Mange gode innlegg her på Nye Meninger for tiden og dette er ett av dem.

Stortinget kjenner bare statsråden, mens resten av landet må leve med embetsverkets beslutninger hver eneste dag.

Et lojalt byråkrati skal være et gode i et parlamentarisk system. Disse skal tjene den til enhver tid styrende politiske ledelse. Stadig oftere ser vi derimot at de kjører sitt eget løp, helt uavhengig av politiske prioriteringer. Slik sett er ikke serien Javel Statsråd en komedie, men en dokumentarisk framstilling av embetsstyret.

Embetsverket skal være folkets og regjeringens tjenere, ikke deres herskere.

Gjennomgående problem

Ørnhøi har i sitt innlegg tatt for seg deler av Forsvaret. Men tilsvarende finnes trolig i alle departementer. Jeg har i flere innlegg vist tilsvarende i Helse- og omsorgsdepartementet. Alle partier på stortinget pluss regjeringen har vært samstemte i at nå skal funksjonshindra frigjøres i landet. Sjølstyrt personlig assistanse BPA skal få dem ut i arbeid og samfunnsliv forøvrig.

I januar bestemte seksjonen for slike saker i departementet at dette ville de ikke ha. Erna Solberg protesterte og statsråden bedrev brannslukking i Stortinget. Fasit ble lagt fram i forslag til kommunehelse- og omsorgslov i oktober. Statsråden feilinformerte stortinget, byråkratiet overkjørte henne (forøvrig tidligere forsvarsminister). I stedet for å holde et løfte, reverseres dagens ordning, og funksjonshindra vil leve under apartheid, fratatt alle muligheter for likeverd og likestilling.

Se http://uter.idium.no/tema6650.tmp/hXGXAnglrK3h.6.idium

I Arbeidsdepartementet har jeg sett eksempel på det samme. Stortinget krevde dykkeberedskap til 400 m for å krysse Norskerenna. Falske forsikringer om dette sikret trolig de brede oljeforlikene i Stortinget. En falsk beredskapskontrakt på en slik tjeneste i januar 1990, betalt med en halv milliard for første tre-årsperiode, må ha underbygget bløffen. (Statoil vil ikke opplyse totalbeløpet fram til 2002). I dag er grensa satt til 180 meter, til tross for langt bedre utstyr og prosedyrer enn da forretningen ble imnngått i 1990.

Se http://uter.idium.no/tema6650.tmp/hXGXBnxdvKWj.6.idium

Taushetsløfte til fremmed makt

En avart av den byråkratiske arroganse ser vi i ambassade-saken. Politiet i Østfold får ikke gjennomført avhør av nåværende og tidligere politiansatte, fordi de har avgitt taushetsløfte til en fremmed makt USA. Skal slikt gjelde i Økokrim-saker, kunne Arne Treholt brukt et slikt argument? Taushetsløfte, for å hindre politietterforskning, og et handlingslammet politi som ikke skjærer gjennom vanviddet? Jeg gremmes. I USA har det vært flere saker med strenge straffer for spionasje til fordel for Israel, USAs aller nærmeste allierte.

Hvis man ikke rydder opp i slikt kaos, og innfører etiske spilleregler også for embetsverket vil folkevalgte og regjering miste kontroll.

Da mister også politikken sin mening.

Vernet virksomhet

Forøvrig har embetsmenn og kvinner hatt spesielt oppsigelsesvern, de har sluppet å ta ansvar for egne handlinger. Om dette er rettet opp nå vet jeg ikke.

Terje Marøy

http://stigmavakta.no

Da mister også politikken sin mening.

Men er det ikke det som allerede er på tur å skje, hvis det skal vere sånn at Norske tjeneste men/Kvinner er mere lojale ovenfor fremmede stater så blir hele det Norske styrings sette total meningsløst, vi ender opp med et samfunn som råtner fra toppen og ned!

Jeg tenker også på ambassade saken, hvis det stemmer at den Norsk politi etterforskning strander på grund av at de involvere i overvåknings skandalen har taushets plikt ovenfor en fremmed stat, så grenser det vel nesten til landsforræderi? eller er det jeg som oppfatter saken helt i fra vrangen?

Birger Andre Ruud.

