Den norske utøvelsen av Nobelmakten har svekket fredsprisen drastisk. Da er det positivt at Kina lanserer en konkurrent.
Nobelkomiteen har sørget for å gjøre både Norge og Nobelprisen til gjenstand for latter og hoderysting. 2000-tallets prisvinner illustrerer en vanskjøtting av Alfred Nobels testamente. Selv om norsk offentlighet behøver årevis på å erkjenne det. Vi må spørre oss om Nobelkomiteen er redusert til en gjeng forsmådde politikere med personlig agenda og usunt markeringsbehov. Da er det kun på sin plass at en konkurrent har sett dagens lys.
Fra 2006 til 2010 har prisen, med ett unntak, vært gitt på eksperimentell basis. Unntaket er Ahtisaari i 2008, en trygg og ufarlig vinner. Men det går en linje fra Yunus i 2006 til Xiaobo i 2010. En linje som får omverden til å tvile på komiteens kompetanse. Medlemmene selv hever seg over enhver kritikk, flirer av alle motargumenter og gjemmer seg bak Alfred Nobels testamente.
Mikrokreditt har delvis vært avkledd i flere år. At denne formen for lånefinansiering til fattige skal redde verdens vanskeligstilte kvinner er det ingen som tror. Men mange liker å hevde det. Blant annet NrK og Care Norge i fjor under TV-aksjonen. Som lot folket servere falske reportasjer som viste afrikanske kvinners smilende vei ut av fattigdommen ved hjelp av «magiske» lån med høye renter fra Care.
Muhammad Yunus fikk fredsprisen i 2006 til stor jubel. På grunn av smålån til fattige i Bangladesh til blodige renter. NrKs Brennpunkt-dokumentar avslørte at dette ikke virker som det skal. Det vil si: De dokumenterte det som har vært kjent for mange i årevis, at mikrokreditt ikke er en trylleformel som redder mennesker fra nød. Det setter dem i gjeld, akkurat som andre lån med høy rente. Kunnskapen både norske myndigheter og Nobelkomiteen hadde eller kunne ha om Yunus sitt bankimperium skulle automatisk ha strøket ham fra listen over nominerte.
Men selv om Yunus sitt virke hadde fungert, kan man undre seg over hvorfor en fredspris skal gå til et finansielt lånesystem. Det er ikke gitt. Komiteen hadde startet sin private redefinering av prisens mandat. Året etter ble det derimot direkte pinlig. Al Gore fikk Nobels fredspris sammen med FNs Klimapanel. Forstå det den som ønsker. Og de er det mange av, som gjør alt de kan for å få oss til å forstå. At Klimapolitikk er fredspolitikk. At en propagandafilm om klimaet med en rekke faktafeil er verdig en fredspris.
Så kom 2009. Noen hadde nominert Barack Obama. Greit nok, han er kjekk, løfterik og nesten overjordisk sjarmerende og veltalende. Men han kunne ikke få prisen, i og med at han ikke hadde gjort noe ennå. Joda, komiteen kan gi til hvem de vil. Og de ville ha Obama, altså ble det slik. Verden lo av oss og ingen kunne gi en god forklaring. Per dags dato er Jaglands og komiteens kjendislyst den beste forklaringen på hvorfor prisen kunne gis til noen som ikke hadde gjort noen verdens ting for freden. En oppfatning som ble delt av Obama selv.
Årets pris har i det minste noen rasjonelle elementer. Liu Xiaobo er en politisk aktivist, som ønsker demokratiske rettigheter for seg og sine landsmenn. Det som dog er langt mer iøynefallende ved årets utdeling er tidspunktet. Idet verdens største nasjon er midt i en forrykende prosess med økonomisk og sosial liberalisering ønsker den norske komiteen å fremheve en regimekritiker. Hvorfor akkurat nå? Vel, markeringsbehovet til komiteen kan nok engang vise seg å være forklaring god nok.
Konfucius-prisen. Når Kina nå lanserer sin egen fredspris må vi ikke la oss friste til å flire. Det overbærende, vestlige smilet røper vår geografiske begrensning. For vi vil innvende at stormakten presser på sin egen pris i egeninteressen og den nasjonalistiske merkevarebyggingens navn. Joda, det er selvfølgelig sant nok. Men hva gjør den til noe annet enn Nobelprisen? Ingenting. Vestens idealer, frontet fra godhetens Norge, verdensmester i bistand og dialog.
«In essence, Norway is only a small country with scarce land area and population, but it must be in the minority in terms of other relatively large numbers concerning the conception of freedom and democracy. Hence, the selection of "Nobel Peace Prize" should open to the people in the world instead of engaging in "minority" type of the so-called presumption.»
Dette står å lese i en pressemelding fra den kinesiske fredsprisjuryen. Vi fnyser instinktivt av slikt, men de har vel strengt tatt et ganske godt poeng?
Årets vinner av Konfucius-prisen ble forfatter, statsviter og politiker Lien Chan. (Ja, en partimann). Blant de nominerte var også Tan Cheng Liu (forfatter), Gyancain Norbu (Kinas Panchen Lama), Nelson Mandela, Bill Gates, Jimmy Carter og Mahmoud Abbas. Mange kinesere, sier du? Ta på deg asiatiske briller og ta en kikk på Nobelprisvinnerne. Den er og har alltid vært en pris av og for vesten.
Kina opprettet sin fredspris kun for å svare på Nobel-provokasjonen, innvender vi. Ja vel, men de fleste handlinger har en årsak. Årsaker glemmes med tiden. Konfucius-prisen blir raskt en ledende pris for asiatiske og afrikanske land. Nobelkomiteen har forvaltet prisen på en såpass svak måte at den behøver en konkurrent. Men Nobelprisen kan gjenreises. En ny og mindre privat, politisk motivert komité har alle muligheter til å korrigere kursen tilbake mot det opprinnelige målet, altså fred.
Selvsagt skal vi sympatisere med Xiaobo og alle andre som urettmessig sitter i arrest.
Men vi har godt av å forstå at verden er større enn våre private idealer. At vi ikke har patent på verdensarven, og at våre menneskerettigheter ikke er den eneste sanne vei. Vi har rett og slett et sterkt behov for å filleristes i vår selvrettferdighet. Denne gangen skjer det gjennom kinesisk trass og maktdemonstrasjon.