Eg er samd i at miljøorganisasjonene åleine ikkje skal få legge premissa for gode klimatiltak i utviklingslanda. Kva gagnar all verdas klimatiltak, hvis ein familie ser at den likevel skal døy av fattigdom, om ikkje i år, så i alle høve neste år?

Derimot saknar eg kreativ nytenking frå bistandsorganisasjonane sjølve. Mykje av bistanden er klattverk som lindrar akutt naud, men bidreg lite til utvikling. Bistandsindustrien i seg sjølv kan stå i vegen for utvikling gjennom sin klattvise arbeidsmåte. Difor skulle eg ynskje at seriøse og ressursterke organisasjonar skunne vera meir synleg pådrivande i slike spørsmål. Kva dei gjer i løyndom, veit korkje eg eller andre som står på utsida.

Utviklingsland har ein føremon som vi industrialiserte og postindustrialiserte land ikkje har. Dei har ein saneringsferdig bygningsmasse og infrastruktur som må byggjast opp att frå grunnen av. Hvis dei i staden for klattvis bistand, kunne få hjelp til målrette utvikling, så kan desse samfunna byggjast rett frå grunnen av.

Fri energi

All utvikling krev energi, mykje energi. Fattige land klarer ikkje å kjøpe seg denne energien; i dag er oljeprisen over 100 dollar fatet. Men flesteparten av desse landa, og dei store folkegruppene, ligg i breiddegradsbeltet 50 grader sør til 50 grader nord. Sams for alle desse landa er uavgrense tilgang på solenergi og vind, begge deler rein energi.

Alt no er olje og gass knappe goder (eller vonder) som fattige bør sleppe å brenne opp.

• Kvifor ser eg knapt eit soltak eller ei vindmølle når eg reiser i desse landa?
  
• Er det slik at utviklinga som spreiest klattvis ikkje blir samordna organisasjonane i mellom?
  
• Saknar ein byutviklingsplanar i tettbygde strok?

Eg berre spør.

Gaza

Ettersom eg kjenner Gaza godt frå meir enn 20 reiser dit, skal eg bruke dette området som døme.

Gaza bør sanerast, ikkje av bomber, men gjennom målretta utvikling. Dei proviske flyktningleirane som veks utover, er utfordrande i høve til både reint vatn, sanitære tilhøve og matproduksjon. I dette blant verdas tettast folka område må truleg folk busetje seg i høgda. Då har ein alt kostnader som sprengjer bistandsorganisasjonane sine klattbudsjett.

• Er løysinga då at ein står saman med våre eigne og lokale styresmakter om å styre bustadprosjekta inn i planlagt byutvikling?

I Gaza fins sju-åtte område som kan utviklast på drabantbyvis. Det vil frigjera grøntareal, både til rekreasjon og matproduksjon.

Blokkene kan utformast med solceller i tak og vegger, i dette området med meir enn 300 soldagar i året. Tyngre energioppgåver kan løysast med vindkraft. Båe kraftformer kan samkøyrast i leidningsnettet. All kraft til bustadføremål, og det meste av energi til infrastruktur og næringsverksemd, kan truleg hentast frå desse kjeldene.

I dag bur meir enn halvannen million menneske på desse vel 30 ganger snaut 10 kvadratkilometrane, og folketalet veks snøgt. Privatbilisme er ikkje å tenkje på om området skal vera leveleg for folk.

Kva med ei togline, i sløyfe to kilometer frå grensa mot Israel og egypt? Ein langsgåande hovedveg av høg standard, og tverrvegar ville gi kort avstand frå eit kvart punkt i Gaza til kollektivtilbod, i samkjøring mellom buss og tog.

Både jernbanen og bussen kan drivast på miljøvenleg energi. Næringslivet like eins, og så vidare.

Same tankegangen kan brukast i høve til gjenoppbygginga av Port-au-Prince.

