Julian Assanges arbeid med å vise maktens sanne ansikt i politikken har fått ledere til å reagere med frykt som bunner i et "plutselig" tap av kontroll, og dermed makt.
Frykten rammes inn i "trusselbilder" slik det har for vane å gjøre i USA og andre mektige land. Når det politiske huset er bygd på steingrunn, skal det ikke mye til før den første skakingen kommer. Assange har vist dobbeltspillet blant politikere og militære ledere som på den ene siden møtes over en kopp te ikledd høflige fraser, for deretter å skyte hverandre, verbalt eller bokstavelig. Spaltningen er urovekkende siden begge talemåtene, både den høflige og den demoniske, kan karakteriseres som uegentlige.
Den diplomatiske høfligheten er revens lure måte å te seg på, men demoniet er en grådig ulv som ulmer under den fordekte overflaten. En stor del av demoniet investeres i aggressiv krigføring mot fjerne terroristmål, og forkles som "humanisme" i kampen mot det onde, en oppgave som myndighetene forøvrig tar svært alvorlig. "Lekkasjene" fra den norske vikingbataljonen i høst vitnet om den oppdemmede spaltningen som ble framprovosert av myndighetenes egen beordring om krig. Spesielt oppsiktsvekkende var det da at den militære og politiske ledelsen tok sterk avstand fra den krigerske kulten som den selv utgjør fundamentet av. Politiske vedtak om å delta i militær krigføring framstår som nasjonens regressive tilbaketog til en førkristen tidsalder der dyrkingen av krigshelten og det sterke individ var dominerende.
Flere politikere og ledere har forsøkt å dempe Assanges betydning, og det er ikke overraskende siden Wiki-leaks stiller autoritetene til veggs, i et svært dårlig lys. Det er imidlertid ingen grunn til å undervurdere Assange og hans framvisning av det politiske maktapparatet som har fått sin første flenge i høst. Enkelte talerør snakker skjelvende om å sikre "statens hemmeligheter" for å unngå ytterligere lekkasjer. Frykten taler der personen ikke våger å ta avstand fra maktens ugjerninger.