Åpenbart mener en del opposisjonspolitikere og pressekommentatorer at en god norsk utenrikspolitikk er ensbetydende med en politikk USA er fornøyd med. Det er den kalde krigens logikk og tenkemåte.

Av de ting den amerikanske ambassaden i Oslo har hatt å utsette på vår utenriksminister er at han angivelig mener seg «moralsk overlegen og smartere enn de fleste.» La meg herved berolige amerikanerne en gang for alle: Vi har aldri, noen
gang, næret tilsvarende mistanker om deres ambassadør Benson K. Whitney. Snarere tvert imot.

Nyhetsjunkier har fine tider om dagen. Nesten alt som virvles opp i forlengelsen av WikiLeaks-avsløringene er spennende. I overkant interessant er reaksjonene fra den norske høyresiden og deres supportere i pressen. VG utlegger det for eksempel på lederplass som et problem for Norge at denne amerikanske ambassadøren finner
vår minister vel selvstendig og uavhengig av USA. De slutter seg her til – for eksempel – Frps intellektuelle alibi Asle Toje, som i Aftenposten påpeker at «vi har vist vilje til å gå imot allianselederen, noe som er alvorlig for land som er avhengig av USA militært».

La oss si det slik: Denne typen kritikk ville aldri Jan Petersen ha blitt utsatt for. (Det er ikke ment som en kompliment.) Men åpenbart er det en hel del journalister og ledende opposisjonspolitikere som i rene, ramme alvor skulle ønske seg at den amerikanske sendemannen meldte hjem at «her går det bra, Norge oppfører seg slik Onkel Sam vil». I stedet mener altså supermaktens stedlige representant at vi bedriver «alenegang» (det er et annet ord for «selvstendighet»).

Siv Jensen – som leder partiet ambassadøren så kjærlig kaller «vår beste venn i Norge» – leverer en ganske presis analyse når hun i Aftenposten oppsummerer at
«måten den amerikanske ambassaden framstiller forholdet mellom USA og Norge
på ikke er ny. Det nye er at den kommer fra amerikanske diplomater i stedet for fra
Frp». Med andre ord: USAs sendemann ser på norsk politikk omtrent som Frp gjør det. Som det heter på de kanter av verden: And what else is new?

Åpenbart mener en del opposisjonspolitikere og pressekommentatorer at en god
norsk utenrikspolitikk er ensbetydende med en politikk USA er fornøyd med. Det
er den kalde krigens logikk og tenkemåte. Det kan støtte seg på hemmeligstemplet
diplomatpost så mye det vil – i sin kjerne er det ikke annet enn den 70 år gamle Haakon Lie-devisen om at det tryggeste vi kan gjøre alltid vil være å logre for Amerika.

Torsdag fortalte Aftenposten at USAs ambassade – skandaløst nok – har tatt imot
norske embetsmenn som bak sine overordnedes rygg har «advart» en utenlandsk
representant mot våre egne folkevalgte. Det er ikke bare illojalt, det er skandaløst.
Korrekt respons ville vært at både regjering og opposisjon samlet seg om en skarp
protest mot USAs ambassade som har deltatt i dette snuskete samrøret med utro
tjenere i statsforvaltningen. (Øvelse: La oss tenke oss at en ansatt i Forsvarsdepartementet sto i kontakt med den iranske ambassadøren for å «diskutere» eller «advare mot» forsvarsministerens handlinger.)

Når Erna Solberg støtter seg til ambassadørens synsing om norsk terrorberedskap
og forlanger noe såpass dramatisk som ekstern gjennomgang av PST, har en nesten absurd situasjon oppstått: En fremmed makts interne korrespondanse leses som den mest korrekte analyse av vår regjerings arbeid.

USA har så langt liten ære av hvordan de har møtt den utfordringen WikiLeaks representerer i skjæringspunktet mellom sentrale liberale verdier som ytringsfrihet,
åpenhet og diplomatisk kontakt. At en tidligere visepresidentkandidat (og kommende presidentkandidat?) sier at Julian Assange bør bli «forfulgt slik vi jakter Taliban», at sentrale politikere kan komme med utilslørte mordanklager, at finansinstitusjoner som gladelig kanaliserer penger til Ku Klux Klan forsøker å strupe mediekanalen som har åpnet seg, at gjentatte forsøk på hacking får den til å knele og reise seg gang på gang – det er alt sammen ille nok, men det er opposisjonens reaksjon. At det offisielle USA forsøker å bruke egne spionasje- og høyforræderiparagrafer mot utenlandske enkeltpersoner og institusjoner vitner om en arroganse som både er pinlig og skremmende, en praktisk variant av den selvfornøyde tonen vi finner i meldingene fra vår lokale ambassadør Whitney.

Det er i dette lys vi bør se hans furtne kommentarer om at vi har fått en utenriksminister som ikke i alle deler danser etter storebrors pipe. Og ærlig
talt: Vi burde være stolte over at det er slik.