Jeg kjenner meg igjen i hvordan kulturdepartementet opererer i forhold til intellektuell eiendomsrett. Med eiendomsrett i denne sammenheng har de kun ment den private eiendomsretten og aldri snakket om eller tatt hensyn til den offentlige eiendomsretten i dette begrepet. For det første så er det feil i forhold til slik lovgiver har bestemdt er formålet med loven, for det andre så utelater de fullstendig formålet med loven som en rettskilde for tolkning og utvikling av loven fordi de anser seg for kun ha som oppgave å legge til rette for private aktører sine interesser og se helt bort ifra hensyn til den offentlige eiendomsretten som trer i kraft etter vernetiden er over. Det er enorme verdier som har blitt unndratt samfunnet antagelig på grunn av at noen få byråkrater har hatt et ansvar over et veldig komplisert område som har gjordt at de kunne handle mer eller mindre etter egne politiske preferanser. Når de nå har sammensatt et utvalg for å utvikle opphavsretten så har dette utvalget vært dominert av de som har privatøkonomiske interesser samt at mandatet for utvalget i utgangspunktet har vinklet slik at konklusjonen er gitt på forhånd. Med et par unntak så er det departementet som representerer noen offentlig interesse, men disse har vist tidligere at de kun er interessert i å tilrettelegge for de etablerte næringslivsaktørene som forlag, platebransje og film. Enorme verdier for samfunnet blir overført til private aktører uten noe som helst forsøk på å ivareta det offentliges behov. At det er snakk om store verdier viser det nylig avsluttede EU prosjektet "The value of the public domain in Europe".

http://www.rightscom.com/Default.aspx?tabid=20397

Et annet eksempel er loven for kompilering av databaser som gir femten års vernetid. Ibsens Samlede Verker prosjektet har dreid seg om å taste inn Henrik Ibsens bøker som har falt i det fri. Dette har universitetsansatte på statens lønn stått for, og prosjektet har kostet 100 millioner kroner til nå. Så blir de ikke gjordt elektronisk tilgjengelig før det i verste fall har gått femten år. Verkene har forøvrig blitt utgitt i trykt form som skattebetalerne må kjøpe, men de kan ikke kose seg med Ibsen sine verker, som har falt i det fri, på sin PC, Iphone eller Kindle. Er det god kulturpolitikk og opphavsrett?

Dessverre så ser det ut til at fagfelt som er for komplisert for mannen i gata, og lett å dekke over/trenere/skjule for generalister, lett et domene for byråkratiske eksperters politiske målsetninger. Vi har nå fått klarhet i at dette sansynligvis gjelder ganske mange departementers ansvarsområder, og her bør det ryddes opp slik at ikke bare statssekretærer og ministre blir informert, men også for velgerne. Det eneste dette samrøret resulterer i er en ineffektiv offentlig administrasjon uten politisk styring.

Det virker som om Stein Ørnhøi her har stukket fingeren bort i et rottereir, der eksempler fra leserne fort kan vise seg at rottene har invadert store deler av det embetsmannstyrte byråkratiet og underliggende etater. Fortsatt er jo ikke NAV nevnt.

Finansdepartementet

Etter spørsmål fra stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter (FrP) i 2008 om forskjellsbehandling i fastsetting av særfradraget, satte finansminister Kristin Halvorsen (SV) ned et utvalg som skulle se på en mer lik praksis landet over.

Utvalget

Det virker absurd at et utvalg som skal vurdere et skattefradrag for lønns- og trygdemottakere, ikke vurderer konsekvensen nettopp for arbeidstakerne i gruppa.

Problemet er at ministre som er i faglig underlegenhet i forhold til sitt embetsverk, ikke klarer å opponere. Dermed blir det mange underlige avgjørelser, som regjeringen og ikke embetsverket må stå til ansvar for.

Noe av regjeringsslitasjen skyldes trolig at statsrådene ikke klarer å holde embetsverket sitt i øa.

Resultatet ...

... ble et forslag om å skrote fradraget, hovedsakelig fordi;

• ligningskontorene ikke hadde kompetanse til å vurdere diagnoser. Det skal de da heller ikke gjøre, de skal kun påse at regelverket for fradrag følges i forhold til mennesker som legene har gitt diagnose. Kompetansemangel en en dårlig unnskyldning. Det er f.eks. atskillig vanskeligere å vurdere et komplisert selskapsregnskap enn fradrag for en uføretrygda eller vanlig lønnsmottaker.
• fradraget gir størst skattefordel til de kronikere og funksjonshindra som har høyest inntekt. Men slik er det med alle fradrag. Man sløyfer ikke rentefradrag på bolig fordi om det gir direktøren i Holmenkollen større skattefordel enn en lavtlønnsarbeider i en to-roms på Romsås.

Mer om dette her:

http://www.stigmavakta.no/?module=Articles;action=ArticleFolder.publicOpenFolder;ID=1739971

Høringsfristen gikk ut ...

