Når vestlige overgrep leder til terror som vi så besvarer med en «krig mot terror», er det som å prøve å slukke brann med bensin.
Utenriksredaktør Ivar Iversen deler 14.12 tanker om terrorisme, i dag og i historien, og reflekterer over hvordan vi bør forholde oss. Allerede for fem år siden kritiserte jeg (i boken «Vanunu»)
våre korttenkte vestlige ledere.
For meg var det utrolig hvordan de kunne få seg til å hevde at «de» hater vår frihet og vårt demokrati, og hvor freidig de kunne omgås eget medansvar, egen nær historie og de reelle årsakene til
problemene.
Statsminister Tony Blair insisterte den gang på at de fire bombene i London 7. juli 2005 ikke hadde noen sammenheng med krigen i Irak, de skyldtes «et irrasjonelt hat mot vår kultur». Nå ja, sa en
kommentator: «Om du angriper din nabo, dreper flere av hans familiemedlemmer, røver alt i huset og stjeler hans bil, hvor logisk er det da å tro at din nabo er rasende på deg for måten du kler deg på
og de filmene du liker å se?»
Lenge fikk vi skrekkbildet på skjermen av en bin Laden, med noen skremmende utsagn, men uten oversettelse av det han sa om årsaker og bakgrunn for aksjonene, og om at han fortsetter inntil Vesten
stopper å drepe, undertrykke og skade muslimer. Når vestlige overgrep leder til terror som vi så besvarer med en «krig mot terror», er det som å prøve å slukke brann med bensin.
Det var så mye enklere før alle verdens folkeslag ble så innfiltret i hverandre som de er i dag. Fienden var dem og der, man kunne vite hvor de var og hvem man bombet. Nå er de del av oss og her. I
Berlin, London og Madrid har vi mennesker som rammes av våre militære operasjoner i andre land.
Mennesker med tilhørighet og troskap til våre samfunn, landene de bor i, men som får splittet lojalitet når våre bomber faller i Afghanistan, Irak, Gaza og dreper deres brødre, søstre, foreldre,
trosbrødre. Det blir nødvendig å innse at vi ikke kan fortsette tradisjonen med kolonialisme og imperialisme, vi blir rett og slett nødt til å behandle andre land anstendig.
Hver gang vi står der i innsjekkingskøer eller adgangskontroll kan vi gjerne tenke litt over hvorfor terroren rykker nærmere. Ingen folk finner seg i lengden i å bli undertrykt og krenket. Vi kan ha
de mest sofistikerte våpen, men de slår likevel tilbake og rammer oss selv – fordi slagmarken til slutt er over alt.
Rikosjettene fra Afghanistan kan ramme oss alle. Det er en slik grunnleggende skepsis til militære «løsninger» Alfred Nobel ville støtte med sin pris (ikke «for fred», men) til «fredsförfäktare» og
det er på høy tid at komiteen går av og finner medlemmer som støtter prisens idé. Forsvarsvenner er ikke de rette til å utdele en pris for fredsvenner.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.