Kor er slike samordna planar for land- og byutvikling? Eg finn dei ikkje i dei årlege bistandsbudsjetta, og eg ser dei ikkje på bakken?

Både Gaza og Port-Au-Prince eignar seg til storskala-forsøk. Slik kunne desse område gi verdfull kunnskap om framtidas samfunnsløysingar for heile menneskeslekta.

Fred

I Freetown i Sierra Leone møtte eg menneskerettsadvokaten og korrupsjonsjegeren Abdul Tejan Cole. Typisk for Afrika er at borgarkrig endar i utmatting og ein skrøpeleg fred. Skiftande regime talar i store bokstavar om fred, forsoning, og komande velstand. Men utviklinga stoggar. - Utan utvikling, er det berre eit tidsspørsmål før ny krig bryt ut, seier han.

Utvikling gir og kvar einskild noko å miste. Ein som har noko å miste, gjer andre val enn den som inkje har, og heller ikkje har von. Kan hende noko å tenke på i høvet Palestina - Israel?

Slik sett er energisituasjonen også eit viktig premiss for fred, og fred er det absolutte premiss for utvikling. Det er difor vinn-vinn i n'te potens om desse landa både får nok energi, billig energi og rein energi.

Elles opplever eg ...

... at fleire bistandsorganisasjonar er lite viljuge til å opplyse om eller debattere eiga verksemd i høve til grunnleggjande samfunnsoppgåver og verdival. Hvis innlegget her er teikn på ein ny trend, er eg glad for det.

Terje Marøy

Stigmavakta

Utrolig bra innlegg, Marøy. Send det til Gard Støre.

Oppmodinga di er utført; men eg har skrive til dei om dette før. Utan akademisk grader i vektskåla, blir slike kommentarar lagt til side, oftast uleste.

Terje Marøy

Stigmavakta

Slik jeg forstår deg Marøy, etterlyser du to ting: mer debattvillige bistandsorganisasjoner og bistand som ikke er ”klattvis”. Når det gjelder debattvilje, er jeg helt enig. Vi vil bidra til mer smart utviklingsdebatt og ikke overlate debattarenaene til enkle diskusjoner for eller mot bistand.

Når det gjelder innholdet i bistanden, som du karakteriserer som ”klattverk som hindrer akutt naud”, er det vanskeligere å følge deg. Det finnes uten tvil mange eksempler på dårlig bistand. Eksempelet ditt fra Gaza viser derimot at du har stor tro på bistand til å bygge infrastruktur og du etterlyser at ”samordna planer for land- og byutvikling” synes i bistandsbudsjettene. Verken Norge eller norske organisasjoner kan lage utviklingsplaner for andre land, og langsiktig utvikling i Gaza vil ikke skje gjennom infrastrukturprosjekter men forutsetter politiske løsninger.

Uten for eksempel både økonomisk og politisk endring i både Nord og Sør, kan dessverre infrastruktursatsning alene ende opp som ”klattverk” og lite bærekraftig.  Det finnes ingen enkel utviklingspille.

Selvfølgelig fins ingen enkel utviklingspille. Selvfølgelig kan verken Norge eller norske organisasjoner lage utviklingsplaner for andre land.

Men tilnærmingen din virker usedvanlig defensiv, og den ligger nokså nær et tankesett som Riksrevisjonen har kritisert i de siste årsrapportene. De etterlyser resultater av norsk bistand. Jeg etterlyser mer visjon i bistandsdebatten.

Inspirasjon

Sierra Leone er et paradis i dype skygger. Flere ganger er landet kåret til klodens verste sted å bo. Det fins mange byer i verden av samme type som landets hovedstad Freetown. Byen har en stor slum, resten av byen er slum pluss, og i åssiden på sør-øst-siden ligger noen palasser for den korrupte elite med panorama over kritthvite strender, og blodrødt hav i solnedgangen.

