Årets fredspris satte fokus på et stadig viktig tema, nemlig seksualisert vold i krig og konflikt og sammenhengen mellom kvinner som ofre i krig og som deltagere i fred og forsoningsarbeid.
Spørsmålet man kan stille seg er hvor langt har vi egentlig kommet? Det enkle svaret på dette spørsmålet er at verdenssamfunnet representert av FN har fått gjennom to sikkerhetsrådsresolusjoner 1820 (2008) og 1888 (2010) som fordømmer denne typen vold. Her blir seksualisert vold likestilt med andre våpen i krig og som et mulig ledd i folkemord og andre menneskerettighetsforbrytelser. Det viktigste bidraget i kampen har derfor vært et ordskifte og muligheter til å rettsforfølge krigsforbrytere.
Derimot har vi kommet veldig kort når det gjelder både forståelse av og holdninger til denne typen vold. Det er en tendens til å tro at dette er noe som skjer kun i afrikanske land der de har en mer ”voldelig kultur”. Dette er selvsagt ikke forankret i virkeligheten. Seksualisert vold har skjedd verden rundt og innenfor ulike krigssituasjoner.
Tar man et overblikk over hvor og når slike overgrep skjer ser man to tendenser som skiller seg ut. Den ene situasjonen er der hvor krigførende parter kjører en hard linje med å utrydde befolkningen eller terrorisere folk på flukt fra områder. Dette er uten tvil forbrytelser mot menneskeheten. Her er menn som kvinner ofte like lidende parter. Den andre situasjonen er der hvor konflikter og uro vedvarer og hvor samfunnsnormer brytes ned. I det sistnevnte er ofte kvinner mer direkte utsatt, men samfunnet som helhet må også bøte. Det er derfor svært viktig at alle parter, også kvinner, får være med å legge et grunnlag for gjenbygging av samfunnet.
Begynner vi å endre holdninger til kvinners aktive deltagelse i fredsarbeid, kan det også skje endringer på handlingsnivå. Årets fredspris er derfor et skritt i riktig retning.