Internasjonal rett kan synes som en akademisk øvelse. Dessverre er det ikke det for befolkningen i Syria.

Alvorlige menn og kvinner hadde møtt opp hos den britiske tenketanken Chatham House i London denne oktoberdagen. Chatham House har som formål å analysere de store internasjonale spørsmålene, så politisk uavhengig som det lar seg gjøre, og er således et forbilde for vårt hjemlige Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi). Denne dagen hadde Chatham en virkelig godbit på plakaten, den tidligere australske utenriksministeren Gareth Evans. Mest stolt er kanskje Evans av jobben som en slags gudfar for det han håper er et nytt paradigme i internasjonal lov og rett, prinsippet om staters forpliktelse til å beskytte sine innbyggere. Og andre staters rett til å gripe inn om dette ikke blir oppfylt. På diplomatspråk, responsibility to protect, med akronymet R2P.

Jeg har skrevet om bakgrunnen for R2P i denne spalten tidligere. Kort fortalt, flere av konfliktene på 1990-tallet viste oss med all tydelighet at massakrer og folkemord ikke var noe som hørte fortida til. Verden sto maktesløs og så på da nær en million mennesker ble drept i Rwanda i 1994 og gjorde heller ikke nok da massakrer på titusenvis ble rapportert i Bosnia året etter. Det var mørke år for det internasjonale samfunnet. I 2000 ble det oppnevnt en kommisjon som skulle se på muligheten for humanitære intervensjoner. Dette er mer problematisk enn det kan høres ut som. I århundrer har man bygget opp et internasjonalt system basert på suverene stater. Mange av krigene i andre halvdel av 1900-tallet handlet nettopp om selvstendighet og suverenitet. Begrepet humanitær intervensjon ble sett på med stor mistenksomhet, ikke minst i land som nylig hadde fått sin egen selvstendighet i Afrika. Mye av koloniseringen ble jo også utført under dekke av at man grep inn av sivilisatoriske årsaker, for å stoppe slavehandel, for å redde afrikanerne fra seg selv og sine stammekriger. Humanitær intervensjon ble oppfattet som vestlig imperialisme (noe det jo faktisk lenge var).

Men dette ville altså FN gjøre noe med i et nytt årtusen. Etter et år leverte kommisjonen under ledelse av Gareth Evans en rapport med tittelen The responsibility to protect. Evans og hans medforfattere pekte på at stater ikke bare skulle være suverene, men også ansvarlige for sin egen befolkning. Sviktet de dette ansvaret kunne omverdenen bryte inn. Evans kaller selv R2P for «den viktigste justeringen av begrepet staters suverenitet på 360 år», med henvisning til freden i Westfalen. Denne freden, inngått i 1648, etablerte prinsippet om staters suverenitet i Europa. På tross av dette er innholdet i R2P lite kjent og fortsatt omstridt. Ofte føles det som om internasjonal lov er en akademisk øvelse for alvorlige menn og kvinner i tenketanker som Chatham og Nupi. Men spørsmål om rett og galt i internasjonal lov kan bety liv eller død for millioner av mennesker. R2P legger ansvaret for avgjørelsen om hvem som skal leve og dø, på FNs sikkerhetsråd, og ikke til tilfeldige koalisjoner som den som invaderte Irak i 2003. I en FN-ledet verdensorden er R2P hjørnesteinen.
I år har man for første gang tatt R2P i bruk, i Libya og på Elfenbenskysten. Særlig dette første eksempelet er omstridt, og skaper nå problemer. Det har blitt bedrevet omfattende diplomatisk brannslukking i etterkant av implementeringen av Sikkerhetsrådets resolusjon 1973, som altså åpnet for bruk av makt mot oberst Gaddafis styrker. Flere land som i utgangspunktet støttet resolusjonen (og forgjengeren, resolusjon 1970) mener mandatet ble misbrukt av en håndfull mektige Nato-land. Spesielt gjelder dette de såkalte BRICS-landene, Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika. Uenigheten handler ikke om hvorvidt man skulle vedta en resolusjon, men hvordan denne resolusjonen ble tolket. Prinsippet om beskyttelse skal nemlig ikke først og fremst opprettholdes med militær makt, men gjennom en serie forhandlinger og eventuelle sanksjoner. Militær intervensjon er, som tidligere, aller siste utvei og skal da begrenses til å hindre svært alvorlige overgrep mot befolkningen.
I Libyas tilfelle representerte resolusjon 1970 sanksjonene og det diplomatiske presset, mens 1973 tok presset ett skritt videre. Men det var, mener en del av landene som i utgangspunktet støttet resolusjonen, ingen blankofullmakt for å gå til krig mot oberst Gaddafi. At resolusjonen i deres øyne ble så åpenbart misbrukt, har satt R2P på en alvorlig prøve fra starten av. R2P har rett og slett fått juling. Dette er ille nok i seg selv, men kanskje enda verre for befolkningen i Syria.

I tilfellet Syria har ikke Sikkerhetsrådet klart å komme til enighet. Mens resolusjon 1970 om Libya blant annet strammet sanksjoner, innførte våpenembargo og truet med å stille aktørene i konflikten ansvarlig for den Internasjonale Straffedomstolen (ICC) har BRICS-landene denne gang gjort det klart at de ikke vil gi en tomme, i frykt for at noen stikker av med hele armen (igjen). Russland og Kina som fortsatt handler med Assadregimet i Damaskus kan beskyldes for å bruke Libya-eksemplet for å unngå sanksjoner. Men det er liten tvil om at intervensjonen i Libya skaper hodebry når man i dag står overfor en alvorlig situasjon i Syria. Den siste uka har EU og Den arabiske liga truffet tiltak mot regimet i Damaskus. Men i sikkerhetsrådet har det ikke skjedd noe siden Kina og Russland la ned veto mot en Syria-resolusjon 5. oktober. Rapportene fra Syria antyder at det haster. Kanskje er det ikke Libya som var prøvesteinen for en ny verdensorden, men Syria.

Internasjonalen [...] Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.