KAPITALFLUKT: Kan finansminister Sigbjørn Johnsen garantere at norske selskaper ikke snyter folk i fattige land for livsviktige skatteinntekter?

Nylig kunne vi lese i Dagsavisen (9/2) at Egypt har tapt 327,4 milliarder kroner mellom 2000 og 2008 på ulovlig kapitalflukt. Saken tar utgangspunkt i en fersk rapport fra den velrenommerte tenketanken Global Financial Integrity (GFI). Kapitalflukten skyldes store selskaper som flytter overskudd ut av landet før det beskattes, samt korrupsjon og kriminalitet. Dette går inn i et større bilde globalt sett. Ifølge vår søsterorganisasjon, Christian Aid, snyter verdens største selskaper verdens fattige for 160 milliarder dollar i skatteinntekter hvert år. Tilsvarende var i 2009 tallet for all bistand 120 milliarder dollar.

Tanzania er Afrikas tredje største produsent av gull. Likevel lever 36 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen. Det viser seg nemlig at mindre enn ti prosent av verdiene fra gullet blir igjen i Tanzania. Penger som kunne gitt skolegang og helsetilbud for tanzanianere flest, forsvinner rett ut av landet. Årsaken er lave skattesatser og regler som gjør det lett for internasjonale gruveselskaper å trikse med tall.

Det finnes ingen entydig definisjon av et skatteparadis, men ofte nevnes begrepet i sammenheng med svært lav eller ingen skatt, og stort hemmelighold uten effektivt innsyn for skattemyndigheter. Skatteparadis gjør det mulig for selskaper, organiserte kriminelle og privatpersoner å unndra seg beskatning, både lovlig gjennom skatteplanlegging, og ulovlig gjennom skatteunndragelse. Det taper både fattige og rike land stort på.

Halvparten av verdens handel passerer gjennom skatteparadis og over halvparten skjer internt i multinasjonale selskaper. En klassisk måte å unngå beskatning på, er å drive såkalt intern feilprising. Det innebærer at samme selskap handler med seg selv mellom land. Slik handel skal foregå til markedspris – den prisen et annet selskap ville ha betalt. Feilprising blir det når prisen settes for høyt eller for lavt i forhold til markedspris. På den måten kan overskudd føres fra én del av bedriften til en annen, for å unngå beskatning.

Betyr dette at vi er mot investeringer i fattige land? Absolutt ikke og tvert imot. Investeringer, nye bedrifter og økonomisk vekst er avgjørende for at folk skal ha noe å leve av. Men investeringene må innrettes slik at de kommer landets befolkning til gode. Vi mener også at folk har rett til å vite hvor mye et selskap legger igjen lokalt og nasjonalt.

Åpenhet er nøkkelen. I dag er det nesten umulig å få skatteinformasjon ut av skatteparadis. Våre konkrete krav til finansminister Sigbjørn Johnsen er at Norge innfører nye regnskapsregler for norske flernasjonale selskaper etter prinsippet om land for land-rapportering. Denne type rapportering innebærer at flernasjonale selskaper må oppgi hva de tjener og hvor de tjener det. Norge må aktivt arbeide for tilsvarende internasjonale regler. Dersom selskapene i regnskapene rapporterte hver for seg for alle land de er aktive i, ville det vært mulig å se hvor mye skatt som skulle betales hvor.

USA vedtok i fjor sommer å innføre elementer av land for land-rapportering på amerikanske børser. I EU jobber Eva Joly gjennom utviklingskomiteen hardt for å få innført land for land-rapportering i EU. Norge er i dette selskapet i ferd med å bli en sinke. Snart legger regjeringen fram eierskapsmeldingen. Kirkens Nødhjelp mener at Regjeringen bør benytte sjansen til å instruere statseide selskaper til å bruke land for land-rapportering som standard for sin rapportering. Norge må også intensivere arbeidet for en internasjonal avtale om automatisk utveksling av skatteinformasjon. Det nåværende kravet om «skjellig grunn til mistanke om unndragelse av midler» før informasjonen utveksles, er svært ressurskrevende og hindrer ikke selskaper i å flykte til et annet skatteparadis.
Det er på høy tid at finansministeren griper inn overfor Oslo Børs, for å kunne garantere at norske selskaper ikke snyter på skatten.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.