Folk som er født i slum, som lever i slum og bygger slum,  mangler ofte visjonen som kan føre dem ut av elendighet. Vi skal ikke med våre penger klatte på denne skitten. Men vi skal heller ikke tre våre løsninger ned over hodet på dem.

Likemannsarbeid

Et nøkkelord er likemannsrådgivning (peer counseling). Både Singapore, Japan, Kina, Sør-Korea og en rekke land rundt om i verden har klart å reise seg gjennom foredling av egne menneskelige og materielle ressurser.

I Freetown er det neppe noen politiker som i dag tør tenke tanken på en velfungerende og moderne by. Da bør det være bistandens oppgave å bidra til at visjonene får vekstvilkår. Vil folket fortsette en tilnærmet slumtilværelse, får vi lite gjort. Men ambisjonen for våre skattekroner bør være høyere enn som så.

Vi skal ikke lage utviklingsplaner, greit nok. Men vi er giverne, og som givere kan vi stille betingelser. Hvis lokale myndigheter, gjerne i samråd med likemannsrådgivere, ikke kan hoste opp prosjekter med potensial, er det nok av andre steder i verden som vil åpne dørene for våre penger.

En moderne by-utvikling kan også skape klimavennlige energiløsninger hvis giverne stiller slike krav.

Bærekraftig

For bistandsorganisasjonene er bærekraft blitt et mantra, men det er ikke bistandsorganisasjonene alene som skal definere bærekraft. Vi trenger en debatt om bærekraft. Og hva som er bærekraftig vil variere fra prosjekt til prosjekt.

Er det for eksempel god bærekraft i at flere bistandsorganisasjoner steller med alt mulig rart. Kanhende er det mer bærekraftig å kraftsamle om hva den enkelte organisasjon er god på. Det kan gi mer rendyrkede bygg- og anleggsorganisajoner, andre kan bli gode på å skape innhold i det som bygges.

Hvor mange av dere har bygd skoler og shelter som skal tåle jordskjelv styrke 9,5 i jordskjelvområder, alternativt slik at et hus kan rase uten å drepe? Røde Kors-sykehuset i Spitak tåler dette, men hva med rehabilitering av skoler og gammel boligmasse som Norge har finansiert i samme område?

Smart klimabistand

Og til denne debatten. Kanhende må en egen NGO spesialisere seg på energi-løsninger, som dere kan spille på i deres prosjekter. Dere som skriver dette innlegget representerer fire av de viktigste NGOene våre.

La meg da stille spørsmål:

1. Hvor mye av energien i deres prosjekter kommer fra sol og små vindmøller?

2. Hvis dere ikke har noen grad av slik energiforsyning, hva er grunnen til det?

3. Har dere forhandlet med produsenter om rimelige priser påslik teknologi?

Ikke bare er krafta dyr i disse landene. Mesteparten forsvinner gjennom et alderdommelig ledningsnett og en hærskare tjuvkoblinger på annenhver lyktestolpe.

Klattvist og viljeløst

Den klattvise norske bistanden skal jeg her la ligge, siden dette er en klimadebatt, med mindre jeg blir utfordret på dette. Det fins svært mye å gripe fatt i.

Men jeg vil ikke helt slippe det siterte utsagnet. Denne defensive tilnærmingen ville vært rimelig uproblematisk hvis den var et uttrykk for noen få NGOers syn. Problemet er større når også Bistandsdepartementet og NORAD tenker slik. Da jeg foreslo kvalitetssikring etter at jeg avdekket brudd på Stortingets vedtatte politikk for norsk bistandi flere norske NGOer, var svaret begge steder at de var klar over problemet, men de følte ikke at de kunne stille krav i forbindelse med konkrete prosjekter.