...15. august. Mange tunge høringsinstanser støttet forslaget, også de uten å vurdere skatten for mennesker som vil gi avkall på trygd for å arbeide; altså i tråd med IA-intensjonene, som et annet utvalg arbeider med uten medvirkning fra dem det gjelder aller mest; 90.000 arbeidsføre funksjonshindra.

I min omgangskrets blir netto skatteøkning på 15-50.000 kroner for mennesker som har 50-150.000 tusen i ekstrautgifter knytta til sin funksjonsnedsettelse.

Slendrian ville man kalt slikt overfladisk arbeid på en ikke-verna bedrift.

Terje Marøy

http://stigmavakta.no

Hva skjedde da ISO skulle avgjøre om Microsoft OOXML skulle bli godkjent som ISO-standard, en forutsetning for at deres produkter skulle bli vurdert i offentlig sektor? Dette skjedde i årene 2006-2008 hovedsakelig.

Jo: 21 uavhengige eksperter stemte nei til OOXML standarden, mens Statoils og Microsoft stemte ja. De tre byråkratene i organisasjonen Standard Norge som var underlagt Næringsdepartementet, men som ikke hadde særlig dype fagkunnskaper, bestemte derfor at Norge skulle si ja.

Microsoft ble iaktatt over hele verden og viste at de brukte uredelige metoder over i mange titalls land. For eksempel så måtte Sverige annulere sitt ubetingede ja. I Norge så sendte for eksempel Sametinget inn (et av de 37 likelydende brevene pro Microsoft) en anbefaling som Sametinget i etterkant ikke hadde den fjerneste anelse om.

I utviklingsland ble komitemedlemmer invitert på lukseriøse workshop, i Sverige ble "markedsføringsmidler" utlovd til de som stemte ja. Direktøren i Microsoft var en svipptur innom Norge og hilste på Jens Stoltenberg i forkant av avstemningen. Konsulentselskaper ble hyret inn for å lage rapporter for å understøtte OOXML som Høyre og Ap senere brukte. Rapportene ble slaktet av norske uavhengige eksperter en etter en.

Selv om 90 prosent av verdens land stemte for etter korporatistisk press, så har disse landene nå skjønt at de vil tape enormt i interoperatiblitetsutgifter dersom den blir innført, så nå er denne standarden på vei ut. Når landene skjønner at de risikerer enorme kompatibilitetsproblemer med lukkede standarder som i vår digitale verden vil få enorme konsekvenser for servicenivå og kostnader, så har de snutt. EU sitt kompatibilitetsrammeverk har akkurat avgitt sin beslutning om å kun holde seg til åpne standarder, Russland det samme.

Hvis statsministre får stjerner i øynene når de sitter rundt bordet med våpenprodusenter eller programvareprodusenter, og tror de gjør en god handel med USA ved å godta deres forslag i bytte av noe annet hele tiden, så risikerer vi at en byttehandel mellom støtte i nordområder mot jagerflykjøp eller dokumentstandarder gir et vanvittig utslag på helt andre områder, for eksempel NAV, som nå har vandret seg dypt inn i ei hengemyr som de har problemer med å komme seg ut av.

Et annet eksempel på byråkratisk treghet er det manglende skillet mellom sterke og svake stoffer i narkotikapolitikken. Metamfetamin og heroin blir puttet i samme skuff som marihuana og khat. Det gjør at kriminelle grupper får enorme inntektsmuligheter fordi det er bare noen få tusen som går på hardere stoffer, mens lettere stoffer har markeder og etterspørsel over alt. Marihuana står for 50 % av inntektene til narkotikakriminelle. Som følge av disse inntektsmulighetene så blir det mye mere kriminalitet, og mye mere politiarbeid som går kraftig ut over etterforskning av kriminalitet mot barn og familevold. Grupper som moralsk sett har et MYE høyere krav på ressurser enn noen som dyrker marihuana hjemme. Politiet har aldri hatt så store ressurser som de har i dag, gode lønner, stort antall osv. hjelper ikke det granne så lenge de får enorme mengder med småforbrytelser som de blir bundet opp i. Tar man noen Google Scholar søk i faglitteraturen på området så virker det på meg som om at det kun er byråkrater og politikere som vil ha dagens praksis.

Ikke bli forundret når hundrevis av reformer i offentlig sektor ikke virker. Det finnes forklaringer på det meste, men man må grave litt bak fasadene for å finne dem.

