Opprøret i Midt- Østen og i arabiske land gjør inntrykk. Politisk frihet står øverst. Bak ulmer også et gryende matopprør. Brød og politikk er nært beslektet
Matopprør, geopolitisk spenning og økt sult kan bli stikkord som kommer til å kjennetegne 2011. I alle fall skal vi tro tallene fra FN som ble sluppet i januar i år. FN-statistikere har nettopp gått gjennom utviklingen i utvalgte matpriser, og indeksen viser en dramatisk økning. Fra tidligere erfaring vet vi at dette går utover de fattigste i verden.
Men angår det oss i Norge at FNs Mat- og landbruksorganisasjons (FAO) månedlige matprisindeks - et anerkjent mål på matprisene - viser at indeksen steg for sjette måned på rad til 214,7 poeng? Vi kan jo bare dra til Sverige å handle om det blir for dyrt i nærbutikken.
For fattigfolk i utviklingsland er situasjonen en helt annen, og å leve for 1,25USD per dag som de fattigste gjør, gir intet slingringsmonn. Det betyr at du bruker alt fra 60 til 90 prosent av det du har av penger til å kjøpe mat. Desperasjon fører til ikke bare til sult, men også økt sosial uro. Lever du i et diktatur, slik som i Egypt, skal det også mindre til for å antenne den sosiale uroen, ettersom få arenaer for opplyst debatt eksisterer.
Klimaendringer og naturkatastrofer
Men for å vite hva som kan gjøres for å hindre slike voldsomme prishopp må vi vite hva som driver opp de globale matprisene. De fleste ser ut til å være enige i at det først og fremst er en blanding av menneskeskapte klimarelaterte og naturlige katastrofer, som i Russland og Canada der store deler av kornhøsten har gått tapt. Dette bidrar til å drive opp prisene, ikke minst også fordi Russland innførte restriksjoner på egen korneksport. Australia, som har en stor del av verdensmarkedet for korn, er akkurat nå rammet av en katastrofal flom, mens flommen i Pakistan også har skapt en krise for matproduksjonen der. Dårlig politisk håndtering av krisen der har heller ikke hjulpet på situasjonen.
Et mer omdiskutert punkt er påstanden om at noe av prisøkningen skyldes spekulasjon på råvarebørsene. Her er ikke ekspertene entydige, men det vil ikke være urimelig å anta at dette fenomenet vil tilta, fordi det er penger i mat, mye penger, og mat er en strategisk ressurs. Alle må ha mat.
Mer udiskutabelt er det at verden legger om dietten sin. Flere og flere spiser kjøtt, som en funksjon av en større middelklasse som tar opp i seg vaner og kulturelle mønstre fra det de anser som et bedre liv og gode vaner. Det driver prisene opp, ikke minst fordi kjøttproduksjonen er mer energiintensiv, og krever større investeringer. I Kina har middelklassen økt med flere millioner, og fortsetter å øke. Hva med vårt eget kosthold?
Men prisene drives også opp pga at matplanter brukes i produksjon av biodrivstoff. Ikke minst i USA produserer mange bønder mais for biodrivstoff istedenfor mat. En slik produksjon har store etiske problemer knyttet til seg, i lys av grunnleggende sultutfordringer.
Internasjonale forpliktelser
Få land oppfyller sine internasjonale forpliktelser i kampen mot sult. De møter opp på internasjonale konferanser og lover midler, men når det kommer til stykket betaler de ikke. En egen indeks over slike brutte løfter hadde vært en interessant eksersis, for å sette land i ”skammekroken”. Kanskje det hadde hjulpet?
Men også interne forhold i utviklingslandene selv endres. Det var klar norsk tale i FN da verdensledere drøftet status for FNs tusenårsmål i september 2010. Statsminister Stoltenberg serverte en nødvendig kilevink til statsledere i utviklingsland, da han påpekte at det er landenes eget ansvar å sørge for retteferdig fordeling internt. Slik tale kan Norge tillate seg som et av de få landene som har oppfylt sin del av de finansielle forpliktelsene bak tusenårsmålene, samt at den nordiske modellen fungerer godt i så henseende.
Den mest omfattende landbruksrapporten som noen gang er laget – på initiativ fra Verdensbanken og FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO – konkluderte i 2008 med at ”Business as usual is no longer and option”.
Løsninger finnes
Verdenssamfunnet må derfor satse mer målrettet på småbønder i utviklingsland. Dersom man tar med deres familier utgjør småbøndene i disse landene nesten tre milliarder mennesker. De er hovedprodusentene av mat for fattigfolk, for seg selv og de i nærmiljøet. Mange studier viser at en småbonde med bedre oppfølging fra jordbruksmyndigheter i eget land kan øke avlingene drastisk, hvis de for eksempel satser på å så ut flere forskjellige grøder samtidig og dermed sikre større mangfold i sin åker. Det skal ikke store innsatsen til for å fordoble avlingen.
Den norske regjeringen bør øke landbruksbistanden fra dagens nivå på tre prosent til ti prosent. Vi må heller ikke være beskjedne når vi samtaler med afrikanske samarbeidsland og kreve at de satser mer på nasjonalt jordbruk.
Den snikende sulten har vært med mennesket helt fra tidenes morgen. Men dagens utfordringsbilde er en verden med 2 milliarder munner mer å mette i 2050. Store prishopp på basisvarer, slik vi nå ser, tvinger oss til å tenke nytt for å hindre den snikende sulten i å befeste sitt stygge ansikt. FNs matprisindeks risikerer å gi oss dårlige nyheter i årene som kommer også. Men ingen kan lenger si at de ikke har blitt gjort oppmerksomme på våre felles globale utfordringer. Dette må bli del av den politiske debatten, både her hjemme og i Egypt.