Mens forskere og kommentatorer over hele verden har bidratt med svært innsiktsfulle artikler om Fredsprisens virkninger i Kina, har de viktigste bidragene fra deler av Norges forskermiljø vært å sette i gang en debatt om Nobelkomiteens sammensetning.

Jeg vil ikke ha noen mening om hvem som skal sitte i komiteen, men la meg kommentere et argument som er blitt brukt i debatten: Nemlig at kineserne ikke forstår at komiteen er uavhengig av regjeringen fordi den har tidligere politikere som medlemmer.

De velger da å tro blindt på denne påstanden. Burde man ikke heller «forske» litt på dette? I det minste undre seg litt.

Kan det ikke forholde seg slik at når kinesiske myndigheter opptrer som om de ikke forstår at komiteen er uavhengig og derfor kjører ut med sterke angrep på våre myndigheter, så er det fordi man ønsker å avskrekke andre lands myndigheter fra å henge seg på kritikken av menneskerettighetssituasjonen i Kina? Det ville ikke ha samme virkning bare å kritisere Nobelkomiteen. Dette kalles preventive tiltak.

Jeg vet ikke, men en ting er i hvertfall klart: Kineserne har klart å påvirke noen av våre hjemlige forskere.

En debatt om hvorvidt det var riktig eller galt å gi prisen til Liu Xiaobo må hilses velkommen. Ett av argumentene mot prisen som gjør inntrykk på meg, er at Kina har maktet å løfte hundretusener av mennesker ut av fattigdom. Derfor blir det en ydmykelse når vi maser om menneskerettighetene. Som en mann fra arbeiderbevegelsen vil jeg si at å bruke et slikt resonnement vil si det samme som å unnsi hva min egen bevegelse gjorde for hundre år siden.

Kina har klart å få i gang en industrialisering ved hjelp av brutale kapitalistiske metoder. Akkurat som kapitalismen i vår del av verden skapte nye muligheter, men til enorme menneskelige lidelser. Men den gang dette skjedde hos oss, sa ikke arbeiderbevegelsens pionerer: «Å, la oss ikke kritisere myndigheter og borgerskapet. Hvis vi holder oss i ro, vil alt ordne seg til det bedre».

Nei, det var jo når arbeiderbevegelsen krevde at arbeiderne skulle behandles som mennesker med grunnleggende rettigheter, at fruktene av industrialiseringen kunne fordeles på stadig flere. Kapitalismen ble ikke avskaffet. Den fikk et menneskelig ansikt. Slik må det være i Kina også.

Hør hva Han Dongfang, en talsmann for arbeiderrettigheter og grunnlegger av «Kinas Arbeiderbulletin» basert i Hongkong, sier: «Arbeiderne som har skapt Kinas økonomiske mirakel er lei av å bli behandlet som deler i en maskin til elendig betaling for en altfor lang arbeidsdag. Mange arbeidere må legge inn 60 timer overtid på toppen av en arbeidsdag på 12 timer seks dager i uka for å kunne brødfø sin familie.»

Den samme indignasjon ble uttrykt av arbeiderbevegelsens agitatorer mot den kapitalistiske utbyttingen på våre breddegrader for hundre år siden.

Her i landet kunne arbeiderbevegelsen kjempe seg fram fordi det var forsamlingsfrihet og ytringsfrihet. Etter hvert kom stemmeretten.

Jeg kan si dette når jeg om en uke runder 60 år: Jeg har levd et eventyrlig liv. Hadde det ikke vært for at vi hadde frie fagforeninger og at Arbeiderpartiet med hellige alminnelige stemmesedler kunne skaffe seg flertallet på Stortinget og gradvis bygge velferdsstaten, ville jeg og min klasse fortsatt stått med lua i handa. Et stort bidrag ga faktisk også de kapitalistene som forsto at en slik utvikling også var i deres interesse. Kapitalen ble produktiv og sosial.

Den samme sosiale utvikling kan bare muliggjøres i Kina ved å kjempe fram grunnleggende menneskerettigheter.

Demokratiske rettigheter har aldri truet en stat. Autoritære forhold derimot, fører alltid til korrupsjon, vanstyre og økende sosiale motsetninger. Som i neste omgang vil true statens stabilitet.

Det er her fredsperspektivet ved årets Nobelpris kommer inn i bildet. Hvis det skulle bli økende uro og kaos i verdens største land, ville det få konsekvenser for oss alle. Tenk hvilke positive konsekvenser en omvendt utvikling ville få for verden.

Perspektiv [...] Innlegget er også merket med:
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.