Kan demokratiseringsprosessen som etterfulgte avgangen til General Suharto`s autoritære styre i Indonesia ha noe å si oss angående kommende demokratiseringsprosesser i Tunisia og Egypt?
De siste ukers folkelige revolter i Islam-beltet mot autoriære regimer fikk til slutt tvunget Ben-Ali og Mubarak fra sine posisjoner som statsoverhoder samtidig som folkekrav om økt demokratisk innflytelse, fattigdomsbekjempelse og gode framtidsutsikter har blitt akseptert av overgangsregjeringer i Tunisia såvel som Egypt. Etter revolt-sprinten begynner nå det langsiktige og møysommelige demokratiserings-maratonet. Visse paralleler med hensyn til kontekst før, under og etter revoltene kan vi finne i Indonesia. I likhet med Tunisia og Egypt er majoriteten av innbyggerne muslimer. Indonesia har som Tunisia og Egypt også blitt styrt av en militærelite, general Suharto i dette tilfellet, med støtte fra blant annet USA på bakgrunn av strategiske og økonomiske interesser. General Suharto ble tvunget til å trekke seg i mars 1998 etter omfattende demonstrasjoner mot regjeringen blant annet på grunn av en dårlig økonomi som følge av Asia-krisen på slutten av 90-tallet og manglende sivile og politiske rettigheter. Etter Suharto gikk av tok militærpartiet Golkar over og organiserte en massiv desentraliserings- og demokratiseringsprosess i Indonesia kjent som “reformasi”. Så hva skjedde og hva kan vi muligens lære av dette tilfellet?
Demokratiseringsprosessene har vært preget av store og små seire og tap for demokratibevegelsen. DEMOS (The Indonesian Centre for Democracy and Research Studies) har gjort to store undersøkelser (1) om hvordan demokratiseringsprosessen har utviklet seg. Den siste rapporten viser at det er vunnet viktige friheter som relativt frie valg, dog ikke uten manipulasjon, samt flere sivile og politiske rettigheter, spesielt i forhold til media og sivilsamfunnet. Disse frihetene er imidlertid fortsatt skjøre og demokratiaktivister må kjempe hardt for å motstå kreftene som ikke ønsker å konsolidere demokratiet. Den mest slående negative utviklingen kan sies å være at politikken i stor grad kan sies å hvile på elitistisk inkludering av befolkningen. Tidligere militære eliter, næringslivseliter og lokale og nasjonale politikere har manipulert det demokratiske systemet til å fortsatt kunne sitte ved maktens bord og nyte godt av de ressursene de rår over. Dette har de klart ved å manipulere demokratiseringsprosessen samt befolkningen ved hjelp av institusjonelle instrumenter som formelle valg og sosiale- og politiske instrumenter som patronage-nettverk for støtte i befolkningen under valg.
Viktige ting å ta med seg her med tanke på kommende demokratiseringsprosesser i Tunisia og Egypt er det er forskjell på substansiell demokratisering, “dypere” demokratier hvor folket får bestemme mer substansielt over sine egne anliggenheter og formelle demokratier som kan ha frie og rettferdige valg, men samtidig bli manipulert av elitene i landene for deres egne interesser. Det viktigste vil jeg påstå er at demokratiseringsprosessen er så bred og folkelig som mulig hvor alle interesseaktører tas med på forhandlinger og hvor fokus på maktforhold og sosiale bevegelser blir inkludert i prosessen. En slik “sosialdemokratisk” overgang istedetfor den elitiske (liberale) demokratibygningen med sitt fokus på eliteavtaler, institusjonsbygging, rule-of-law, “good governance” og en ny-liberalistisk økonomisk politikk. Som en viktig digresjon her må man nevne at demokratisering ikke nødvendigvis innebærer økonomisk ny-liberalisme, som allerede fantes i en stor grad i Tunisia og Egypt FØR revoltene, Tunisia blei blant annet hyllet av sjefen av IMF Dominique Strauss-Kahn så seint som i 2008 som et foregangsland for andre “emerging” stater når det gjaldt sivile rettigheter og økonomisk framgang (2). Faren ved innføring av en ny-liberal økonomisk politikk vil i disse landene være like ugunstig som i Indonesia hvor næringslivsinteresser, nasjonale og internasjonale, kan gå fra å støtte oppom udemokratiske krefter sentralt til å gjøre det samme lokalt. Spesielt uten sterke fagforeninger som kan forhandle om ny politikk og praksis med næringslivet og folkevalgte om økonomiske forhold, en modell som kan sies å ha fungert greit i Norden.
Til slutt ønsker jeg å slite noen taster med å underbygge det siste poenget med å argumentere for at for at demokratiske rettigheter og forutsetninger, institusjonelt og individuelt, skal oppfylles kreves det mer enn en elitestyrt overgang med til formelle frie valg. Man må før, under og etter demokratiseringsprosessen være obs på manipulering av institusjoner, blant annet med krav om nasjonal oppslutning og reelle krav om stor kapitalavhengighet for å kunne stille til valg, og ikke minst nå ut til befolkningen. Blant de individuelle forutsetningene vil jeg påstå at utdanning, informasjonsfrihet og minimal levelstandard er blant de viktigste. Den siste forutsetningen, som er nedfelt i blant annet Mennskerettighetene, innebærer minste rettigheter for borgere av et land i forhold til liv, mat, bolig, utdanning og helse. Uten disse mekanismene kan disse nye statene fort gå en elitistisk framtid i møte hvor elitene innenfor politikk, religion og næringsliv konkurrerer innbyrdes om makten uten reelle muligheter for befolkningen å få sine stemmer hørt.
(1) http://www.demosindonesia.org/files.php?force&file=Executif_Report_2007_Indonesia___r evisi_318500166.pdf
(2) http://www.guardian.co.uk/world/2011/jan/17/tunisian-protests-sarkozy-off-guard