Hvorfor har en opprører mot tyrannen Gaddafi større krav på internasjonal beskyttelse enn et barn som dør av årsaker vi kan forhindre?

Internasjonale medier bidrar til et betydelig press i retning av militære intervensjoner, slik vi nå opplever i Libya. Den såkalte CNN-effekten (som er urettferdig overfor CNN fordi CNN International dekker langt mer enn spektakulære, kortvarige konflikter) presser politikere til såkalt «handling». Men de lidelser vi ikke ser, møtes med noe nær likegyldighet, til tross for at de rammer titalls millioner av mennesker gjennom sykdom og død.

Jeg tillater meg noen tall:
3,5 millioner mennesker dør hvert år av sykdommer relatert til urent vann.
Hvert 20. sekund dør et barn av samme årsak.
I 2007 døde 2,1 millioner av aids, derav 330.000 barn.
14 millioner afrikanske barn er foreldreløse som følge av aids.
Hvert år rammes 225 millioner mennesker av malaria.
781.000 mennesker dør av malaria, de aller fleste barn i Afrika sør for Sahara.
Er det overhodet mulig å fatte omfanget av slike tall, langt mindre å forstå den ufattelige lidelse som påføres det enkelte menneske? Jeg skriver påføres, fordi alt dette er noe vi kan gjøre noe med. Om vi ikke kan forhindre at mennesker hiv-smittes, kan vi i hvert fall gjøre livet tålelig for dem.

Det internasjonale samfunnet trenger nye prioriteringer. Hvorfor har en opprører mot tyrannen Gaddafi større krav på internasjonal beskyttelse enn et barn som dør av årsaker vi kan forhindre? (Hvert tredje sekund dør et barn i verden av sult og sykdom.) Jeg velger å spissformulere problemet, ikke av noen som helst sympati med Gaddafi, men fordi det er den eneste måte å synliggjøre de prioriteringer som kalles realpolitikk.

I den globaliserte verden trenger en nyorientering av internasjonal politikk seg stadig sterkere på. Vi liberaliserer markeder og handel, formuer skifter eier fra land til land med tastetrykk, vi reiser på kryss og tvers over nasjonsgrenser, kontinenter og verdenshav, og vi sprer vår informasjon og våre ideer i et ufattelig tempo til de fjerneste deler av kloden. Men på ett område stanser globaliseringen opp: Skattlegging og derved finansiering av internasjonale problemløsninger er fortsatt grunnleggende et nasjonalt anliggende. Almisse-begrepet hersker fortsatt over landegrensene: Den rike gir, etter eget forgodtbefinnende, til den fattige.
«Innovativ finansiering» lanseres nå som første steg i retning av et internasjonalt skatteregime. På neste møte i G20, som holdes i Frankrike i november, har den franske president satt denne form for solidaritetsbeskatning på dagsorden.

For fem år siden startet UNITAID en frivillig skatteordning som 15 land til nå har sluttet seg til. Det dreier seg om en mikroskatt på flyreiser, mellom 1 og 3 euro, der inntekten går til å bekjempe hiv/aids, tuberkulose og malaria i utviklingsland. I løpet av fire år har UNITAID skaffet til veie over 10 milliarder norske kroner. Resultatet? 8 av 10 barn med aids har fått medisinsk behandling som de ellers ikke ville ha fått. Skatten er smertefri for alle som har råd til en flyreise, men de smerter som skatteinntektene lindrer er vanskelige å fatte i lidelsenes enorme omfang.

En tidligere fransk utenriksminister og politisk veteran, Philippe Douste-Blazy, arbeider nå utrettelig med en mer omfattende solidaritetsbeskatning. En miniavgift på internasjonale finanstransaksjoner, så liten at man må bruke lupe for å oppdage den på kontoutskriften, vil samlet kunne bidra med enorme beløp til å bekjempe sykdommer, skaffe rent vann og gi barn utdannelse. En tobakksavgift på en cent eller fem, vil aktivt bidra til livredning i utviklingsland.

«Innovativ finansiering» sikter mot to formål, det ene å skaffe penger gjennom solidariske internasjonale skatter, som gjør finansiering uavhengig av den enkelte nasjonalstatens bistandsglede. Dernest er formålet en internasjonal, samordnet operasjon mot den humanitære katastrofen vi hele tiden er vitne til. Dette vil kreve et stramt og kontrollerbart regime på utgiftssiden, noe man åpenbart har oppnådd i kampen mot aids, og gjennom vaksinasjonsprogrammer.

Like viktig som finansiering vil det være å forhandle om kontrakter som gjør medisiner billigere, ikke minst nye hiv/aids-medisiner som verdens fattige ikke har råd til. Det er, etter det jeg kjenner til, oppnådd enighet mellom store internasjonale farmasøytiske produsenter og UNITAID, om en betydelig rabattordning som gjør det mulig å skaffe de nyeste medikamentene til hiv-smittede og aids-syke i fattige land, mens vi i den rike del av verden fortsatt skal betale full pris. Avtalen skal presenteres i New York om noen uker. Normalt vil det på grunn av patentordninger og lisensrettigheter ta flere tiår før billige kopimedisiner vil være tilgjengelige. Denne avtalen vil være et epokegjørende gjennombrudd i kampen for humanitær rettferdighet.

Internasjonalen [...] Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.