Det er departementets og NORADs fordømte plikt å stille kontrollspørsmål før et prosjekt finansieres og tilsvarende kontrollspørsmål i ettertid om gjennomføringen. Fellesskapets midler skal håndteres med varsomhet. Jeg er av dem som ikke ville leet et øyelokk i protest om de 27 milliardene vi bruker hadde blitt fordoblet. Det ville være mye bedre enn å drive aksjespekulasjon med pengene våre. Men vi har ikke ei eineste krone å sløse. Bistand skal gi utvikling, den skal ikke være en avlatsform. Derfor skal bistanden kontinuerlig leve under et kritisk blikk.

Operasjon Dagsverk

Slik sett bør både NGOene og NORAD lære av Operasjon Dagsverk som har en rekke kriterier som må oppfylles for at en organisasjon skal få den årlige elevdugnaden. Flere NGOer har forklart meg at deres samarbeid med OD nettopp har bevisstgjort om forbedringspotensial.

Miljøorganisasjonene

På samme vis bør WWF, Bellona og andre være naturlige medspillere for dere i deres planarbeid. Jeg vil gå lenger. Miljøorganisasjonene har etterhvert utviklet betydelig ekspertise på klimaløsninger. De bør gå sammen om å skape en egen bistandsorganisasjon for nettopp å sikre smart klimabistand, til glede for dere andre som ikke har den kompetansen.

Jeg  vet også at NGOene, inkludert de dere representerer, drives av dedikerte mennesker, som har reell vilje til å gjøre en god jobb til beste for fattige og nødrammede. Samtidig blir prosjektmedarbeiderne deres plukket inn fra gata. Kvalitetskriteriene må derfor være klare og instruktive for at disse medarbeiderne skal kunne utføre jobben på - bærekraftig vis.

Omnipotens

Men det fins også en åpenbar fare i NGOene. I ideelle organisasjoner der både ledelse og ansatte står samlet om verdisyn og målsetting, kan det fort utvikle seg en kultur der organisasjonen går seg vill i sin egen fortreffelighet. Motforestillinger blir kvalt, og verdigrunnlaget råtner på rot.

Et grelt eksempel var tilfellet der man ønsket å holde lokalt ansatte i øra, og derfor innførte kollektiv avstraffelse, praktisert i hvertfall til for få år siden. Denne reaksjonsformen ble første gang ble forbudt i Norge under gruvearbeiderlovene midt på 1700-tallet.

Når vi skal inspirere til utvikling, skal vi også inspirere til respekt for fundamentale menneskerettigheter. Omnipotens har aldri vært bærekraftig!

Terje Marøy

Stigmavakta

Fire av de største bistandsorganisasjonene inviterer til debatt om "Smart klimabistand". De vil ha penger i tillegg til ordinære bistandsmidler til slike tiltak, hvilket jeg støtter dem på.

Men samtidig kan vi ikke ha det slik at NGOene får drive som de alltid har gjort, også de må drive smartere. Så bistanden må også være smart.

Derfor gjentar jeg mine spørsmål fra forrige kommentar:

1. Hvor mye av energien i deres prosjekter kommer fra sol og små vindmøller?

2. Hvis dere ikke har noen grad av slik energiforsyning, hva er grunnen til det?

3. Har dere forhandlet med produsenter om rimelige priser påslik teknologi?

Om manglende svar betyr at disse fire ikke har gjort noe på dette feltet, er det naturlig å spørre hvorfor. Solenergi og et par-tre små landsby-vindmøller vil gi kortreist energi uten svinn. Men for alt jeg vet kan de ha forsøkt, og at det har strandet på pris, logistikk eller annet.

Det kan de jo selv oppklare. Jeg, og resten av skattebetalerne som betaler 90 prosent av prosjektene (10 prosent egenfinansiering), bør jo ha rett til å vite hvordan de forvalter tilliten vi viser dem. I motsetning til de fleste her i dette forumet har jeg vært rundt og sett. Det gir meg grunnlag for kritikk,  til dels sterk kritikk. Men det har også styrket tilliten min til det arbeidet de utfører.

Terje Marøy

Stigmavakta