Takk for at du satte ord på vårt største demokratiproblem, Ørnhøi! USA har et dusin pågående prosjekter i Norge for å underlegge oss deres stormaktspolitikk (sml. wikileaks med 'Inside the Company' av Philip Agee). Hvordan får vi ryddet opp i dette? Hvordan kan vi avslutte våre krigstokter med USA og bli en krigsnøytral nasjon igjen uten å være tilgriset av blod?

I nyttårsintervjuet med Dagsavisen sier Jens Stoltenberg under mellomtittel uføre:

"Men selv om vi er gode på arbeid, står likevel hundretusenvis av nordmenn utenfor arbeidslivet på ulike måter. Og mange av dem ønsker seg inn, for eksempel 78.000 funksjonshemmede."

Dette skal han få til med etuniverselt utformet samfunn og holdningsendring. Han viser til sin egen talsmann i uføresaken Tove Linnea Brandtun som selv bruker rullestol, men gjør en fremragende jobb. Jeg vet ikke om Tove Linnea Brandvik trenger personlig assistanse, men mange jeg kjenner tar ut assistansetimene på å komme seg i arbeid. Uten assistanse kommer de seg ikke opp av senga og ut i samfunnet. Da får de heller ikke benyttet et tilgjengelig samfunn og arbeidsplasser.

Helsebyråkrater som Tor Åm og Øyvind Brandt har for lengst vært med på å beslutte at assistanseordningen BPA, som får funksjonshindra i arbeid, og som Stoltenberg selv skrøt av i Stortinget, skal avvikles. Dette har de og øvrige byråkrater fått seg til å gjøre uten engang å informere regjeringspartiene, slik at de har manøvrert regjeringen i mindretall i Stortinget. Stortingsflertallet må derfor stemme mot sin egen overbevisning for at regjeringen ikke skal få flertallet mot seg og gå av. SV er det partiet som klarest må bryte sine løfter i denne saken, som vil gi stryk i solidaritet.

Lureri

Måten Åm, Brandt og øvrige byråkrater har fått til dette på, er et snedig språklig grep. I stedet for åpent å foreslå avvikling av BPA, skriver de at BPA er en alternativ organisering av kommunale hjemmetjenester. Slik har de definert bort den ordningen som har gitt flere tusen funksjonshemmede sin første følelse av frihet. Forslaget er helt i strid med den ordningen funksjonshemma selv har utvikla de siste åra og fått politisk tilslutning til.

Her har selve ideen vært en ordning som skulle få funksjonshindra ut av hjemlig isolat for å bidra i samfunnet som oss andre.

Pressen svikter

Det er Stortinget som bare kjenner statsråden. Presselosjen ser ut til å praktisere samme oppfatning, de vil bare kjenne statsråden. Skal de gjøre jobben sin, får de snart begynne å henge bjella på katten og skremme den fram, slik at vanlige folk ser hvem det er som lager problemer både for regjeringer, stortinget og folk flest.

Stoltenberg ...

... sier videre om Barndvik: "Hun gjør selvfølegelig en strålende jobb. Slike ting er med på å endre holdninger."

Det er styring og ikke holdninger som kan framtvinge reformer i vår levetid. Skulle en vente på holdningsendringer hadde husmenn fortsatt måttet gi slavekontrakter i arv til et av sine barn, funksjonshindra barn ville fortsatt vært på gamlehjem og kvinner stått ved kjøkkenbenken.

Reformer skjer gjennom lov, som tvinger fram endret adferd, som så endrer holdninger. For meg selv var det utenkelig med en militær foresatt på 70-tallet. Lovendringer seinere har åpnet for at en kvinne nå skal lede krigføringen i Afghanistan.

Røykeloven er et annet eksempel på at lov endrer adferd og holdninger, avkriminilaisering av homofile et annet, åpning for kjønnlikestiilling et tredje. Likestilling for funksjonshindra er foreløpig avstengt av menneskene som utgjør "de indre gemakker".

Se ellers http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1010/thread102032/#post_102032

Terje Marøy

http://stigmavakta.no

Første gang jeg møtte de indre gemakkers krumspring var da jeg som ung major i UNIFIL/Libanon støtte på grove krigsforbrytelser.

Ikke støte

Da jeg ville ta opp slike forhold tjenestevei, hevdet norske myndigheter at man av nøytralitetshensyn skulle holde kjeft, for ikke å "støte den ene eller annen part". Det virket meningsløst for meg dengang som nå. Å tie om overgrep er å snu ryggen til ofrene. Tvertimot, det skal være en plikt å støte en part som dreper unger!

