Verdens terrorister oppnår ingenting, bortsett fra massakre og ødeleggelser. Overalt hvor terroren reiser sitt hode møter den sivilisatoriske krefter som er langt sterkere.

Terror har et kjennetegn som nesten aldri svikter: Over tid vil den aldri være i stand til å nå sine mer eller mindre uttalte, men ofte forvirrede mål. Terroren taper. Den taper først og fremst fordi den er sivilisasjonsfiendtlig, og derfor vil møte en fiende som er den overlegen, nemlig det organiserte samfunn med sitt demokrati og sitt rettsvesen med tilhørende maktapparat. Terroren utmerker seg ved en nederlagsdømt endimensjonalitet, nemlig den forskrudde idé at ens egne bigotte, hatefulle og fundamentalistiske oppfatninger kan seire over alt annet.

Også der man med terror for en periode greier å oppkaste seg til maktposisjoner, går utøverne av terror nederlaget i møte. Pol Pot-regimet i Kambodsja maktet å drepe et par millioner mennesker i løpet av 3–4 år før det gikk til grunne. Selv Stalins, Hitlers og Maos bruk av terror som viktigste maktinstrument, var i utgangspunktet nederlagsdømt. I løpet av noen desennier i midten av forrige århundre måtte titalls millioner mennesker bøte med liv og lemmer på grunn av disse despotenes visjoner om kommunistiske paradiser og Det Tredje Rike. Ingen av dem lyktes, de sivilisatoriske kreftene brøt ned barbariet, og fremfor alt har Tyskland utviklet seg til et ankerfeste blant europeiske demokratier.

Europa har etter 2. verdenskrig vært åsted for utstrakte terrorhandlinger, med høyst forskjellige utgangspunkter. Italias Røde Brigader, Tysklands Rote Armé Fraction, antisemittiske grupper i en rekke land, anarkister, nynazister og rasehatere av alle avskygninger, foruten separatister og nasjonalister, har alle forsøkt å ødelegge den herskende samfunnsorden og demokratiske styresett gjennom voldshandlinger, noen rettet mot definerte politiske mål, andre rettet blindt mot hvem som til enhver tid måtte være i nærheten av terrorhandlingen. Felles for dem alle: Uten å nå det mer eller mindre tilsiktede resultatet.

I vår del av verden har høyreekstremistiske og nasjonalistiske grupper stått for langt det største antall av terrorhandlinger. ETA i Spania og IRA i Nord-Irland står bak de mest langvarige voldskampanjer i Europa i nyere tid. Vi har meget lett for å glemme hvor blodig konflikten i Nord-Irland var gjennom 30 år. Hele 3.254 mennesker ble drept, svært mange gjennom rene terrorhandlinger – blind vold med sikte på å lamme både myndigheter og befolkning for å gi terroristene fri bane. Terroren var gjensidig både blant katolikker og protestanter, men IRA sto for de mest omfattende aksjonene. I liten grad kjempet IRA og grupper som det protestantiske UVF direkte mot hverandre, aksjonene var oftest rettet mot sivilbefolkningen.

Gjennom fire år på første del av 1970-tallet jobbet jeg jevnlig med å dekke denne konflikten for Arbeiderbladet. Ved å gå nærmere inn i den oppdaget jeg at aksjonene like mye var rettet mot deres egne som mot «de andre». IRA drev en omfattende terror mot personer i den katolske befolkning som motsatte seg organisasjonens virksomhet. Tystere ble myrdet eller skutt i kneskålene, og katolske politikere som satset på fredelige løsninger risikerte livet.

Jeg møtte en tidligere IRA-mann, Paddy Devlin, som hadde sett meningsløsheten i det hele og i stedet gått inn som aktiv politiker i det katolske partiet SDLP. Han fortalte meg at han levde under en permanent trussel om å bli myrdet. Jeg spurte hvilken beskyttelse han hadde. Han svarte ved å fiske en liten revolver opp av lommen: – Denne, svarte han.

Etter tretti år med vold og terror segnet den nordirske befolkningen sammen av utmattelse. Terror og mot-terror førte ingen steder hen. IRA hadde ingen muligheter til å gjenforene Irland ved å bombe gater og streder, og den bigotte protestantiske ledelse kunne ikke lenger ha noe håp om å bevare en samfunnsorden der katolikkene tjente som annenrangs borgere. Det var tungt å svelge, men tidligere fanatiske motstandere måtte frasi seg volden og benke seg våpenløse ved det samme politiske bord. Mer enn 3.000 menneskeliv kunne ha vært spart om denne helt innlysende løsningen hadde funnet sted 30 år tidligere. Terroren ga ingen av sidene noen seier, bare nederlag.

I EU-landene var det, ifølge politisamarbeidet Europol, 249 terrorhandlinger i fjor, det store flertallet utført av separatister, nasjonalister og anarkister. Tre av disse ble utført av islamister, foruten 46 trusler om terror. Av de 611 som ble arrestert for terrorkriminalitet, var 170 kategorisert som islamister. I den vestlige verden har islamister stått for de største terrorhandlinger av internasjonal karakter, i Madrid 2004 med 191 drepte og i London 2005 med 56 drepte.

Hva har de så oppnådd? Ingen verdens ting, bortsett fra massakre og destruksjon. Overalt der terroren løfter sitt hode, møter den sivilisatoriske krefter som er langt sterkere. Målet om å skaffe seg makt ved drap, lemlestelse og kollektiv fryktspredning som fører til en destabilisering av samfunnsordenen, vil ikke lykkes i samfunn med demokrati og rettssikkerhet. Faren for terror krever årvåkenhet og aktive sikkerhetstiltak, naiviteten har ingen plass i bekjempelsen. Men terror er i seg selv dømt til nederlag.

Internasjonalen [...] Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.