Douglas Roche, Henrik Salander, Jürgen Scheffran, Alice Slater, Susi Snyder, Aaron Tovish, Rhianna Tyson, Hiro Umebayashi, Alyn Ware, Cora Weiss och Peter Weiss, Christopher Weeramantry och många andra.m (Jag ber om ursäkt för att det ofrånkomligen är orättvist mot de många som skulle förtjäna att stå på listan att välja några namn som jag genast kommer att tänka på.)

De amerikanska advokaterna, de tyska läkarna och advokaterna, britterna (en officer, en präst och en krukmakare), den daghemsanställde från Nya Zeeland, statsvetaren från Pakistan och den indiske amiralen – dessa namn som är så viktiga för att säkra världens framtid kan verka främmande för de flesta av oss, men felet är ingalunda deras. Klagomålet ska riktas till någon redaktör och nyhetsredaktion eller kanske till flertalet av dem.

Namnen på listan ger oss endast en glimt av mångfalden i denna grupp människor från världens alla hörn. De äger en viktig fördel framför diplomaterna: de står över nationella gränser. De ser sig som en gemenskap, spelar som ett lag och står tillsammans i sitt sökande efter lösningar i försvar av ett gemensamt intresse av överlevnad – de ser världens alla folk som ett. Dessa aktivister har förverkligat ett ”folkförbrödrande” över landsgränserna och arbetar för att skapa samma relationer mellan sina länder. De är antagligen den enda kraft i världen på tjugohundratalet som fortsätter att följa det fredsbegrepp som Nobel formulerade.

Även om Nobelkommitténs medlemmar tenderar att vara väl bevandrade i parlamentarisk politik inom och mellan länder, verkar de veta mycket lite om, eller i vart fall underskatta, denna form av internationellt samarbete för fred och nedrustning. Om medlemmarna hade varit kvalificerade för sina poster och lojala mot Nobel skulle de ha känt till det civila samhällets fredsarbete bättre och skulle ha vetat betydelsen av de täta band som knutits av medborgare över nationsgränserna. Dessutom skulle de ha erkänt Suttner och hennes fredsarbete som den historiska föregångaren till tjugohundratalets fredsrörelse och förstått hur denna förkroppsligar de idéer som Nobel ville stödja.

Nobelkommittén kunde i åratal ha arbetat med att göra denna föga kända rörelse och dess ”orealistiska dröm” synlig, skänkt förkämparna respekt och styrka och gjort det omöjliga lite mer möjligt. "

Denne debatten skiller seg ut ved at den er langt mer seriøs enn de fleste debatter på NM som preges av personkrangel. Denne preges også av relativ stor enighet om Nobelkomiteens gale beslutninger. Derfor er det forståelig, men uakseptabelt at Dagsavisen som NATO-tilhengere tar den vekk fra spiseseddelen, der for øvrig mindre viktige debatter får overvintre ukesvis.

Geir Dyb ønsker ikke å fortsette en Sovjetdebatt her, men allikevel stiller han meg spørsmål. Sjøl om jeg er sugen på en slik debatt, respekterer jeg Heffermehls ønske om at en slik bør føres under en annen tittel. Ettersom jeg er gammel har jeg etter Murens fall opplevd en nær grenseløs historieforfalsking i mediene ved at disse bare har negativ omtale av Sovjet og sosialisme. Derfor skrev jeg dokumentarbiografiboka ”Du må ikke sove!” som et supplement

til en objektiv historieoppfatning. Den kan Dyb og andre ærlige sannhetsøkere låne på våre bibliotek. Om den ikke fins der, kontakt agefjeld@online.nofor nærmere opplysninger.