Skal nøytralitet ha noen verdi, må man konsekvent reagere på overgrep, uansett hvilken part som begår dem. Men må også benytte nødvergerett for å hindre dem, selv om FN-mandatet foreskriver nøytralitet. Det hele toppet seg til en ordrenektsituasjon og avskjed. Jeg ville prøve avskjeden rettslig.

Domstol-slalåm

I Oslo byrett var fortsatt statens utgangspunkt at man ikke skulle støte den ene eller annen part, og Forsvarsdepartementet vant saken.

På spørsmål fra dommeren, hevdet Forsvarsdepartementet at det var en annen organisasjon UNTSO som eventuelt skulle reagere på overgrep. Jeg mente at konkrete forbrytelser ikke skal forties i håp om at en annen organisasjon kan fange dem opp. UNTSOs sjef general Martin Vadset stadfestet at de ikke hadde noe mandat eller oppgave å fange opp overgrep som FN-soldater oppdaget.

Inn for ankesaken endret Forsvarsdepartementet strategi, og hevdet at jeg selvfølge kunne rapportere tjenestevei, men hverken hadde prøvd eller spurt om råd. Da jeg viste til sakens dokumenter hvor mitt første dokument nettopp var en forespørsel om råd fra UD, Forsvarsdepartementet og krigsadvokaten for Østlandet, foretok de indre gemakker et nytt krumspring; jeg hadde ikke spurt på adekvat måte. Slik vant de på et nytt grunnlag, som ikke ville vært vanskelig å tilpasse seg om det hadde vært situasjonen i Libanon.

Formkrav?

I ettertid spurte jeg om hvilke formkrav som gjelder for å søke råd om håndtering av krigsforbrytelser. Etter 22 år er brevet fortsatt ubesvart. En mindre skrivefør person enn meg vil åpenbart få et problem her.

Tilskuere

Det alvorlige er at om jeg hadde vunnet fram med mitt syn om at FN-styrkene skal rapportere om og søke å forhindre krigsforbrytelser, så ville flere massakre på Balkan og i Rwanda trolig vært avverget, uten aktiv våpenmakt. FN-styrkene sto som tilskuere i stedet for å stille seg mellom.

Prisbelønnet dommer

Livet er mange ganger merksnodig. Den regjeringsadvokaten som på departementets vegne argumenterte på kryss og tvers, ble seinere dommer i krigsforbryterdomstolen for Rwanda. Der fikk han til fulle se konsekvensene av norske myndigheters krigsforbryterprinsipp, snu ryggen til. For dommergjerningen høstet han flere priser og er i dag dommer i Norges Høyesterett.

Ikke la fakta forstyrre

Som i saken Stein Ørnhøi tar utgangspunkt i, viser denne et departement som først tar en avgjørelse, for så å sørge for at ingen momenter skal forstyrre denne.

Uff-uff. Mine skjebne? Jeg mistet muligheten til videre yrkeskarriere i noen del av arbeidslivet. Avskjed blir regnet som noe nær kriminelt. Man skal også ordlegge seg vel for å overbevise om at jeg har rett når jeg trekker FNs og Norges syn på menneskerettigheter i tvil. Men jeg lærte av saken og tiden etterpå, som gir en livserfaring jeg ikke ville vært foruten.

Dessverre har jeg opplevd at forsvaret og departementet fortsatt ikke har noe entydig syn på krigens folkerett. Fangebehandlingen i Afghanistan er eksempel på det.

Terje Marøy

http://stigmavakta.no

Et særtrekk med virksomheten i "de indre gemakker", er deres manglende evne til å rette opp urett.

Jeg minnes en kar som ble sendt hjem fra Libanon i vanære. Han var tatt for misbruk av narkotika. I tillegg til vanære skulle han straffest ved norske domstoler.

Tester på Rettstoksikologisk institutt viste at mannen hadde vært gullende ren. Forsvaret hadde brukt utstyret feil. For "de indre gemakker" var dette et prestisjenederlag som hindret mannen i å få jobben tilbake. De våget ikke å innrømme feilen ovenfor UNIFIL.

Mannen mistet jobben sin, noe som førte skam til skade. Jeg er glad for at jeg gjennom reportasjer i Ny Tid fikk renvasket ham, noe som ikke minst ble viktig for hans gamle bestefar som tok bortvisningen svært tungt.

Ikke engang en markant politiker som daværende forsvarsminister Johan Jørgen Holst klarte å rette feil i "de indre gemakker" når de lot prestisje overstyre rett.

Terje Marøy

http://stigmavakta.no